Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Hvordan troen har hjulpet meg når jeg har opplevd tragedier

Hvordan troen har hjulpet meg når jeg har opplevd tragedier

Hvordan troen har hjulpet meg når jeg har opplevd tragedier

Fortalt av Soledad Castillo

Flere ganger i mitt liv kunne jeg ha blitt overmannet av ensomhetsfølelse — men jeg ble det ikke. Da jeg var 34 år, døde min kjære mann. Seks år senere døde faren min. Åtte måneder etter det igjen fikk jeg vite at min eneste sønn hadde en uhelbredelig sykdom.

JEG heter Soledad, som betyr «ensomhet». Men selv om det kanskje høres rart ut, har jeg aldri følt meg helt alene. Når jeg har opplevd tragedier, har jeg vært overbevist om at Jehova Gud har stått ved min side, at han ’har grepet hånden min’ og hjulpet meg slik at jeg ikke har vært redd. (Jesaja 41: 13) Jeg vil gjerne fortelle hvordan jeg har klart å komme gjennom tragiske hendelser i livet mitt, og hvordan de har ført til at jeg har fått et nærere forhold til Jehova.

Et lykkelig liv med få problemer

Jeg er født i Barcelona i Spania den 3. mai 1961 og er det eneste barnet til foreldrene mine, José og Soledad. Da jeg var ni år, fikk moren min kjennskap til sannheten i Guds Ord. Hun hadde lett etter svar på sine religiøse spørsmål, men var ikke fornøyd med de svarene hun fikk i den kirken hun tilhørte. En dag fikk hun besøk av to av Jehovas vitner, og de svarte på alle spørsmålene hennes ved hjelp av Bibelen. Hun tok mer enn gjerne imot tilbudet om et bibelstudium.

Etter kort tid ble moren min et døpt vitne for Jehova, og få år senere ble også faren min det. Eliana, hun som studerte med moren min, la snart merke til at jeg var veldig interessert i Guds Ord. Selv om jeg ikke var gamle jenta, foreslo Eliana at jeg hadde mitt eget studium. Takket være den hjelpen jeg fikk av henne, og den oppmuntringen jeg fikk av moren min, ble jeg døpt da jeg var 13 år.

I tenårene bad jeg ofte til Jehova — særlig når jeg måtte ta avgjørelser. Egentlig hadde jeg forholdsvis få problemer i ungdomstiden. Jeg hadde mange venner i menigheten, og jeg hadde et nært forhold til foreldrene mine. I 1982 giftet jeg meg med Felipe, et vitne som hadde de samme åndelige mål som meg.

Vi lærer barnet vårt å elske Jehova

Fem år senere fikk vi en nydelig liten gutt, som vi gav navnet Saúl. Felipe og jeg var veldig glad for å ha fått et barn. Vi håpet at Saúl skulle vokse opp som et friskt og harmonisk barn som var glad i Gud. Felipe og jeg brukte mye tid sammen med Saúl — vi snakket med ham om Jehova, spiste sammen, tok ham med til parken og spilte spill med ham. Saúl likte veldig godt å bli med Felipe når han skulle ut og fortelle andre om Bibelens sannheter. Felipe aktiviserte ham i tjenesten helt fra han var liten, ved å lære ham å ringe på dørklokkene og tilby folk traktater.

Saúl reagerte positivt på vår kjærlighet og på den opplæringen vi gav ham. Da han var seks år, forkynte han regelmessig sammen med oss. Han elsket å høre bibelske fortellinger, og han gledet seg til familiebibelstudiet. Kort tid etter at han hadde begynt på skolen, begynte han å treffe små avgjørelser på grunnlag av det han hadde lært ut fra Bibelen.

Men da Saúl var sju år, skjedde det en dramatisk forandring i familielivet. Felipe fikk en virusinfeksjon i lungene. I de elleve månedene han kjempet med sykdommen, kunne han ikke arbeide, og han måtte ofte holde sengen. Da han var 36 år, døde han.

Jeg gråter fremdeles når jeg tenker på dette vanskelige året. Jeg var vitne til at mannen min gradvis tapte kampen mot viruset, og det var ingenting jeg kunne gjøre. Hele denne tiden prøvde jeg å oppmuntre Felipe, men dypt inni meg følte jeg at mine egne forhåpninger og planer ble knust. Jeg leste bibelske artikler for ham, og dette styrket oss når vi ikke kom oss på kristne møter. Da han døde, kom en stor tomhetsfølelse over meg.

Men Jehova holdt meg oppe. Jeg bad ham hele tiden om å gi meg sin ånd. Jeg takket ham for de lykkelige årene Felipe og jeg hadde hatt sammen, og for håpet om å få se Felipe igjen i oppstandelsen. Jeg bad Gud hjelpe meg til å være glad for minnene om det som mannen min og jeg hadde hatt sammen, og jeg bad ham gi meg den visdom jeg trengte for å oppdra barnet vårt som en sann kristen. Til tross for min store smerte følte jeg at jeg fikk trøst.

