«Han leder meg i rettferdighetens spor»

Fortalt av Olga Campbell

«Et godt eksempel er som en klokke som kaller,» sa min søster Emily. «Du var klokken som kalte, og jeg fulgte ditt eksempel.» Hun skrev dette for å gratulere meg med at jeg hadde fullført 60 år i heltidstjenesten. La meg fortelle litt fra min barndom og ungdom og om hvordan jeg kom til å velge heltidstjenesten.

JEG ble født 19. januar 1927 i en ukrainsk familie som drev en farm i nærheten av Wakaw i Saskatchewan i Canada. Min tvillingbror, Bill, og jeg var nummer seks og sju i en søskenflokk på åtte. Vi barn hjalp vår arbeidsomme far ute på jordene. Hjemme i det lille huset stelte mor. Hun var sterkt angrepet av leddgikt, og sykdommen krevde til slutt livet hennes. Hun var bare 37 år da hun døde; jeg var da 4 år.

Seks måneder etter mors død giftet far seg på nytt. Etter hvert fikk vi fem halvsøstre, og det var stadige konflikter hjemme og mye bråk og spetakkel. Jeg prøvde å vise stemoren vår respekt, men det var vanskeligere for min eldre bror John.

I slutten av 1930-årene gikk Bill og jeg på det som ble kalt middelskolen, og vi ble derved spart for mye av bråket hjemme. Den annen verdenskrig nærmet seg, og patriotismen gjorde seg sterkt gjeldende. Vi fikk en ny lærer, som innførte flagghilsen, og en av jentene nektet å delta. De andre elevene lot det hagle med hånsord mot henne. Men jeg beundret hennes mot og spurte henne om hvorfor hun ikke ville hilse flagget. Hun forklarte at hun var en av bibelstudentene, som Jehovas vitner noen ganger ble kalt, og at det bare var Gud hun ville sverge troskap. — 2. Mosebok 20: 2, 3; Apostlenes gjerninger 5: 29.

På egen hånd

I 1943 fikk jeg meg jobb i Prince Albert. Jeg lastet bruskasser på lastebiler og leverte dem i forretningene. Jeg følte behov for åndelig veiledning, så jeg kjøpte en bibel, men jeg syntes det var så vanskelig å forstå den at jeg gråt av skuffelse. Min bibelkunnskap begrenset seg til Fadervår. — Matteus 6: 9—13.

Den kvinnen jeg leide hybel hos, var en trofast kirkegjenger, og en søndag fortalte hun stolt at hun hadde jaget vekk en «bibeldame» som hadde ringt på. «Hvordan kan hun være så ukjærlig?» tenkte jeg. En søndag noen uker senere var jeg ikke helt i form, så jeg gikk ikke i kirken. Den dagen kom «bibeldamen» tilbake.

«Ber du?» spurte hun meg.

«Fadervår,» svarte jeg.

 Hun forklarte meg hva Jesu ord betydde, og jeg lyttet ivrig. Hun lovte å komme tilbake onsdagen etter.

Da vertinnen min kom hjem, fortalte jeg begeistret om «bibeldamen», som var et av Jehovas vitner. Til min forferdelse sa hun: «Hvis hun kommer hit igjen på onsdag, skal jeg kaste dere ut av huset, begge to!»

Jeg saumfarte hele nabolaget for å finne forkynneren, som jeg visste het Mrs. Rampel. Da jeg fant henne, forklarte jeg hvilket dilemma jeg hadde kommet opp i, og bad henne om å fortelle meg alt hun kunne om Bibelen. Det virket som om vi gjennomgikk alt fra 1. Mosebok til Åpenbaringen! Hun sammenlignet vår tid med Noahs tid, da Gud gjorde ende på en urettferdig verden og førte Noah og hans familie inn på en renset jord. — Matteus 24: 37—39; 2. Peter 2: 5; 3: 5—7, 12.

«Jeg skjønner at du har godtatt Bibelens lære som sannheten,» sa Mrs. Rampel etter den lange samtalen. «Om to uker skal Jehovas vitner ha et stevne, og du bør bli døpt.» Den natten lå jeg lys våken og tenkte på alt det jeg hadde lært. Jeg syntes dåpen var et veldig alvorlig skritt. Men jeg ønsket å tjene Gud! Selv om min bibelkunnskap var begrenset, ble jeg døpt 15. oktober 1943, 16 år gammel.

