Glederik tjeneste for Gud gjennom et langt liv

Fortalt av Bill Yaremchuk

I mars 1947, bare noen uker etter at jeg var blitt uteksaminert fra den åttende klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead, som da lå i South Lansing i staten New York, var jeg på vei for å tjene som misjonær i et fremmed land langt borte — i Singapore.

DAVE FARMER, som var kanadier som jeg, var blitt uteksaminert fra Gileads sjuende klasse og skulle samarbeide med meg. Vi gikk om bord i «Marine Adder», et tidligere troppetransportskip, som gikk fra San Francisco i California.

Vår første anløpshavn i Østen var Hongkong. Det vi så der, var sjokkerende. Vi kunne se ødeleggelsene etter den annen verdenskrig overalt — det lå folk på fortauene som var utsultet og så ut som de var i ferd med å dø. Vi kom oss raskt tilbake på skipet og satte kursen mot Manila, hovedstaden på Filippinene.

Også der så vi de fryktelige ettervirkningene av krigen. Havnen var full av skipsmaster fra skip som var blitt senket av allierte bombefly, og det var fattigdom overalt rundt oss. Vi traff noen få Jehovas vitner, og de tok oss med til Rikets sal. De var glade til tross for de problemene de stod overfor.

Vår neste anløpshavn var Batavia (nå Jakarta) i Indonesia. Der var det borgerkrig, og det pågikk kamper i nærheten, så vi fikk ikke gå i land. Da vi drog videre mot Singapore, begynte jeg å lure på hva som ventet oss der. Var dette alt som var igjen av det eksotiske Østen som vi hadde lest om i reisebrosjyrene?

Etter noen dager forsvant den uro jeg hadde følt. Det skulle komme til å utspille seg et drama som uten skygge av tvil viste at Dave og jeg var på et oppdrag som hadde Guds godkjennelse.

Hvordan vi fikk tillatelse til å bli

Omkring en måned etter at vi hadde reist fra San Francisco, ankret skipet opp ved Saint John’s Island, som var Singapores karanteneområde. Representanter for immigrasjonsmyndighetene kom om bord for å kontrollere passasjerenes papirer, og passene våre ble stemplet «Tillatelse til å gå i land». Neste morgen la skipet til kai. Papirene våre ble sjekket av en skipsoffiser, og vi gikk i land.

Dagen etter drog vi tilbake til havnen for å ta farvel med de andre misjonærene, som vi hadde reist sammen med. De  skulle videre til sine tildelte distrikter i India og på Ceylon (nå Sri Lanka). Da skipets kaptein så oss, kom han farende ned til oss på kaien. Han ropte forarget at vi ikke skulle ha forlatt skipet. Tidligere hadde immigrasjonskontrolløren, Mr. Haxworth, gitt kapteinen beskjed om at han ikke måtte la oss forlate skipet når det la til kai i Singapore. Både vi og den offiseren som hadde latt oss gå i land, var uvitende om denne beskjeden.

Vi ble tatt med til Mr. Haxworth, som gav oss en mildt sagt ubehagelig velkomst. Han skrek at vi hadde fått forbud mot å gå i land i Singapore. Ettersom vi var uvitende om noe slikt forbud, viste vi ham passene våre med det offisielle stemplet «Tillatelse til å gå i land». Han rev passene ut av hendene våre og strøk ut disse ordene. Men akk, skipet hadde allerede lagt fra kai! Mr. Haxworth beholdt passene våre et helt år, og da han returnerte dem, var de på nytt stemplet med ordene «Tillatelse til å gå i land».

Gode resultater i tjenesten i Singapore

Da vi kom til Singapore i april 1947, var det bare ett Jehovas vitne der. Det var en mann som het Joshua. Han tjente som heltidsforkynner, eller pioner, helt til han døde i begynnelsen av 1970-årene. Noen av dem som hadde fått høre om Bibelens sannheter, begynte snart å forkynne for andre. Våre bønner om flere arbeidere til det åndelige høstarbeidet begynte å bli besvart. — Matteus 9: 37, 38.

