Et brev fra Den dominikanske republikk

«Jeg har aldri opplevd en slik kjærlighet før»

NIURKA redegjorde for et bibelsk emne i menigheten vår for første gang denne uken. Hun hadde forberedt seg ved å skrive ut det hun skulle si, med blindeskrift og hadde så pugget det utenat. Jeg var med henne på podiet i Rikets sal, for jeg skulle spille rollen som en person som ønsket å lære mer om Bibelen. Jeg snakket inn i en mikrofon, og hun kunne høre det jeg sa, gjennom hodetelefonene sine. Da vi var ferdige, klappet forsamlingen så høyt at hun faktisk kunne høre det. Smilet hennes viste hvor glad og tilfreds hun var. Jeg var også veldig glad. Så givende det er å være i misjonærtjenesten!

Jeg husker første gangen jeg traff Niurka. Det var for to år siden. Vi hadde kjørt på støvete landeveier en halvtimes tid da jeg fikk øye på henne. Hun satt på verandaen foran et enkelt landsens hus, bygd av tre og betong, med et rustent blikktak. Vi ble møtt av lukten og lyden av geiter, kaniner og hunder. Niurka satt sammensunket med hengende hode — det var tydelig at hun var ensom og deprimert. Hun virket mye eldre enn sine 34 år.

Jeg klappet henne lett på skulderen, og hun vendte sine blinde øyne mot oss — hun hadde mistet synet elleve år tidligere. Jeg måtte presenterte meg og min samarbeidspartner ved å rope inn i øret hennes. Senere fikk vi vite at Niurka lider av Marfans syndrom, en sykdom som er genetisk betinget, og som har påført henne mange plager. Niurka har også alvorlig diabetes, noe som gjør at hun hele tiden må passe på sitt svingende blodsukkernivå.

Da jeg la en bibel i hendene hennes, forstod hun hvilken bok det var, og sa at hun hadde likt å lese i Bibelen før hun mistet synet. Men hvordan skulle jeg kunne lære dette ensomme, beskjedne og skrøpelige mennesket de forfriskende sannhetene i Guds Ord? Siden hun kunne alfabetet, begynte jeg å legge plastbokstaver i hendene hennes. Det gikk ikke lang tid før hun klarte å gjenkjenne dem. Deretter begynte jeg å gjøre tegn fra amerikansk tegnspråk i hendene hennes, og hun lærte å forbinde hver bokstav med den motsvarende bokstaven på tegnspråket. Etter hvert lærte hun flere tegn. Siden jeg bare så vidt hadde begynt å lære meg dette språket, tok det meg mange timer å forberede hvert besøk. Men både Niurka og jeg var sterkt motivert, så vi ble raskt flinkere i tegnspråk.

Noe som i høy grad hjalp Niurka til å gjøre framskritt, var at en veldedig organisasjon gav  henne høreapparater. Selv om apparatene ikke var så avanserte, var de til stor hjelp. Etter å ha levd i over ti år i nesten fullstendig stillhet og uten å kunne se hadde hun trukket seg inn i sin egen verden. Men Jehovas ånd vekket både hennes sinn og hennes hjerte, og hun ble fylt med kunnskap, håp og kjærlighet. Med en stokk å støtte seg til begynte hun snart å gå rundt i nabolaget for å dele Bibelens sannheter med andre.

Niurka leder et bibelstudium med sin tante og to andre familiemedlemmer. Hun forbereder seg godt, for før studiet lærer hun leksen utenat. De hun studerer med, leser avsnittene, og Niurka leser spørsmålene fra boken med blindeskrift. En annen forkynner hjelper Niurka til å oppfatte svarene, enten ved å snakke inn i øret hennes eller ved å bruke taktilt tegnspråk (tegnspråk via berøring).

Hele menigheten er med på å hjelpe og oppmuntre Niurka. Flere av de kristne brødrene hjelper henne med å komme seg til møtene og stevnene. Andre hjelper henne i forkynnelsen. Niurka sa for ikke lenge siden: «Jeg har aldri opplevd en slik kjærlighet før.» Hun håper å bli døpt på neste områdestevne.

Idet vi svinger inn på den veien hvor Niurka bor, ser vi henne sitte i solen på verandaen med hodet høyt og et smil om munnen. Jeg spør henne hvorfor hun smiler. Hun svarer: «Jeg tenkte på framtiden, når jorden er blitt et paradis. Og jeg forestilte meg at jeg allerede var der.»

[Bilde på side 25]

Niurka sammen med noen i menigheten vår, foran Rikets sal

[Bilde på side 25]

Niurka deler det hun har lært, med andre