Til det østlige Canada

I november spurte min bror Fred om jeg ville komme til Toronto, i det østlige Canada, og være husholderske i et treetasjes hus som han bodde i. Jeg bestemte meg for å dra dit, i håp om at det ville gi meg større frihet til å tilbe Jehova. Før jeg reiste, besøkte jeg min søster Ann, som fremdeles bodde i Saskatchewan. Hun hadde en overraskelse til meg — hun og Doris, en annen søster av oss, studerte Bibelen sammen med Jehovas vitner, og hun oppfordret meg til å gjøre det samme. Så fortalte jeg min hemmelighet — jeg var allerede et døpt vitne!

Min yngste søster, Emily, og jeg reiste den lange veien til Toronto med tog. Bill møtte oss på stasjonen og tok oss med til det huset som han delte med Fred og John. Jeg spurte Fred om hvem som ellers bodde der. «Du kommer aldri til å tro det,» sa han. «Husker du Alex Reed hjemmefra? Han bor ovenpå, og den tullingen er interessert i de der bibelstudentene!» Hjertet mitt gjorde et hopp.

Jeg listet meg opp trappen for å treffe Alex og avtalte å bli med ham på et møte samme kveld. Jeg ville komme meg på et møte med en gang, før brødrene mine fikk anledning til å prøve å få meg fra det. Kort tid senere, uten at jeg noen gang hadde hatt et formelt bibelstudium, deltok jeg i forkynnelsesarbeidet for første gang. Jeg traff mange ukrainere, og jeg likte å snakke med dem, for da kunne jeg bruke det språket jeg lærte som barn.

Bill likte å lese Vakttårnet. Jeg la ofte et nummer av bladet på rommet hans. Da han flyttet vestover, til Britisk Columbia, sendte jeg ham et gaveabonnement på Vakttårnet. Han var vanligvis en mann av få ord, men han skrev likevel et ti sider langt takkebrev. Med  tiden innviet han sitt liv til Jehova og ble en ivrig kristen tilsynsmann. Til min store glede ble altså fem av søsknene mine — Bill, Ann, Fred, Doris og Emily — innviede tilbedere av Jehova!

Den 22. mai 1945 opphevet kanadiske myndigheter forbudet mot Jehovas vitners arbeid. * Jeg hadde faktisk ikke vært oppmerksom på forbudet før jeg hørte den kunngjøringen. Min venninne Judy Lukus og jeg bestemte oss for å begynne som heltidsforkynnere, pionerer, i det fransktalende Quebec, lenger øst i Canada. Da Doris og Emily fikk høre om planene våre, bestemte også de seg for å begynne som pionerer. De drog til Vancouver, i Britisk Columbia, på den andre siden av kontinentet.

Religiøs intoleranse i Quebec

Å flytte til Quebec betydde ikke bare å flytte til et nytt sted; det var også en helt ny situasjon å forholde seg til. Vitnene i Quebec møtte hard motstand i forkynnelsesarbeidet. * Vi gledet oss over å være med på å dele ut traktaten Quebec’s Burning Hate for God and Christ and Freedom Is the Shame of All Canada (Quebecs brennende hat til Gud og Kristus og friheten er en skamplett på Canada). Det flammende budskapet avslørte den religiøse intoleransen som vitnene ble utsatt for.

I 16 dager startet vi ved to-tiden hver natt og stakk traktater inn under dørene hos folk. I en leiegård fikk vi vite at politiet var på vei. Vi unnslapp ved å gjemme oss i en bakgate. Dagen etter var vi ute på gaten igjen og tilbød Vakttårnet og Våkn opp! Etter hvert som månedene gikk, ble vi arrestert så mange ganger at vi kom ut av tellingen. Jeg hadde alltid med meg tannbørste og øyenbrynsblyant i tilfelle jeg skulle få et opphold i arresten.

Nathan Knorr, som ledet vitnenes verdensomfattende arbeid, kom på besøk fra Brooklyn i New York i november 1946. Han innbød 64 av oss pionerer i Quebec til å gjennomgå den niende klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead i South Lansing i New York. Skolen var et fem måneders intensivt kurs med bibelsk undervisning. Etter at vi var blitt uteksaminert i august 1947, ble vi sendt til forskjellige byer i Quebec for å opprette nye menigheter.

