Eukaristien — hva som ligger bak dette ritualet

FOLK over hele verden overholder seremonien regelmessig — enten noen ganger i året, ukentlig eller til og med daglig. Likevel omtales den som et troens mysterium, og mange av dem som overholder den, sier at de ikke forstår den. Den betraktes som hellig og skal angivelig være mirakuløs.

Den seremonien vi snakker om, er eukaristien (nattverden) — den delen av den katolske messe der presten uttaler en velsignelse over brødet og vinen og menigheten blir innbudt til å motta Kristus i hellig kommunion. * Pave Benedikt XVI sa at denne seremonien utgjør «kjernen i [katolikkenes] troslære». For ikke lenge siden feiret den katolske kirke «Det eukaristiske år» som et ledd i kirkens bestrebelser på å «gjenoppvekke og styrke troen på eukaristien».

Selv katolikker som er usikker på hva de skal tro på, har sterke følelser for dette ritualet. I en artikkel i bladet Time skrev for eksempel en kvinne som ble framstilt som en ung, moderne katolikk: «Uansett hvilke problemer vi har med læresetningene i den katolske religion, holder vi fremdeles fast ved det som forener oss i den katolske tro: vår hengivenhet for feiringen av eukaristien.»

Men hva er eukaristien? Er Kristi etterfølgere pålagt å feire den? La oss først se på hvordan tradisjonen med å feire eukaristien oppstod. Deretter kan vi rette oppmerksomheten mot et viktigere spørsmål: Gjenspeiler virkelig eukaristien den feiringen som ble innstiftet av Jesus Kristus for nesten 2000 år siden?

Eukaristien og kristendommen

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor eukaristien blir betraktet som mirakuløs. Høydepunktet i seremonien kommer under den eukaristiske bønn. Den Katolske Kirkes Katekisme beskriver dette øyeblikket slik: «Makten i Kristi ord og handling og den Hellige Ånds kraft [gjør] Hans legeme og blod sakramentalt nærværende.» Etter at presten har forsynt seg av brødet og vinen, innbyr han de  troende til å motta kommunionen, vanligvis ved å spise bare brødet, som kalles hostien.

Den katolske kirke lærer at brødet og vinen mirakuløst forvandles til Kristi bokstavelige legeme og blod — en lære som kalles transsubstansiasjonslæren. Denne læren oppstod gradvis. Ordet «transsubstansiasjon» ble første gang definert og brukt offisielt på 1200-tallet. Under den protestantiske reformasjon ble visse trekk ved den katolske eukaristi trukket i tvil. Luther avviste læren om transsubstansiasjon til fordel for læren om konsubstansiasjon. Forskjellen er hårfin. Luther lærte at brødet og vinen sameksisterer med, ikke forvandles til, Jesu blod og legeme.

I tidens løp har det oppstått andre forskjeller blant kristenhetens trossamfunn med hensyn til hvordan man oppfatter eukaristien, og hvordan og hvor ofte man ønsker å feire den. Ikke desto mindre har dette ritualet i en eller annen form bevart sin fundamentale betydning i hele kristenheten. Men hvordan foregikk den opprinnelige feiringen som Jesus innstiftet?

Innstiftelsen av «Herrens aftensmåltid»

Det var Jesus selv som innstiftet «Herrens aftensmåltid», eller feiringen til minne om hans død. (1. Korinter 11: 20, 24) Men innstiftet han et mystisk ritual som gikk ut på at hans etterfølgere faktisk skulle spise hans legeme og drikke hans blod?

Jesus hadde nettopp feiret den jødiske påske og sendt bort Judas Iskariot, den apostelen som snart skulle forråde ham. Matteus, en av de elleve apostlene som var til stede, skriver: «Mens de fortsatte å spise, tok Jesus et brød, og etter at han hadde uttalt en velsignelse, brøt han det og gav det til disiplene og sa: ’Ta, spis. Dette betyr mitt legeme.’ Han tok også et beger, og etter at han hadde takket [gresk: eukharistẹsas], gav han det til dem og sa: ’Drikk alle av det; for dette betyr mitt blod, «paktens blod», som skal utøses til gagn for mange til tilgivelse for synder.’» — Matteus 26: 26—28.

For Jesus, som for alle Guds tjenere, var det å be om Guds velsignelse over maten noe naturlig. (5. Mosebok 8: 10; Matteus 6: 11; 14: 19; 15: 36; Markus 6: 41; 8: 6; Johannes 6: 11, 23; Apostlenes gjerninger 27: 35; Romerne 14: 6) Er det noen grunn til å tro at når Jesus takket på denne måten, utførte han også et mirakel, slik at hans etterfølgere bokstavelig spiste hans legeme og drakk hans blod?

«Dette betyr» eller «dette er»?

Noen bibeloversettelser gjengir riktignok Jesu ord på denne måten: «Ta og spis det. Dette er mitt legeme», og: «Drikk alle av dette. For dette er mitt blod.» (Matteus 26: 26—28, Erik Gunnes’ oversettelse; uthevet av oss.) Det er også sant at det greske ordet estịn, en form av det greske verbet for «å være», har grunnbetydningen «er». Men det samme verbet kan også gjengis med «betyr». Det er interessant at mange bibeloversettelser ofte gjengir dette verbet med «betyr», «betegner» eller «står for». * Det er sammenhengen som avgjør hva som er den mest nøyaktige gjengivelsen. I Matteus 12: 7 er estịn for eksempel gjengitt med «betyr» i mange bibeloversettelser: «Hadde dere skjønt hva det ordet betyr [gresk: estin]: Det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer, da hadde dere ikke dømt de uskyldige.» — NO 1978/85.

