En katastrofe rammer Salomonøyene

Mandag 2. april 2007 ble deler av Salomonøyene, en tropisk øygruppe nordøst for Australia, rammet av et jordskjelv som målte 8,1 på Richters skala. Etter noen minutter slo tårnhøye bølger, angivelig helt opp til ti meter, inn over øyene i vestprovinsen, noe som førte til at 52 mistet livet og 6000 ble hjemløse.

Et av de stedene som ble hardest rammet, var Gizo, en kystby med omkring 7000 innbyggere på øya Ghizo, som bare ligger 45 kilometer fra jordskjelvets episenter. En liten menighet av Jehovas vitner i Gizo så fram til å feire den årlige høytiden til minne om Jesu død den kvelden. (1. Korinter 11: 23—26) Dagen begynte som normalt, med en vakker soloppgang og rolig sjø. Men så, klokken 07.39 lokal tid, begynte bakken å riste.

Jordskjelv!

Ron Parkinson, en av de eldste der i menigheten, og hans kone, Dorothy, holdt på å lage frokost da jordskjelvet inntraff. «Det gamle huset vårt svaiet som en kokospalme, men det ble stående,» sier Ron. «Støyen var ubeskrivelig kraftig. Skap, møbler, serviser, pianoet og andre bevegelige ting falt i gulvet med et brak. Vi klarte så vidt å komme oss ut av huset. Dorothy gikk barføtt og kuttet seg på knuste glassbiter.»

Tony og Christine Shaw, et misjonærpar som bor i nærheten, måtte også skynde seg ut. Christine sier: «Jorden ristet så voldsomt at jeg falt og ikke klarte å reise meg. Ute på havet kunne vi se hus som fløt i vannet. En enorm bølge hadde revet dem med seg. Folk i kanoer padlet fortvilet blant vrakrestene for å lete etter overlevende. Så inntraff et annet voldsomt jordskjelv — og enda ett. Etterskjelvene pågikk i fem dager. Det var uhyggelig!»

Så kom tsunamien

Patson Baea var hjemme på øya Sepo Hite, som ligger omkring seks kilometer fra Gizo, da jordskjelvet inntraff. Hvordan gikk det med Patson og familien hans under denne katastrofen?

Patson forteller om det som skjedde: «Jeg løp langs stranden mot Naomi, min kone, og de fire barna våre. De var blitt kastet til bakken, men de var uskadd. Barna skalv, og noen av dem gråt. Naomi og jeg trøstet og beroliget dem.

Jeg la merke til at det var unormale bevegelser i sjøen. Det var tydelig at det var en tsunami på vei. Den lille øya vår kom mest sannsynlig til å bli oversvømt av vann. Moren min, Evalyn, som bodde på en liten øy i nærheten, var også i faresonen. Raskt gav jeg de andre i familien beskjed om at de måtte  hoppe opp i den motordrevne kanoen vår, og så drog vi av gårde for å redde mor.

Etter at vi bare hadde reist et lite stykke, passerte en voldsom bølge under kanoen. Sjøen gikk opp og ned og virvlet rundt. Da vi nådde fram til min mor, var hun forvirret og i lettere sjokk, og hun var for redd til å gå ut i vannet. Naomi og Jeremy, den 15 år gamle sønnen vår, stupte ut i den sterke strømmen og hjalp henne med å svømme til kanoen. Deretter drog vi så fort vi kunne, ut mot havet.

Nå hadde sjøen trukket seg så uvanlig mye tilbake at korallrevene rundt øyene kom til syne. Plutselig slo en enorm bølge innover land, og begge øyene ble oversvømt. Det lille gjestehuset vårt ved sjøen ble revet fra fundamentet og ble så ødelagt at det ikke lar seg reparere. Vannet fosset inn i boligen vår og gjorde store skader. Da vannet sank, gikk vi inn i det ødelagte huset og berget bibler og sangbøker og drog til Gizo.»

Det var død og ødeleggelse langs hele kysten. Den vestlige delen av øya Ghizo ble hardest rammet. Minst 13 landsbyer ble fullstendig utslettet av en mur av vann som angivelig var 5 meter høy!

Den kvelden var 22 personer samlet i Jehovas vitners Rikets sal i Gizo for å feire høytiden til minne om Jesu død. Heldigvis var ingen av disse blitt alvorlig skadet i katastrofen. «Vi hadde ikke strøm, og parafinlampene våre var ødelagt,» sier Ron, som er sitert tidligere. «Så bror Shaw måtte holde talen i lyset fra en lommelykt. Vi stod der i mørket og sang flerstemt med kraftige stemmer for å takke Jehova.»

