Et brev fra Nicaragua

«Ta til høyre ved Coco-elven»

«DU TRENGER en firehjulstrekker, en vinsj og noen ekstra kanner med drivstoff. Vær forberedt på gjørme som er så dyp at bilen synker nedi til akslene. Ta til høyre ved Coco-elven.»

Jeg må innrømme at jeg ikke var særlig høy i hatten da jeg fikk høre dette av en annen misjonær. En tirsdag morgen la jeg likevel ut på min reise til et kristent stevne i Wamblán, en liten by i det nordlige Nicaragua.

Ved daggry satte jeg meg inn i min gamle, men solide varebil og kjørte av sted på den gode panamerikanske hovedveien. Ved Jinotega svingte jeg inn på en grusvei som lokalbefolkningen kaller feo, det vil si stygg. Før jeg forlot denne byen, la jeg merke til to butikker, en som het «Guds mirakel», og en som het «Oppstandelsen».

Veien buktet seg fram i kupert terreng. Jeg kjørte i sneglefart gjennom daler og kløfter. På ett sted kom jeg forbi en lang innsjø som lå høyt oppe i en fjelldal innhyllet i skyer. Gjennom tåkedisen så jeg trær som var omgitt av orkideer og dekket av spansk mose.

I en hårnålssving unngikk jeg så vidt å kollidere med en buss som kom kjørende midt i veien. Den spydde ut svart røyk, og fra dekkene sprutet det steiner. Her i Nicaragua står kallenavnet på energiske bussjåfører tydelig skrevet på frontruten: Erobreren, Skorpionen, Pytonslangen eller Jegeren.

Midt på dagen kjørte jeg over Pantasma-sletten. Der passerte jeg et trehus med en sandete gårdsplass som var blitt feid. Scenen så ut som et bilde i en gammel bok: En eldre mann satt på en benk, en hund lå og sov under et tre, og to okser stod fastspent foran en kjerre med trehjul. I en liten by så jeg en stor flokk barn komme ut av en skole. I sine marineblå skoleuniformer strømmet de nedover hovedgaten lik en bølge som slår innover en strand.

Solen strålte da jeg nærmet meg byen Wiwilí og fikk mitt første glimt av Coco-elven. Den mektige elven satte sitt preg på bybildet. Jeg husket instruksjonene og svingte til høyre for å ta fatt på den fryktede veien til Wamblán, som lå nesten fire mil unna.

Bilen humpet og ristet på det ujevne underlaget og plasket gjennom åtte—ni småelver. Mens jeg prøvde å styre unna de dype hjulsporene i den tørkede gjørmen, klarte jeg å virvle opp en liten støvstorm. Ja, jeg «spiste støv,» som lokalbefolkningen ville ha sagt det. Langt  om lenge kom jeg til enden av veien, og der, på skyggesiden av en skogkledd dal, lå Wamblán, målet for reisen.

Det virket som om alle var på bena halv fem morgenen etter. Siden jeg allerede var blitt vekket av skingrende hanegal, stod jeg opp og gikk nedover hovedgaten. Fjelluften var fylt av duften av tortillaer som ble stekt i steinovner.

På enkelte husvegger så jeg fargerike framstillinger av et paradis malt av en av byens kunstnere. Skilt i pulperiaene, småbutikkene, reklamerte for forskjellige typer coladrikker. Andre steder hang det plakater som minnet folk om løftene til de tre siste regjeringene. Innimellom husene kunne man se utedoer bygd av skinnende blikkplater som stod på fundamenter av betong.

Jeg hilste først, ved å bruke den nicaraguanske hilsenen Adiós. Folk smilte og pratet hyggelig med meg. Vi måtte heve stemmen for å overdøve støyen fra den lokale trafikken — klapringen fra hester og muldyr.

Fredag kveld kom de familiene som skulle være med på det to dager lange stevnet. De kom gående, ridende på hester og kjørende i biler. Noen små gutter og jenter hadde gått i seks timer i plastsandaler. De hadde modig vadet over elver trass i at det fantes landminer på breddene og igler ute i vannet. Noen som kom langveisfra, hadde med seg bare en liten mengde proviant — ris tilsatt svinefett. Hvorfor kom de?

De kom for å styrke sitt håp om en bedre framtid. De kom for å høre Bibelen bli forklart for dem. De kom for å behage Gud.

Det ble lørdag. Under et blikktak satt en forsamling på over 300 på trebenker og plaststoler. Mødre gav spedbarna sine mat. Fra en gård like ved hørte vi lyden av griser som gryntet, og hanekyllinger som galte.

Temperaturen steg raskt, og snart var heten nærmest uutholdelig. Likevel lyttet tilhørerne oppmerksomt til den veiledningen som ble gitt. De fulgte med mens talerne leste skriftsteder, de sang sanger som var basert på bibelske emner, og de lyttet respektfullt til de bønnene som ble bedt på deres vegne.

Etter programmet slo jeg meg sammen med noen andre og lekte sisten med barna. Så gjennomgikk vi de notatene som barna hadde gjort. Jeg viste dem bilder av stjerner og galakser på PC-en min. Barna smilte, og foreldrene deres koste seg.

Alt for snart var stevnet over, og alle måtte dra hjem. Jeg drog neste morgen, med sinnet fylt av hyggelige minner og hjertet fylt av kjærlighet til mine nye venner. Jeg er fast bestemt på å følge deres eksempel ved å lære å være glad og fornøyd og å vente på Gud.

[Bilder på side 17]

Noen familier reiste mange kilometer for å komme på stevnet i Wamblán