Både foreldrene mine og menigheten var til enorm støtte for meg. Men det var jeg som måtte ta ansvaret for å studere Bibelen med Saúl og lære ham å tjene Jehova. En som jeg hadde arbeidet for tidligere, tilbød meg en bra kontorjobb, men jeg foretrakk å jobbe med renhold, så jeg kunne være mer sammen med Saúl, også rett etter skoletid.

Ett skriftsted som spesielt gjorde det klart for meg hvor viktig det var at Saúl fikk åndelig opplæring, var dette: «Lær opp en gutt i samsvar med den vei han skal gå; ikke engang når han blir gammel, kommer han til å vike fra den.» (Ordspråkene 22: 6) Dette skriftstedet gav meg håp om at hvis jeg gjorde mitt beste for å lære Saúl om åndelige verdier, ville Jehova velsigne de anstrengelsene jeg gjorde meg. Jeg måtte riktignok ofre noe økonomisk sett, men jeg trengte å bruke tid på å være sammen med sønnen min, og det betydde mye mer for meg enn materielle fordeler.

Da Saúl var 14 år, døde faren min. Saúl tok det spesielt hardt, for bestefarens død gjorde at all den smerte han hadde følt da han mistet sin egen far, kom tilbake. Faren min hadde også vært et godt eksempel når det gjaldt kjærlighet til Jehova. Etter dette tapet kom Saúl til at han nå var den eneste «mannen» i familien, og at han måtte ta seg av moren og bestemoren sin.

En kamp mot leukemi

Åtte måneder etter at faren min døde, sa familielegen vår at jeg måtte ta med Saúl til sykehuset, siden han var plaget av ekstrem utmattelse. Etter en rekke prøver fortalte legene meg at Saúl hadde leukemi. *

I løpet av de neste to og et halvt årene var Saúl inn og ut av sykehuset mens han strevde med å takle sykdommen og den cellegiftbehandlingen legene gav ham i forsøk på å få bukt med den. Den første runden med behandling, som tok seks måneder, førte til en bedring som varte i omkring halvannet år. Men kreften kom tilbake, og Saúl fikk en kortvarig cellegiftbehandling, som svekket ham sterkt. Bedringen varte bare en kort tid, og Saúl kunne ikke klare en tredje cellegiftkur. Han hadde innviet sitt liv til Gud og hadde sagt at han ønsket å bli døpt som et av Jehovas vitner, men han døde før han rakk å bli døpt, like etter at han hadde fylt 17.

Legene anbefaler ofte blodoverføringer som en motvekt mot den harde virkningen av cellegiftbehandling. Blodoverføringer kan naturligvis ikke kurere sykdommen. Da legene stilte diagnosen leukemi, måtte både Saúl og jeg gjøre det klart at vi ikke ville godta at det ble gitt blodoverføringer, siden vi ønsket å adlyde Jehovas lov om å «avholde seg fra . . . blod». (Apostlenes gjerninger 15: 19, 20) Flere ganger da jeg ikke var til stede, måtte Saúl overbevise legene om at det at han sa nei til blodoverføring, var hans egen avgjørelse. (Se rammen på side 31.)

Legene kom til slutt til at Saúl var en moden mindreårig som fullt ut forstod hva sykdommen hans innebar. De gikk med på å respektere vårt standpunkt og tilbød seg å gi behandling uten bruk av blod, men vi var under konstant press til å gjøre om på vår avgjørelse. Jeg var veldig stolt av Saúl når jeg hørte hvordan han forklarte sitt syn for legene. Det var tydelig at han hadde fått et nært forhold til Jehova.

Den sommeren da vi fikk vite at Saúl hadde leukemi, kom boken Nærm deg Jehova ut, og vi fikk den på områdestevnet vårt i Barcelona. Denne uvurderlige boken viste seg å være som et anker som gav oss et solid feste, selv om vi gikk en usikker og skremmende tid i møte. I løpet av alle de timene vi var på sykehuset, leste vi i den sammen. I de mange vanskelige stundene vi opplevde i tiden etterpå, snakket vi ofte om det vi hadde lest i den boken. Det var da ordene i Jesaja 41: 13, som er nevnt i forordet i boken, kom til å bety noe spesielt for oss. I det skriftstedet står det: «Jeg, Jehova din Gud, griper din høyre hånd; jeg er den som sier til deg: ’Vær ikke redd. Jeg selv vil hjelpe deg.’»

