Hva sa Jesus om helvete?

Jesus sa: «Om øyet lokker deg til synd, så riv det ut! Det er bedre å gå enøyd inn i Guds rike enn å ha begge øyne og bli kastet i helvete, der marken ikke dør og ilden ikke slokner.» — MARKUS 9: 47, 48, NO 1978/85.

En annen gang snakket Jesus om en domsperiode da han skal si til de onde: «Gå bort fra meg, forbannede, til den evige ild, som er gjort i stand for djevelen og hans engler.» Han sa også at disse skal «gå bort til en evig straff». — MATTEUS 25: 41, 46, Erik Gunnes’ oversettelse.

VED første øyekast kan det se ut som om det Jesus sa her, støtter læren om at det finnes et brennende helvete. Men Jesus mente selvsagt ikke å motsi Guds Ord, som klart og tydelig sier: «De døde vet slett ingen ting.» — Forkynneren 9: 5, NO 1978/85.

Så hva var det Jesus egentlig siktet til da han snakket om det å bli kastet «i helvete»? Er «den evige ild» som Jesus snakket om, bokstavelig eller symbolsk? Hva betyr det at de onde går «bort til en evig straff»? La oss nå ta for oss disse spørsmålene i tur og orden.

Hva siktet Jesus til da han snakket om det å bli kastet «i helvete»? Det greske ordet som er oversatt med «helvete» i Markus 9: 47, er gẹenna. Dette ordet kommer fra det hebraiske uttrykket ge Hinnọm, som betyr «Hinnoms dal». Hinnoms dal lå rett utenfor fortidens Jerusalem. På de israelittiske kongenes tid foregikk det barneofringer der — en avskyelig praksis som Gud fordømte. Gud forutsa at han skulle tilintetgjøre dem som utførte slike avguderiske handlinger. Da ville Hinnoms dal bli kalt «Drapsdalen», og der skulle «likene av dette folket» bli liggende  uten å bli begravet. (Jeremia 7: 30—34, NO 1978/85) Jehova sa altså at Hinnoms dal skulle tjene som massegrav for døde kropper — ikke som et pinested for levende.

På Jesu tid brukte innbyggerne i Jerusalem Hinnoms dal som søppelplass. De kastet lik av noen forbrytere på denne søppelplassen, og en stadig brennende ild sørget for at avfallet og likene ble brent opp.

Da Jesus snakket om marken som ikke dør, og ilden som ikke slokner, hentydet han tydeligvis til Jesaja 66: 24. Jesaja skriver om «likene av de menn som gjorde opprør mot [Gud]», og sier i den forbindelse: «Marken som eter dem, skal ikke dø, og ilden skal ikke slokne.» (NO 1978/85) Jesus og hans tilhørere var klar over at disse ordene i Jesaja siktet til det som skjedde med  likene av dem som ikke var verdige til å få en begravelse.

Jesus brukte derfor Hinnoms dal, eller Gehenna, som et passende symbol på en død uten håp om en oppstandelse. Han slo dette fast da han sa at Gud «kan la både legeme og sjel gå under i Gehenna». (Matteus 10: 28, Erik Gunnes’ oversettelse) Gehenna er et symbol på evig død, ikke evig pine.

Er «den evige ild» som Jesus snakket om, bokstavelig eller symbolsk? Legg merke til at «den evige ild» som Jesus nevnte i Matteus 25: 41, var «gjort i stand for djevelen og hans engler». Tror du at bokstavelig ild kan skade åndeskapninger? Eller brukte Jesus uttrykket «ild» i symbolsk forstand? I den samme talen snakket Jesus om «sauene» og «geitene». Han tenkte selvsagt ikke på bokstavelige sauer og geiter, men brukte billedspråk for å beskrive to typer mennesker. (Matteus 25: 32, 33) I den evige ild som Jesus snakket om, blir de onde brent fullstendig opp i billedlig forstand.

Hva betyr det at de onde går «bort til en evig straff»? Mange oversettelser bruker ordet «straff» i Matteus 25: 46, men den grunnleggende betydningen av det greske ordet som er brukt, kọlasin, er «det å hindre trærs vekst», eller «beskjæring, avkutting av overflødige grener». De som er sauelignende, får evig liv, mens de som er geitlignende og ikke angrer, får «evig straff» — de blir avskåret fra livet for alltid.

Hva mener du?

Jesus sa aldri at menneskene har en  udødelig sjel. Han snakket imidlertid ofte om oppstandelsen av de døde. (Lukas 14: 13, 14; Johannes 5: 25—29; 11: 25) Hvorfor skulle Jesus si at de døde vil få livet tilbake, hvis han trodde at sjelen ikke var død?

