Fra det talte ord til hellige skrifter — skrivekunsten og de første kristne

UTALLIGE generasjoner av troende har brukt mye tid på å lese, studere og analysere noen av de mest berømte skrifter som noen gang er blitt frambrakt — de som utgjør Det nye testamente, som De kristne greske skrifter ofte kalles. Disse skriftene, sammen med resten av Bibelen, har hatt stor innvirkning på vår verden, formidlet moralnormer og etiske prinsipper og gitt inspirasjon til forfattere og andre kunstnere. Framfor alt har de hjulpet millioner av mennesker — kanskje også deg — til å få nøyaktig kunnskap om Gud og Jesus. — Johannes 17: 3.

Evangeliene, i likhet med resten av De kristne greske skrifter, ble ikke skrevet umiddelbart etter Jesu død. Matteus skrev etter alt å dømme sitt evangelium sju—åtte år senere, og Johannes skrev sitt omkring 65 år senere. Hvordan klarte de å gjengi Jesu ord og handlinger med ufeilbarlig nøyaktighet? Det er tydelig at Guds ånd spilte en aktiv rolle ved å lede dem. (Johannes 14: 16, 26) Men hvordan ble Jesu lære nøyaktig overlevert, slik at den etter hvert ble en del av De hellige skrifter?

«Praktisk talt analfabeter»?

I løpet av de siste hundre årene har noen lansert den teori at Jesu første disipler sannsynligvis ikke skrev ned det Jesus hadde sagt og gjort, men overleverte det muntlig. En bibelkommentator sier for eksempel: «Det gikk flere tiår fra Jesus utførte sin offentlige tjeneste, til hans uttalelser ble skrevet ned av evangelieskribentene. I løpet av denne tiden ble det som var kjent om Jesus, overlevert muntlig.» Noen forskere hevder til og med at Jesu første disipler var «praktisk talt analfabeter». * Videre sier de at beretningene om  Jesu tjeneste ble utvidet, bearbeidet eller utbrodert i løpet av tiårene med muntlig overlevering. Resultatet er etter deres mening en alt annet enn nøyaktig gjengivelse av det som fant sted.

En annen teori som enkelte forskere gjør seg til talsmenn for, går ut på at Jesu nære jødiske disipler trolig brukte den rabbinske undervisningsmetoden — å få noen til å lære noe utenat ved å gjenta det om og om igjen — noe som bidrog til nøyaktighet i den muntlige overleveringen. Baserte disiplene seg utelukkende på det talte ord? Eller kan de også ha skrevet noe ned for å bevare beretningen om Jesu tjeneste? Vi kan ikke si det helt sikkert, men det er mulig at skriftlige opptegnelser faktisk spilte en rolle i denne forbindelse.

Skrivning i hverdagen

I det første århundre kunne alle slags mennesker lese og skrive. Alan Millard, professor i hebraisk og i oldtidens semittiske språk, sa om dette: «Skrifter på gresk, arameisk og hebraisk var vidt utbredt og var i omløp i alle lag av samfunnet.» Han tilføyer: «Det var i dette miljøet Jesus virket.»

Når det gjelder påstanden om at evangeliene «dukket opp i et samfunn der ingen kunne lese og skrive», sier professor Millard: «Det er lite trolig, for folk overalt ville ha vært kjent med skrivekunsten. . . . Altså var det vanligvis folk til stede som kunne ha skrevet ned det de hørte, enten til eget bruk eller for å formidle det til andre.»

Det var tydeligvis lett å få tak i vokstavler som man kunne skrive på. Vi finner et eksempel som viser det, i det første kapitlet hos  Lukas. Sakarja, som midlertidig hadde mistet taleevnen, ble spurt om hvilket navn han ønsket at sønnen hans skulle ha. Vers 63 sier: «Han bad [åpenbart ved hjelp av gester] om en tavle og skrev: ’Johannes er hans navn.’» Bibelordbøker forklarer at ordet «tavle» kan referere til en skrivetavle av tre som antagelig var overtrukket med voks. En av dem som var til stede, kan ha hatt med seg en skrivetavle som han lot Sakarja skrive på.

Et annet eksempel viser at skrivetavler og bruken av dem var allment kjent på den tiden. Apostlenes gjerninger forteller at Peter talte til en folkeskare på tempelområdet og formante dem: «Vis derfor anger . . . få deres synder strøket ut.» (Apostlenes gjerninger 3: 11, 19) Uttrykket ’få strøket ut’ kommer fra et gresk verb som betyr «tørke bort, viske ut». Et oppslagsverk om Det nye testamente sier: «Det som ligger i dette verbet, slik det brukes her og kanskje også andre steder, er sannsynligvis det å glatte ut voksoverflaten på en skrivetavle, slik at den kan brukes på nytt.» — The New International Dictionary of New Testament Theology.