Saúls tro gjør inntrykk på andre

Saúls modenhet og optimisme gjorde dypt inntrykk på leger og sykepleiere på Vall d’Hebrón sykehus. Hele det teamet som tok seg av ham, ble glad i ham. Den ledende hematologen som behandler krefttilfeller, har siden hatt andre leukemirammede barn av Jehovas vitner som pasienter, og han har behandlet dem på en veldig respektfull og verdig måte. Han husker hvor bestemt Saúl var på å stå for det han trodde på, hvor modig han så døden i øynene, og hvor positivt livssyn han hadde. Sykepleierteamet fortalte Saúl at han var den beste pasienten de noen gang hadde hatt på den avdelingen. De sa at han aldri klaget og aldri mistet sin humoristiske sans — ikke engang da han stod like overfor døden.

En psykolog fortalte meg at mange barn som får en dødelig sykdom i denne alderen, har lett for å sette seg opp mot legene og foreldrene på grunn av det ubehaget og den frustrasjonen de føler. Hun la merke til at dette ikke skjedde i Saúls tilfelle. Hun syntes det var utrolig at Saúl var så rolig og positiv. Dette gav Saúl og meg anledning til å fortelle henne om vår tro.

Jeg husker også hvordan Saúl indirekte hjalp et vitne i menigheten vår. Dette var en som hadde lidd av depresjon i cirka seks år, og de medisinene han hadde fått, hadde ikke hjulpet ham. Det hendte flere ganger at han var hos Saúl på sykehuset hele natten for å ta seg av ham. Han fortalte meg at den innstillingen Saúl hadde til tross for at han hadde leukemi, gjorde dypt inntrykk på ham. Han la merke til at selv om Saúl var helt utmattet, prøvde han å oppmuntre alle som besøkte ham. «Saúls eksempel gav meg det pågangsmotet jeg trengte for å bekjempe depresjonen,» sier han.

Det har nå gått tre år siden Saúl døde. Smerten er selvfølgelig fortsatt der. Jeg er ikke sterk, men Gud har gitt meg «den kraft som er over det normale». (2. Korinter 4: 7) Jeg har lært at selv de vanskeligste og mest smertefulle ting man opplever, kan ha en positiv side. Det at jeg har lært meg å leve med tapet av mannen min, faren min og sønnen min, har hjulpet meg til å bli mer uselvisk og mer forståelsesfull overfor andre som har det vondt. Framfor alt har det ført til at jeg har fått et nærere forhold til Jehova. Jeg kan se framtiden fryktløst i møte, for min himmelske Far hjelper meg fortsatt. Han griper fortsatt hånden min.

[Fotnote]

^ avsn. 19 Saúl hadde akutt lymfatisk leukemi, en alvorlig form for blodkreft som ødelegger de hvite blodcellene.

[Ramme/bilde på side 31]

HAR DU LURT PÅ DET?

Du har kanskje hørt at Jehovas vitner ikke tar imot blodoverføring. Har du lurt på hvorfor?

Dette standpunktet, som er basert på Bibelen, blir ofte misforstått. Noen ganger går folk ut fra at Jehovas vitner nekter all medisinsk behandling, eller at de rett og slett ikke setter pris på livet. Ingenting kunne ha vært fjernere fra sannheten. Jehovas vitner søker den beste medisinske behandling som er tilgjengelig for dem og familien. Men de søker behandling uten bruk av blod. Hvorfor?

Deres standpunkt er bygd på en grunnleggende lov som Gud har gitt menneskene. Like etter vannflommen på Noahs tid gav Gud Noah og familien hans tillatelse til å spise dyrekjøtt. Gud kom med denne ene restriksjonen: De skulle ikke spise blod. (1. Mosebok 9: 3, 4) Alle mennesker av alle folkegrupper stammer fra Noah, så denne loven er bindende for hele menneskeheten. Den er aldri blitt opphevet. Over 800 år senere stadfestet Gud denne loven overfor israelittene og forklarte at blodet representerer sjelen, det vil si selve livet, og derfor er hellig. (3. Mosebok 17: 14) Over 1500 år senere gav de kristne apostlene alle kristne påbud om å ’fortsette å avholde seg fra blod’. — Apostlenes gjerninger 15: 29.

Jehovas vitner ser det slik at det helt klart er umulig å avholde seg fra blod hvis en tar det inn i kroppen ved en blodoverføring. De er fast bestemt på at de ikke vil ta imot blod, og ønsker derfor alternativ medisinsk behandling. Deres bibelske standpunkt fører ofte til at de får medisinsk behandling av bedre kvalitet. Det er uten tvil det som er grunnen til at mange som ikke er Jehovas vitner, også ber om behandling uten bruk av blod.

[Bilde på side 29]

Sammen med mannen min, Felipe, og sønnen vår, Saúl

[Bilde på side 29]

Foreldrene mine, José og Soledad

[Bilde på side 30]

Saúl en måned før han døde