Jesus sa aldri at Gud ondskapsfullt skulle pine de onde for evig. Han sa isteden: «Gud elsket verden så høyt at han gav sin enbårne Sønn, for at enhver som viser tro på ham, ikke skal bli tilintetgjort, men ha evig liv.» (Johannes 3: 16) Hvorfor sa Jesus at de som ikke viser tro på ham, kommer til å bli tilintetgjort? Hvis det han egentlig mente, var at de skulle leve og bli pint i et brennende helvete i all evighet, ville han ikke da ha sagt det?

Læren om et brennende helvete er ikke basert på Bibelen. Den er i virkeligheten en hedensk trosoppfatning forkledd som en kristen lære. (Se rammen «Et historisk tilbakeblikk på helvete» på side 6.) Nei, Gud piner ikke mennesker i et helvete. Hvilken betydning kan det ha for ditt syn på Gud at du får vite sannheten om helvete?

[Ramme på side 6]

ET HISTORISK TILBAKEBLIKK PÅ HELVETE

RØTTER I HEDENSKE TROSOPPFATNINGER: Oldtidens egyptere trodde på et brennende helvete. Skrifter datert til rundt 1375 fvt. omtaler dem som «skal bli kastet hodestups ned i avgrunnene av ild; og . . . ikke skal slippe ut derfra og . . . ikke skal være i stand til å flykte fra flammene». (The Book Ȧm-Ṭuat) Den greske filosofen Plutark (ca. 46—120 evt.) skrev om dem som er i underverdenen: «[De] satte i et klagerop idet de gjennomgikk fryktelig pine og vanærende og uutholdelig straff.»

JØDISKE SEKTER BLIR PÅVIRKET: Historieskriveren Josefus (37—ca. 100 evt.) skrev at esseerne, en jødisk sekt, trodde at ’sjelen forblir udødelig’. Han la til: «På samme måte som grekerne tror de at . . . De onde sjelene . . . havner i en mørk og vinterlig avkrok og må utholde endeløse straffedommer.» — Den jødiske krig.

INNFØRT I «KRISTENDOMMEN»: I den apokryfiske boken Apocalypse of Peter fra 100-tallet evt. sies det om de onde: «Foran dem ligger uslokkelig ild.» Det står også: «Ezrael, vredens engel, har med seg menn og kvinner, halve legemet deres er i flammer, og han kaster dem et mørkt sted, i menneskenes helvete; og en vredens ånd straffer dem.» Omtrent på samme tid siterer skribenten Theofilos fra Antiokia den greske spåkvinnen Sibyls forutsigelser om straffen over de onde: «Brennende ild skal komme over dere, og dere skal hver dag i all framtid brenne i flammer.» Disse ordene er blant dem som Theofilos sier er «sanne og nyttige og rette og gagnlige for alle mennesker».

HELVETESLÆREN BRUKT FOR Å RETTFERDIGGJØRE BRUTALITET I MIDDELALDEREN: Dronning Maria I Tudor av England (1553—1558), som fikk tilnavnet «den blodige» fordi hun brente nesten 300 protestanter på bålet, skal ha sagt: «Siden kjetternes sjeler skal brenne i helvete for evig i det hinsidige, kan ingenting være mer passende enn at jeg etterligner den guddommelige hevn ved å brenne dem på jorden.»

EN NYERE DEFINISJON: I de senere år har noen kirkesamfunn revidert det de lærer om helvete. Et eksempel er det den anglikanske kirkes kommisjon for lærespørsmål sa i 1995: «Helvete er ikke evig pine, men det er det endelige og ugjenkallelige valg av det som er så fullstendig og så helt og holdent motsatt av Gud at dets eneste utgang er den absolutte ikke-væren.»

[Ramme/bilde på side 7]

HVA ER «SJØEN MED ILD OG SVOVEL»?

I Åpenbaringen 20: 10 står det at Djevelen skal bli kastet i «sjøen med ild og svovel» og skal «pines dag og natt i all evighet». (NO 1978/85) Hvis Djevelen skulle bli pint i all evighet, måtte Gud holde ham i live, men Bibelen sier at Jesus skal «gjøre ende på ham». (Hebreerne 2: 14, NO 1978/85) Den symbolske ildsjøen står for «den annen død». (Åpenbaringen 21: 8) Dette er ikke den død som blir nevnt først i Bibelen, og som er en følge av Adams synd — en død som man kan få en oppstandelse fra. (1. Korinter 15: 21, 22) Siden Bibelen ikke sier noe om at «sjøen med ild og svovel» kommer til å løslate dem som er der, må «den annen død» stå for en annen slags død, en død som det ikke er noen oppstandelse fra.

I hvilken forstand blir de som er i «sjøen med ild og svovel», pint for evig? Av og til kan det «å pine» bety «å sperre [noen] inne». En gang ropte demonene til Jesus: «Er du kommet hit før tiden for å pine oss [sperre oss inne i avgrunnen]?» (Matteus 8: 29; Lukas 8: 30, 31; NO 1978/85) Den «pine» alle de som er i ildsjøen, vil lide, er evig frihetsberøvelse, eller «den annen død».