Hvordan ble de første kristne ledet av Guds ånd?

DA JESUS steg opp til himmelen, bad han, slik han hadde lovt, sin Far om den hellige ånd, Guds virksomme kraft, og han fikk myndighet til å gjøre bruk av denne ånden. Han ’utøste’ den over sine trofaste disipler på pinsedagen, og han fortsatte deretter å utøse den over dem som vendte seg til Gud gjennom hans Sønn. (Johannes 14: 16, 17, 26; 15: 26; 16: 7; Apostlenes gjerninger 1: 4, 5; 2: 1—4, 14—18, 32, 33, 38) Liksom de var blitt døpt i vann, ble de nå alle «døpt til å være ett legeme» ved én ånd, den hellige ånd. De ble billedlig talt senket ned i den, omtrent som et jernstykke kan bli senket ned i et magnetfelt og derved få magnetisk kraft. (1. Korinter 12: 12, 13) Guds ånd hadde riktignok også tidligere virket på disiplene, noe som framgår av at de hadde vært i stand til å drive ut demoner, men nå virket den på dem i forsterket og utvidet grad og på måter som de ikke hadde erfaring med fra før.

Som den messianske Konge har Kristus Jesus «visdoms og forstands ånd, råds og veldes ånd, kunnskaps og Jehovas frykts ånd». (Jesaja 11: 1, 2) Denne kraft som virker til fremme av rettferdigheten, kommer til uttrykk når han bruker Guds virksomme kraft, eller ånd, til å lede den kristne menighet på jorden — Jesus er jo utnevnt av Gud til å være menighetens Hode, Eier og Herre. (Kolosserne 1: 18; Judas 4) Som en «hjelper» gav nå denne ånden de kristne en utvidet forståelse av Guds vilje og hensikt, og den åpnet også Guds profetiske ord for dem. (1. Korinter 2: 10—16) De fikk kraft til å tjene som vitner over hele jorden (Apostlenes gjerninger 1: 8), og de fikk mirakuløse «åndens gaver» som satte dem i stand til å snakke fremmede språk, profetere, helbrede og gjøre andre gjerninger som både ville virke til fremme av deres forkynnelse av det gode budskap og tjene som bevis for at det var Gud som hadde gitt dem deres oppdrag, og som støttet dem. — 1. Korinter 14: 1, 2, 12—16.

Som menighetens Tilsynsmann benyttet Jesus ånden i forbindelse med sin ledelse av menigheten — til å overvåke utvelgelsen av menn som skulle utføre spesielle oppdrag og slike som skulle føre tilsyn med og undervise menigheten og ’bringe den i den rette tilstand’. (Apostlenes gjerninger 13: 2—4; 20: 28; Efeserne 4: 11, 12) Han benyttet ånden til å anspore sine disipler og også til å holde dem tilbake og lot dem derved forstå hvor de særlig skulle konsentrere seg om å utføre sin tjeneste. (Apostlenes gjerninger 16: 6—10; 20: 22) Han dyktiggjorde dem også så de kunne medvirke til å skrive ’Kristi brev, innskrevet med Guds ånd på kjøttavler, på menneskers hjerter’. (2. Korinter 3: 2, 3) Ånden oppfrisket deres hukommelse, stimulerte deres tenkeevne og gav dem frimodighet til å vitne også for myndighetspersoner, slik det var blitt lovt. — Jevnfør Matteus 10: 18—20.

Guds ånd er en uhyre sterktvirkende forenende kraft, og så lenge de kristne lot den virke fritt blant dem, ble de forent i fredens bånd, i kjærlighet og hengivenhet til Gud, til hans Sønn og til hverandre. (Efeserne 4: 3—6; 1. Johannes 3: 23, 24; 4: 12, 13) Ånden gjorde dem skikket til å ta seg av åndelige oppgaver — til å undervise og veilede og tjene som hyrder. Det åndelige tempel de utgjorde, skulle være prydet med Guds ånds vakre frukt, som blant annet er «kjærlighet, glede, fred, langmodighet, vennlighet, godhet, tro», og denne «frukt» var et avgjørende bevis for at Guds ånd virket i og blant dem. (Galaterne 5: 22, 23) Dette var den grunnleggende og primære betingelse for at det skulle kunne være god orden  og god ledelse i menigheten. De kristne underkastet seg «åndens lov», som virket sterkt til fremme av rettferdighet og hjalp dem til å unngå det syndige kjøds gjerninger. (Romerne 8: 2; Galaterne 5: 16—21) De støttet seg ikke til kjødelige evner eller til sin kjødelige bakgrunn, men til Guds ånd, som virket på dem. — 1. Korinter 2: 1—5.

Når det oppstod viktige spørsmål, virket den hellige ånd som en hjelper som ledet dem til å treffe en avgjørelse, slik det skjedde da det rådet som bestod av apostlene og de eldste i Jerusalem, måtte ta stilling til spørsmålet om omskjærelse. Guds hellige ånds påvirkningskraft drev dem i én bestemt retning, og i anerkjennelse av dette skrev apostlene og de eldste følgende: «Den hellige ånd og vi selv har besluttet ikke å legge noen ytterligere byrde på dere, bortsett fra disse nødvendige ting.» (Apostlenes gjerninger 15: 1—29) — Fra oppslagsverket Innsikt i De hellige skrifter, bind 2, sidene 1280, 1281. Utgitt av Jehovas vitner.