I 1949, da Mr. Haxworth var på en lengre ferie i Storbritannia, kom det seks misjonærer som var blitt uteksaminert fra Gileads ellevte klasse, til Singapore. Samtidig hadde Dave, som hadde vært min misjonærpartner  i flere år, måttet forlate Singapore på grunn av dårlig helse. Han flyttet til Australia, hvor han tjente trofast til sin død i 1973. Blant de seks nykommerne var Aileen Franks, som jeg giftet meg med i 1956.

I årenes løp ledet vi bibelstudier med mange som ble Jehovas vitner sammen med barna sine. Noen av dem er i dag opptatt i heltidstjenesten i fremmede land. En hjertevarmende opplevelse dreier seg om Lester og Joanie Haynes, et amerikansk ektepar som bodde i Singapore. Vi begynte å studere Bibelen med dem i 1950-årene. De gjorde raskt åndelige framskritt og ble døpt etter å ha dratt tilbake til USA. Senere oppnådde Lester og Joanie gode resultater i tjenesten. De hjalp mange til å bli Jehovas vitner, innbefattet de tre barna sine.

Joanie skrev en gang til meg: «Etter det året i Singapore tok livet vårt virkelig en ny vending. Hvis vi ikke var blitt ’adoptert’ av deg, ville vi sikkert fortsatt ha flyttet omkring i verden. Jeg er glad for at det var du som hjalp Les til å lære sannheten å kjenne. Han hadde fra første stund av en lærer som innprentet i hans hjerte kjærlighet til Jehova og til brødrene. Den kjærligheten har han aldri mistet.»

Vi tjener som familie i Singapore

I 1962 skjedde det noe som i høy grad tilføyde vårt oppdrag en ny dimensjon. Aileen var hos legen og fikk vite at hun var gravid. Vi ville gjerne fortsette i misjonærtjenesten, men hvordan kunne vi det og samtidig forsørge og oppdra et barn? Nathan H. Knorr, som da førte tilsyn med Jehovas vitners virksomhet verden over, skrev til oss og oppmuntret meg til å skaffe meg et arbeid, slik at vi kunne bli værende i Singapore. Det ble litt av en utfordring.

De fleste utlendinger var ansatt i overordnede stillinger i utenlandske selskaper. Ettersom jeg hadde begynt i heltidstjenesten etter endt skolegang 23 år tidligere, hadde jeg ingen erfaring i forretningslivet. Jeg fikk derfor et arbeidskontor i London til å utarbeide en CV som tok utgangspunkt i mitt arbeid som forkynner i et fremmed land, og den ble sendt til mange multinasjonale selskaper som opererte i Singapore.

Jeg fikk bare slike svar som: «Vi har dessverre ikke noen passende stilling til en person med dine kvalifikasjoner.» De anså meg for å være overkvalifisert! Månedene gikk, og datteren vår, Judy, ble født. På den tiden var bror Knorr på besøk i Singapore, og han drog for å hilse på Judy og hennes mor på sykehuset. Han beroliget oss ved å si: «Dere kan bo på misjonærhjemmet til Bill får seg jobb.»

Noen måneder senere fikk jeg meg jobb som salgsrepresentant for et internasjonalt flyselskap. Lønnen var bare så vidt til å leve av. To år senere ble jeg ansatt i et amerikansk transportfirma, som doblet lønnen min. Jeg ble omsider godt kjent i bransjen, slik at jeg kunne bruke mer tid på familien og i den kristne tjeneste.

Vi lot livet dreie seg om tjenesten for Jehova og prioriterte åndelige interesser. Det førte til at jeg fikk mange privilegier innenfor organisasjonen. Aileen begynte i heltidstjenesten igjen, og forkynnelsesarbeidet hadde stor framgang i Singapore. I midten av 1960-årene kjøpte vi en fin toetasjes bygning i sentrum av byen som vi brukte til Rikets sal. Fire menigheter holdt møtene sine der.

Arbeidet vårt blir forbudt!