Mange anerkjente bibelkommentatorer  har i denne forbindelse sagt at ordet «er» ikke er en nøyaktig gjengivelse av den tanken Jesus uttrykte her. Et eksempel er Jacques Dupont, som tok kulturen og samfunnsforholdene på Jesu tid i betraktning og trakk den slutning at «den mest naturlige» gjengivelse av verset er: «Dette betyr mitt legeme», eller: «Dette representerer mitt legeme.»

Jesus kunne uansett ikke ha ment at hans etterfølgere bokstavelig skulle spise hans kjøtt og drikke hans blod. Hvorfor ikke? Etter vannflommen på Noahs tid, da Gud gav menneskene lov til å spise kjøtt av dyr, forbød han dem uttrykkelig å innta blod. (1. Mosebok 9: 3, 4) Denne befalingen ble gjentatt i Moseloven, som Jesus adlød fullt ut. (5. Mosebok 12: 23; 1. Peter 2: 22) Og apostlene ble inspirert av den hellige ånd til å gjenta forbudet mot å innta blod, noe som betydde at denne loven ble bindende for alle kristne. (Apostlenes gjerninger 15: 20, 29) Ville Jesus ha innstiftet en feiring som krevde at hans etterfølgere måtte bryte et hellig bud fra Den Allmektige Gud? Selvfølgelig ikke!

Det er altså tydelig at Jesus brukte brødet og vinen som symboler. Det usyrede brødet betydde, eller representerte, hans syndfrie legeme, som skulle ofres. Rødvinen stod for hans blod, som skulle utøses «til gagn for mange til tilgivelse for synder». — Matteus 26: 28.

Formålet med Herrens aftensmåltid

Jesus avsluttet den første feiringen av Herrens aftensmåltid med disse ordene: «Fortsett  å gjøre dette til minne om meg.» (Lukas 22: 19) Feiringen hjelper oss i høy grad til å huske Jesus og de storslagne ting som ble utrettet ved hans død. Den minner oss om at Jesus forsvarte sin Fars, Jehovas, overherredømme. Den minner oss også om at Jesus ved sin død som et fullkomment, syndfritt menneske gav «sin sjel som en løsepenge i bytte for mange». Løsepengen gjør det mulig for enhver som viser tro på Jesu offer, å bli frigjort fra synden og oppnå evig liv. — Matteus 20: 28.

Herrens aftensmåltid er likevel først og fremst et fellesskapsmåltid. De som har del i det, er (1) Jehova Gud, som tilveiebrakte ordningen med gjenløsningen, (2) Jesus Kristus, «Guds Lam», som utgjør gjenløsningsofferet, og (3) Jesu åndelige brødre. Ved å forsyne seg av brødet og vinen viser de sistnevnte at de er fullt ut forent med Kristus. (Johannes 1: 29; 1. Korinter 10: 16, 17) De viser også at de er med i «den nye pakt» som åndssalvede disipler av Jesus. Det er de som skal herske sammen med Kristus i himmelen som konger og prester. — Lukas 22: 20; Johannes 14: 2, 3; Åpenbaringen 5: 9, 10.

Når skal minnehøytiden feires? Vi forstår tydelig hva svaret er, når vi husker at Jesus valgte en bestemt dato da han innstiftet denne feiringen — påskedagen. I over 1500 år hadde Guds folk årlig feiret påske på denne datoen, den 14. nisan ifølge deres kalender, for å minnes en bemerkelsesverdig utfrielse som Jehova hadde sørget for. Det er tydelig at Jesus ønsket at hans etterfølgere skulle bruke den samme datoen for å minnes den langt større frelse som Gud skulle tilveiebringe gjennom Kristi død. Jesu sanne etterfølgere feirer derfor Herrens aftensmåltid hvert år på den datoen som tilsvarer den 14. nisan i den jødiske kalender.

Gjør de dette bare fordi de liker å følge et ritual? Det er oppriktig talt det som motiverer mange til å feire eukaristien. Forfatteren av den tidligere nevnte artikkelen i bladet Time sa: «Det er noe svært beroligende ved å delta i gamle ritualer som blir fulgt av så mange.» I likhet med en rekke katolikker i dag foretrekker denne artikkelforfatteren at seremonien blir gjennomført på latin, slik det ble gjort i tidligere tider. Hvorfor? Hun skriver: «Jeg har lyst til å høre messen bli sunget på et språk jeg ikke forstår, for altfor ofte liker jeg ikke det jeg hører på engelsk.»

Jehovas vitner og millioner av interesserte gleder seg over å feire Herrens aftensmåltid på sitt eget språk, uansett hvor de bor. De er takknemlig for at de får en bedre forståelse av betydningen og verdien av Kristi død. Slike sannheter bør man meditere over og drøfte gjennom hele året. Jehovas vitner har erfart at det å feire minnehøytiden er det beste de kan gjøre for å fortsette å minnes den dype kjærlighet Jehova Gud og hans Sønn, Jesus Kristus, har vist. Det hjelper dem til å ’fortsette å forkynne Herrens død, inntil han kommer’. — 1. Korinter 11: 26.

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 27]

Hvordan foregikk den opprinnelige feiringen som Jesus innstiftet?

[Bilde på side 28]

Jesus innstiftet høytiden til minne om sin død

[Bilde på side 29]

Feiring av høytiden til minne om Jesu Kristi død