Et brev fra Australia

’Jeg skal sitte og lese den ved leirbålet i kveld’

NÅR Australias «outback», villmark, blir nevnt, forestiller man seg gjerne avsvidde ørkener, hetebølger og vidstrakte, øde områder. Men i dette innlandsområdet bor det faktisk omkring 180 000 mennesker — omkring én prosent av landets befolkning.

Foreldrene mine, som er Jehovas vitner, tok meg med på forkynnelsesturer i «the outback» da jeg var barn. Villmarkens enorme størrelse og barske skjønnhet stimulerte min fantasi. Jeg fikk også stor sans for de robuste, rolige og omgjengelige menneskene som bodde der. Nå har jeg selv fått familie, og jeg hadde lyst til at min kone og de to barna våre på ti og tolv år skulle få oppleve det samme som jeg hadde gjort.

Vi planlegger turen

Først satte vi oss ned og regnet på utgiftene. Hvor langt hadde vi råd til å reise? Hvor lenge kunne vi være borte? Et ektepar og to heltidsforkynnere fra menigheten vår sa at de gjerne ville bli med oss. Vi ble enig om å reise når barna hadde skoleferie i juli/august. Så skrev vi til Jehovas vitners australske avdelingskontor i Sydney for å få tildelt et distrikt å forkynne i. Vi ble tildelt et avsidesliggende område i nærheten av Goondiwindi, en mindre by som ligger cirka 400 kilometer vest for Brisbane, der vi bor.

Da vi fant ut at det er en liten menighet av Jehovas vitner i Goondiwindi, syntes vi dette var ekstra hyggelig. Det å treffe trosfeller ville bli et høydepunkt på turen. Vi kontaktet menigheten i Goondiwindi for å fortelle om vårt besøk. Vi fikk et begeistret svar, så da visste vi at vitnene der så fram til at vi skulle komme.

Kort tid før vi og vennene våre drog av gårde, kom vi sammen for å drøfte hvordan vi skulle gå fram når vi forkynte det gode budskap om Guds rike ute i «the outback». Vi var særlig opptatt av å vise respekt for kulturen og skikkene til alle aboriginer vi traff. Noen stammer betrakter for eksempel den jorden de har, som sitt felles område. Det ville være uhøflig å buse inn på området deres uten å være innbudt.

Ut i «the outback»

Endelig kom den store dagen da vi skulle reise. I to fullastede biler kjørte vi innover i landet. Områdene med dyrket mark ble avløst av gresskledde sletter med mange eukalyptustrær. Den varme vintersolen skinte fra en skyfri himmel. Noen timer senere var vi framme i Goondiwindi, og der overnattet vi i hytter som vi hadde leid på en campingplass.

 Neste dag, søndag, skinte solen helt fra morgenen av, og luften var frisk og kjølig, så det var perfekt vær å forkynne i. Om sommeren — fra november til og med mars — kan temperaturen her ofte ligge på over 40 grader celsius! Vårt første stopp var i et aboriginsamfunn som lå omkring 30 kilometer borte. Vi ble henvist til Jenny, en eldre, gråhåret kvinne som var en av lederne i samfunnet. Hun lyttet oppmerksomt til vår presentasjon fra Bibelen og ville gjerne ha boken Hør på den store Lærer. * Deretter inviterte hun oss til å komme inn på området deres for å forkynne for innbyggerne.

Barna på stedet løp i forveien for å fortelle om vårt besøk. Alle de beboerne vi traff, lyttet respektfullt til budskapet og tok imot bibelsk litteratur. Snart hadde vi ikke mer litteratur igjen, og det var på tide å dra tilbake til byen for å overvære møtet i menigheten. Før vi drog, lovte vi å komme tilbake for å besøke dem vi ikke hadde truffet.

Den ettermiddagen summet det av glade stemmer i Rikets sal, og det ble sluttet mange nye vennskap. De 25 forkynnerne på stedet hadde trofast brakt budskapet om Guds rike ut til omkring 11 000 mennesker som bodde spredt i et landdistrikt på omkring 30 000 kvadratkilometer. «Takk for den innsatsen dere gjør. Vi setter pris på at dere kommer og hjelper oss,» sa en av forkynnerne. Etter et livlig møte drog vi alle videre til et sted der vi kunne få oss noe å spise og drikke. Før vi gikk til sengs den kvelden, matet vi pungrevene som streifet omkring på campingplassen.

«Ved leirbålet i kveld»

De to neste dagene kjørte vi rundt og besøkte spredtliggende landeiendommer langs grensen mellom delstatene Queensland og New South Wales. Landskapet var dominert av tørre eukalyptustrær, men noen steder var det også flate, åpne gressletter, der sauer og krøtter beitet. Langs veien så vi mange kenguruer, og når de ble oppmerksom på oss, beveget de ørene i små rykk. Langt borte kunne vi se noen flotte emuer sprade rundt på en støvete inngjerdet mark.

Tirsdag ettermiddag støtte vi på en stor kvegflokk som sakte beveget seg bortover veien. Folk som tjener til livets opphold som kvegdrivere, har lenge drevet kveg gjennom dette området, særlig i tørkeperioder. Snart støtte vi på en kvegdriver som kom ridende. Han var en eldre mann og hadde med seg en vakthund. Jeg stoppet i veikanten, gikk ut av bilen og ropte en hilsen. «G’day, mate,» svarte han og stanset for å slå av en prat.

Etter at vi hadde pratet en stund om tørken, kom jeg inn på budskapet vårt. «Du verden, Bibelen har jeg ikke hørt noe om siden jeg var barn!» utbrøt mannen. Han mente at det var religiøse ledere som hadde skylden for det moralske forfallet i verden, men han hadde likevel dyp respekt for Bibelen. Etter en fin bibelsk drøftelse tilbød jeg ham boken Hva er det Bibelen egentlig lærer? * Han grep boken, stakk den ned i skjortelommen og sa: «Hvis den forteller hva Bibelen lærer, skal jeg sitte og lese den ved leirbålet i kveld.»

Vi drar hjem igjen

På møtet i Rikets sal om kvelden fortalte vi våre åndelige brødre og søstre hva vi hadde opplevd. De lovte å besøke de interesserte vi hadde truffet. Det var trist å ta farvel da møtet var slutt, for vi var blitt veldig glad i hverandre. Vi følte oss alle beriket av utvekslingen av åndelig oppmuntring. — Romerne 1: 12.

Neste dag reiste vi hjem. Når vi tenkte på alt det vi hadde opplevd på turen, var vi enig om at Jehova rikt hadde velsignet våre anstrengelser. Vi syntes turen hadde vært åndelig oppbyggende. Da vi kom hjem, spurte jeg barna: «Hvor har dere lyst til at vi skal dra i neste ferie? Skal vi dra på fjellet?» «Nei, pappa,» svarte de, «kan vi ikke dra ut og forkynne i ’the outback’ igjen?» Min kone var enig: «Ja, kan vi ikke gjøre det? Dette er den beste ferien vi noen gang har hatt!»

[Fotnoter]