Våre lesere spør

Hvorfor bruke Guds navn hvis det er usikkert hvordan det skal uttales?

Det er ingen i dag som vet helt nøyaktig hvordan Guds navn ble uttalt på gammelhebraisk. Men det er verdt å merke seg at Guds personlige navn forekommer omkring 7000 ganger i Bibelens grunntekst. Da Jesus var på jorden, gjorde han Guds navn kjent, og han lærte sine disipler å be om at dette navnet måtte bli helliget. (Matteus 6: 9; Johannes 17: 6) Ett er derfor sikkert: I den kristne tro er det av største viktighet å bruke Guds navn. Så hvorfor er det i dag usikkert hvordan navnet opprinnelig ble uttalt? Det er to hovedgrunner til det.

Den ene grunnen er at det for omkring 2000 år siden oppstod en overtroisk tradisjon blant jødene som gikk ut på at det var galt å uttale Guds navn. Når en leser kom til navnet i bibelteksten, sa han «Herre» eller «Herren» i stedet. Slik fortsatte det i mange hundre år, og fordi Guds navn ikke ble brukt, gikk uttalen i glemmeboken.

Den andre grunnen er at gammelhebraisk ble skrevet uten vokaler, omtrent slik noen forkortelser skrives på norsk og andre språk. Når leseren leste den skrevne teksten, føyde han til de manglende vokallydene etter hukommelsen. Med tiden utarbeidet man et system som skulle hindre at uttalen av hebraiske ord ble fullstendig glemt. Hvert ord i den hebraiske bibelteksten fikk tilføyd vokalpunkter. Men når det gjaldt Guds navn, føyde man til vokalpunktene for «Herre(n)» for å minne leseren om at han skulle si dette ordet i stedet, eller man unnlot å føye til vokalpunkter i det hele tatt.

Det som var igjen da, var de fire konsonantene som kalles tetragrammet. En engelsk ordbok definerer ordet «tetragrammaton» som «de fire hebraiske bokstavene som vanligvis translittereres YHWH eller JHVH, som utgjør et bibelsk egennavn på Gud». Det er ikke vanskelig å se at JHVH sammen med vokalpunkter og vokallyder kan bli til «Jehovah», som tradisjonelt har vært den vanlige gjengivelsen av Guds navn på engelsk — og som svarer til «Jehova» på flere andre språk, blant annet norsk.

Men noen lærde anbefaler uttalen «Jahve». Er den nærmere den opprinnelige uttalen? Det er det ingen som vet med sikkerhet. Andre lærde har faktisk kommet med grunner til ikke å bruke denne uttalen. Når bibelske navn blir uttalt på et moderne språk, lyder de sannsynligvis ganske annerledes enn de gjorde på det opprinnelige språket, og det er det knapt noen som har innvendinger mot. Det er fordi disse navnene har gått inn i språket vårt, og de er lett gjenkjennelige. Slik er det også med navnet Jehova.

De kristne i det første århundre ble omtalt som et folk for Guds navn. De forkynte om navnet for andre og oppfordret dem til å påkalle det. (Apostlenes gjerninger 2: 21; 15: 14; Romerne 10: 13—15) Det er tydelig at det er viktig for Gud at vi bruker hans navn uansett hvilket språk vi snakker, og at vi forstår hvor viktig det er, og lever i samsvar med det det står for.

[Uthevet tekst på side 31]

Det er verdt å merke seg at Guds personlige navn forekommer omkring 7000 ganger i Bibelens grunntekst