Hjelpearbeidet

Da nyhetene om katastrofen nådde hovedstaden, Honiara, var brødrene på Jehovas vitners avdelingskontor raske til å organisere nødhjelp. De ringte vitnene i de berørte områdene, og det kunne bekreftes at de fleste var i god behold. Noen ble sendt av gårde for å finne et vitne som bodde isolert på øya Choiseul. Hun ble til slutt funnet i god behold. Det ble også sendt penger til Gizo så brødrene der kunne kjøpe førstehjelpsutstyr.

Representanter fra avdelingskontoret kom til Gizo på torsdagen, med det første flyet som gikk. Craig Tucker, som er medlem av utvalget ved avdelingskontoret, forteller: «Vi hadde med oss flere kasser med hjelpeforsyninger. Noen av de andre passasjerene måtte la noe av bagasjen stå igjen på flyplassen på grunn av vektrestriksjoner, men til vår lettelse fikk vi med oss alle kassene våre, og de kom uskadd fram. De var blant de første forsyningene som kom til katastrofeområdet. Enda mer hjelpeutstyr kom med båt to dager senere.»

Samtidig reiste Tony Shaw, Patson Baea og andre vitner fra Gizo to timer med kano for å hjelpe vitner som bor på et avsidesliggende sted på øya Ranongga. Jordskjelvet hadde hevet denne øya, som er 32 kilometer lang og 8 kilometer bred, omkring 2 meter opp fra havet! Det var tydeligvis den plutselige forflytningen av vannet rundt øya som forårsaket tsunamien som rammet de omkringliggende øyene.

Tony sier: «Menigheten var overlykkelig over å se oss. De var i god behold, og de oppholdt seg utendørs av frykt for etterskjelv. Båten vår var den første som kom med hjelpeforsyninger. Før vi drog videre, bad vi en inderlig takkebønn til Jehova sammen.»

Patson sier: «Noen dager senere drog vi tilbake til Ranongga for å gi dem flere forsyninger og for å lete etter en familie som er Jehovas vitner, og som bodde på en avsidesliggende del av øya. Til slutt fant vi Matthew Itu og familien hans, som hadde slått leir langt inne i bushen. De gråt av glede da de så at vi ikke hadde glemt dem! Jordskjelvet hadde ødelagt huset deres og de fleste andre bygningene i landsbyen. Det de imidlertid var mest opptatt av nå, var å få tak i nye bibler,  siden de som de hadde, forsvant i katastrofen.»

Ros fra utenforstående

En slik kristen kjærlighet gikk ikke upåaktet hen. Craig Tucker sier: «En journalist som var kritisk til det generelle hjelpearbeidet, var overrasket og imponert over å høre at Jehovas vitner i løpet av noen dager hadde sørget for mat, presenninger og andre viktige ting til medlemmene sine.» Patson legger til: «Innbyggerne på Ranongga snakket positivt om den raske hjelpeaksjonen vår, og de klaget over hvor lite deres egen kirke hadde hjulpet dem.» En kvinne utbrøt: «Deres organisasjon var så rask til å hjelpe!»

Vitnene hjalp også personer som ikke tilhørte menigheten. Christine Shaw forteller: «Da vi besøkte det provisoriske sykehuset i Gizo, traff vi et ektepar som vi nylig hadde møtt i forkynnelsesarbeidet. Begge to var skadet og i sjokk. Kvinnens barnebarn var blitt revet fra henne av tsunamien og hadde druknet. Vi skyndte oss hjem for å hente mat og klær til dem. De var utrolig takknemlige.»

De som er blitt offer for naturkatastrofer, trenger virkelig mer enn bare materiell hjelp. De har spesielt behov for den trøst som bare Guds Ord, Bibelen, kan gi. Ron sier: «Noen prester sa at Gud straffet befolkningen for deres synder. Men vi viste ut fra Bibelen at Gud aldri står bak det onde. Mange takket oss for at vi gav dem slik åndelig trøst.» — 2. Korinter 1: 3, 4; Jakob 1: 13. *

[Fotnote]

[Illustrasjon/kart på side 13]

(Se den trykte publikasjonen)

Choiseul

Ghizo

Gizo

Ranongga

HONIARA

AUSTRALIA

[Bilde på side 15]

Familien Baea i den motordrevne kanoen deres

[Bilde på side 15]

Skader etter tsunamien i Gizo

[Bilde på side 15]

Denne Rikets sal var den eneste bygningen som stod igjen i Lale på Ranongga