En givende tjeneste

Fire av oss unge kvinner ble sendt til byen Sherbrooke. Vi gikk iherdig inn for å øve oss i fransk og bøyde verb om og om igjen på veien til og fra det distriktet hvor vi forkynte. Noen ganger hadde vi ikke penger til lunsj, så da gikk vi hjem og studerte. Min partner, Kay Lindhorst, var flink i grammatikk. Hun lærte meg engelsk grammatikk først for at jeg lettere skulle forstå den franske.

Høydepunktet i min tid som pioner var da vi tjente i Victoriaville, en by som på den tiden hadde omkring 15 000 innbyggere. Det var omtrent ingen der som snakket engelsk, så det var virkelig det beste stedet vi kunne være hvis vi ville forbedre fransken. Den første uken var begivenhetsrik. Overalt hvor vi kom, tok folk imot litteratur. Når vi så kom tilbake, var alle dørene stengt og rullegardinene trukket ned. Hva hadde skjedd?

Den katolske presten i byen hadde advart folk og sagt at de ikke måtte høre på oss. Så når vi gikk fra dør til dør, fulgte en flokk med unger etter oss på avstand og kastet stein og snøballer etter oss. Men det var mange som lengtet etter å høre Bibelens budskap. I begynnelsen tok de bare imot oss etter at det var blitt mørkt. Men etter hvert som de fikk mer bibelkunnskap, studerte de åpenlyst uten å bry seg  om at naboene ikke likte det.

En gang i 1950-årene reiste søstrene mine og jeg på besøk til Wakaw. På et møte i menigheten fortalte vi opplevelser fra forkynnelsesarbeidet. Etterpå sa den presiderende tilsynsmann til oss: «Moren deres kommer til å bli så glad når hun kommer tilbake i oppstandelsen og får vite at barna hennes ble Jehovas vitner!» Han kunne fortelle at hun hadde studert Bibelen sammen med vitnene før hun døde. Øynene våre ble fylt med tårer da vi fikk vite at hun hadde studert bibelske sannheter som hun helt sikkert ville ha fortalt oss om hvis hun ikke hadde dødd så tidlig.

Ekteskap og samarbeid i tjenesten

I 1956 traff jeg Merton Campbell, et vitne som hadde sittet 27 måneder i fengsel under den annen verdenskrig på grunn av sin kristne nøytralitet. Han hadde tjent ved Jehovas vitners hovedkontor i Brooklyn i nesten ti år. Merton hadde mange gode åndelige egenskaper, og jeg så at han ville bli en god ektemann. Vi brevvekslet noen måneder, og den respekten og hengivenheten som vi følte for hverandre, utviklet seg til kjærlighet.

Merton og jeg giftet oss den 24. september 1960. Det har vært en velsignelse å leve sammen med en mann som virkelig følger de bibelske prinsipper! Merton har arbeidet 58 år i tjenesteavdelingen, som gir assistanse og rettledning til Jehovas vitners menigheter over hele USA. I over 30 år bestod min oppgave i Brooklyn i å dekorere gjesterommene og senere store stevnehaller i New York-området. I 1995 ble så Merton og jeg overført til Vakttårnets undervisningssenter i Patterson, litt over ti mil nord for byen New York.

Da jeg reiste hjemmefra tolv år gammel, hadde jeg aldri tenkt meg at jeg en dag skulle ha en stor åndelig familie, og at mine egne søsken skulle være en del av den. Jeg lengter etter den nye verden, hvor vi kan flokke oss rundt mor og fortelle henne hva som skjedde mens hun sov i graven — og særlig om hvordan Jehova Gud på en kjærlig måte dekket hennes barns åndelige behov. Hvor glade er vi ikke for at Jehova har ledet oss «i rettferdighetens spor»! — Salme 23: 3.

[Fotnoter]

[Bilder på side 27]

Foreldrene mine og det huset hvor jeg bodde sammen med dem og mine sju søsken

[Bilde på side 29]

Mine pionerpartnere og jeg i tjenesten i Ottawa i 1952

[Bilde på side 29]

Mine søsken og jeg (fra venstre til høyre): Ann, Mary, Fred, Doris, John, jeg, Bill og Emily

[Bilde på side 29]

Merton og jeg i dag