Evangelieberetningene viser også at det blant Jesu etterfølgere og tilhørere fantes personer som trolig gjorde bruk av skrivekunsten i sitt daglige arbeid. Noen eksempler er skatteoppkreverne Matteus og Sakkeus (Matteus 9: 9; Lukas 19: 2), en synagogeforstander (Markus 5: 22), en offiser (Matteus 8: 5), Johanna, hustruen til en høytstående embetsmann under Herodes Antipas (Lukas 8: 3), og dessuten skriftlærde, fariseere, saddukeere og medlemmer av Sanhedrinet. (Matteus 21: 23, 45; 22: 23; 26: 59) Det er tydelig at mange av Jesu apostler og disipler — om ikke alle — kunne skrive.

Granskere, lærere og skribenter

For å kunne være kristne lærere måtte disiplene ikke bare vite hva Jesus sa og gjorde, men også forstå hvordan Loven og profetiene i De hebraiske skrifter fikk sin anvendelse på Kristus. (Apostlenes gjerninger 18: 5) I den forbindelse er det interessant å merke seg Lukas’ beretning om en samtale Jesus hadde med to av disiplene kort tid etter sin oppstandelse. Hva gjorde Jesus? «Han begynte med Moses og alle Profetene og forklarte for dem ting som vedrørte ham selv i alle Skriftene.» Kort tid senere sa Jesus til en gruppe disipler: «’Dette er mine ord, som jeg talte til dere mens jeg ennå var hos dere, at alt det som står skrevet om meg i Moseloven og i Profetene og Salmene, må bli oppfylt.’ Så åpnet han fullt ut deres sinn, så de kunne forstå Skriftene.» (Lukas 24: 27, 44, 45) Senere husket disiplene den innsikt Jesus hadde gitt dem. — Johannes 12: 16.

Disse beretningene viser at apostlene og disiplene må ha gått iherdig inn for å studere Skriftene, slik at de fullt ut kunne forstå betydningen av det de så og hørte i forbindelse med sin Herre, Jesus Kristus.  (Lukas 1: 1—4; Apostlenes gjerninger 17: 11) Harry Y. Gamble, professor i religionsstudier ved Virginia universitet, skriver om dette: «Det kan neppe betviles at det fra begynnelsen av fantes kristne, trolig grupper av kristne, som viet seg til en omhyggelig granskning og tydning av jødiske skrifter for å finne et tekstmessig grunnlag for den kristne overbevisning, og som gjorde disse skriftene anvendelige for kristen forkynnelse.»

Alt dette tyder på at Jesu første disipler ikke bare baserte seg på muntlig overlevering, men var svært opptatt av å studere, lese og skrive. De var granskere, lærere og skribenter. Framfor alt var de åndelige mennesker som stolte på den hellige ånds ledelse. Jesus forsikret dem om at «sannhetens ånd» skulle ’minne dem om alt det han hadde sagt dem’. (Johannes 14: 17, 26) Guds hellige ånd hjalp dem til både å huske og skrive ned det Jesus hadde gjort og sagt, selv når de skulle gjengi lange sitater, for eksempel Bergprekenen. (Matteus, kapitlene 5 til 7) Gjennom åndens ledelse kunne evangelieskribentene også skrive ned hva Jesus hadde følt i visse situasjoner, og hva han hadde sagt i bønn. — Matteus 4: 2; 9: 36; Johannes 17: 1—26.

Så selv om evangelieskribentene utvilsomt gjorde bruk av både muntlige og skriftlige kilder, hadde det de skrev, en langt mer pålitelig og opphøyd kilde — Jehova Gud selv. Vi kan derfor ha full tillit til at «hele Skriften er inspirert av Gud», og at den kan lære oss og hjelpe oss å gjøre det som behager ham. — 2. Timoteus 3: 16.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 14]

Blant Jesu etterfølgere fantes det personer som trolig gjorde bruk av skrivekunsten i sitt daglige arbeid

[Uthevet tekst på side 15]

Guds hellige ånd hjalp Jesu første disipler til å huske og skrive ned det han hadde gjort og sagt

[Ramme/bilde på side 15]

 Var apostlene analfabeter?

Da styresmennene og de eldste i Jerusalem «så Peters og Johannes’ frimodighet og skjønte at de var ulærde og alminnelige mennesker, begynte de å undre seg». (Apostlenes gjerninger 4: 13) Var apostlene virkelig ulærde, ja analfabeter? The New Interpreter’s Bible sier om dette: «Disse begrepene skal trolig ikke oppfattes bokstavelig, som om Peter [og Johannes] manglet skolegang og ikke kunne skrive eller lese. De beskriver ganske enkelt den store forskjellen i sosial status mellom dem som satt som dommere, og apostlene.»

[Bilde på side 13]

«Han bad om en tavle og skrev: ’Johannes er hans navn’»

[Bilde på side 13]

En vokstavle med skriveredskaper fra det første eller andre århundre evt.

[Rettigheter]

© British Museum/Art Resource, NY