Med tiden skjønte vi at vi kom til å møte motstand. Den 14. januar 1972 drog vi som vanlig til Rikets sal for å overvære et møte. Men porten var låst med kjetting og hengelås. På et oppslag stod det at Singapore menighet av Jehovas vitner var blitt strøket i det offentlige registret. Arbeidet vårt var forbudt! *

 Det at Rikets sal ble stengt, satte ikke en stopper for vår tilbedelse av Jehova, men jeg tenkte hele tiden: Hva er Guds vilje når det gjelder min familie? Jeg tenkte som så at hvis vi noen gang skulle bli utvist, ville vi aldri kunne vende tilbake og besøke våre venner i Singapore. Jeg spurte derfor sjefen min om jeg kunne få arbeide i Kuala Lumpur i Malaysia. Da kunne nemlig familien vår reise fram og tilbake uten problemer. Til min overraskelse tilbød han meg en overordnet stilling på firmaets kontor i Kuala Lumpur, noe som ville innebære at jeg fikk dobbelt så høy lønn og andre fordeler.

Så tenkte jeg: Er det Guds vilje at vi skal forlate Singapore og brødrene der? Som familie la vi saken fram for Jehova i bønn. Vi kom til at det var Jehova som hadde brakt oss dit. Jeg traff derfor den endelige beslutningen om at vi skulle bli værende. Sjefen min ble sjokkert over at jeg avslo det lukrative tilbudet hans.

Å leve og arbeide under forbud var svært stressende, for vi stod stadig i fare for å bli arrestert og fengslet. Ved flere anledninger satte vi virkelig pris på ordene i Salme 34: 7: «Jehovas engel leirer seg rundt omkring dem som frykter ham, og han redder dem.»

Et nytt oppdrag

Til slutt, i 1993, etter at vi hadde tjent i over 46 år i Singapore, ble vi bedt om å flytte til New Zealand, hvor vi kunne tjene under mindre stressende forhold og med færre bekymringer. Det var selvfølgelig trist å forlate våre kjære venner i Singapore som vi var blitt så glad i. Men vi var overbevist om at deres tro var bygd på en solid grunnvoll og med brannsikre materialer. Det har hjulpet dem til å stå fast trass i de prøvelsene de har måttet utholde. — 1. Korinter 3: 12—14.

Etter over 14 år på New Zealand erfarer Aileen og jeg fortsatt stor glede i tjenesten selv om vi er kommet høyt opp i årene. Vi tjener nå som spesialpionerer. To av mine søsken — Mike, som er 94, og Peter, på 90 — lever fortsatt, og de tjener Jehova trofast i Canada.

I 1998 flyttet Judy, datteren vår, tilbake til Østen, hvor hun tjente i flere år. I et av brevene hun sendte til oss, skrev hun: «Jeg takker Jehova for hver dag jeg har det privilegium å forkynne her! Og tusen takk til dere begge for all den kjærlige opplæring og alle de ofre dere brakte og fortsatt bringer for å gjøre dette mulig.» I 2003 flyttet hun tilbake til New Zealand for å gi Aileen og meg den hjelpen vi trengte. *

Vi er takknemlig mot Jehova for at vi var i en slik situasjon at vi kunne reagere positivt på Herrens rop om flere arbeidere til høsten. Det har brakt oss ubeskrivelig glede. Og når «verden forsvinner», som Bibelen sier den skal, vil vi kunne se oppfyllelsen av Guds vidunderlige løfte: «Den som gjør Guds vilje, blir for evig.» — 1. Johannes 2: 17.

[Fotnoter]

[Bilde på side 29]

Joshua var det eneste Jehovas vitne i Singapore da vi kom dit i 1947

[Bilde på side 29]

Sammen med Dave Farmer i Hongkong på vei til Singapore i 1947

[Bilde på side 29]

Aileen og jeg i 1958

[Bilde på side 31]

Sammen med Judy, datteren vår

[Rettigheter]

Kimroy Photography

[Bilderettigheter på side 28]

Kimroy Photography