Et brev fra Ghana

Dagen da det svarte beltet ble lagt til side

HAN ser ikke slik ut som jeg forestilte meg. Kledd i en løstsittende hvit bomullsdrakt og med et bredt svart belte knyttet stramt rundt det smale livet inntar han sin kampstilling, med stive hender og med bare føtter plassert langt fra hverandre. Han har et målbevisst uttrykk i ansiktet og rynker pannen i dyp konsentrasjon. Øynene er smale, harde og truende — blottet for den minste antydning til ettergivenhet som kunne ha røpet en viss svakhet.

Plutselig, med et høyt rop, gjør han et utfall. «Hia!» Lynraskt skjærer hånden hans gjennom luften. Svusj! En treplanke knekker med et smell og faller i bakken. Han kaster seg rundt igjen, denne gangen høyt oppe i luften, og avleverer velrettede slag og spark mot en forskrekket motstander. Kan dette virkelig være den mannen som har bedt om et bibelstudium?

Jeg tar et skritt forover og rekker fram hånden. «Du må være Kojo. Jeg har forstått det slik at du kan tenke deg å studere Bibelen.» Han griper hånden min og smiler bredt med et vennlig uttrykk i ansiktet. Øynene er ikke lenger intense og truende, men lyser av nysgjerrighet. «Ja, det har jeg virkelig lyst til,» svarer han. «Når kan vi begynne?»

Vi sitter med biblene og studiebøkene våre på en liten veranda på den ene siden av huset hans. Her er det kjøligere og roligere, og vi kan være for oss selv. Vi er tre stykker: Kojo, jeg og apen hans. Den lille apen på bare 35 centimeter har en flekk av rød pels på toppen av hodet og et lite hvitt skjegg på haken som gir den et komisk og skøyeraktig utseende. Leken og svært nysgjerrig beveger den seg fritt omkring. Den tråkker på publikasjonene våre, snapper til seg pennene våre og stikker de små hendene sine ned i skjortelommene våre på leting etter en godbit. Lik en far som er vant til at de små barna hans er bråkete og urolige, overser Kojo forstyrrelsene og konsentrerer seg om stoffet i boken. De mange spørsmålene han stiller, forteller meg at han er et tenkende menneske som er ivrig etter å lære. Kanskje karatesporten har lært ham å være årvåken og varsom, for han godtar ikke noe før han er overbevist og har fått beviser ut fra Bibelen.

Det går fint framover med studiet vårt. Men etter hvert ser jeg at det oppstår en annen form for kamp, en som foregår i hans indre og blir stadig mer intens. «Det eneste jeg virkelig bryr meg om her i verden, er kampsport,» forteller han meg. Jeg forstår at denne atleten er lidenskapelig opptatt av nærkamp, og at han er stolt av de ferdighetene han har finslipt og perfeksjonert. I en alder av 26 år er han ikke bare glad i karatesporten, men han er også en dyktig utøver, for  han har steget i gradene og fått svart belte, en status som bare få innehar eller noen gang kommer til å oppnå.

Jeg er ikke sikker på hva Kojo vil gjøre. Jeg har inntrykk av at han forstår at det å være karateutøver, å skade andre med slag og spark, ikke passer seg for en sann kristen, ettersom de kristne skal vise hverandre kjærlighet, medfølelse og omtanke. Samtidig vet jeg at Bibelens sannhet har fått hjertet til å mykne hos hardere menn enn ham. Hvis Kojo har en rett hjertetilstand, vil også han langsomt mykne under innflytelse av den kraft som finnes i Guds Ord. Jeg må være tålmodig.

En trykkende varm og fuktig ettermiddag da vi nærmer oss slutten av studiet vårt, leser vi et skriftsted som rammer Kojo like hardt som et kraftig spark fra en motstander. «Jehova selv gransker den rettferdige så vel som den onde, og den som elsker vold, ham hater Hans sjel,» leser han. (Salme 11: 5) «Den som elsker vold,» gjentar han lavmælt for seg selv. De mørkebrune øynene hans, som en gang utstrålte hardhet og besluttsomhet, får et mildere uttrykk. Han ser meg inn i øynene og lyser langsomt opp i et smil. «Jeg har bestemt meg.»

Kojo og jeg holder nå på med den virksomheten vi liker best — vi gir gratis bibelsk undervisning til dem som er interessert i det. Denne formiddagen har vi en avtale om å besøke en ung mann som heter Luke.

For å komme dit han bor, tar vi den trange veien gjennom markedet, der det myldrer av folk. Hundrevis av gateselgere står i bodene sine og byr fram forskjellige varer: hauger av rød og grønn chilipepper, kurver med modne tomater, mengder av grønnsaken okra og dessuten radioer, paraplyer, såpestykker, parykker, kjøkkenredskaper og masse brukte sko og klær. Noen jenter går omkring og selger sterkt krydret mat i store aluminiumsboller som de elegant balanserer på hodet. De presser seg behendig gjennom folkemengden og frister sultne kunder med smakfulle supper og gryteretter av røkt fisk, krabber og snegler. Hunder, geiter og kaklende høner piler hit og dit foran bena på oss. Skingrende radioer, tutende bilhorn og ropende mennesker skaper mye støy.

Vi følger en gangsti som fører oss vekk fra byens ståk og bråk, og kommer til en falleferdig bygning med et falmet skilt der det står: «Den lange reises stoppested.» Luke, en spinkel ung mann i begynnelsen av 20-årene, står i døråpningen og ber oss komme inn, så vi kan slippe unna den stekende solen. Huset hans er stuvende fullt av poser og esker med tørkede urter og røtter, blad bundet sammen med hyssing og tykke biter av bark. Alt sammen tilhører Lukes gamle tante, som er urtekyndig. Mange generasjoners kunnskap er samlet i urtebryggene hennes, som garantert skal kunne kurere sykdommer av ethvert slag. Luke har ventet oss. Han har skjøvet noe av rotet til side og satt fram tre krakker. Vi sitter bare noen centimeter fra hverandre da vi begynner bibelstudiet.

Det er Kojo som underviser Luke. Jeg lener meg tilbake og hører på mens de to unge mennene drøfter Bibelens svar på hvorfor det er så mye lidelse på jorden. Da Kojo hjelper Luke til å finne et skriftsted, ser jeg hvordan de sterke hendene hans forsiktig blar om de tynne arkene i Bibelen. Og så slår det meg: For ikke lenge siden tilhørte disse hendene en slåsskjempe. Ved hjelp av kraften i Guds Ord kan inngrodde dårlige karaktertrekk som er så utbredt i denne normløse verden, forvandles til slike gode egenskaper som medfølelse og kjærlighet. Hva kan være flottere enn det?

På hjemveien henvender vi oss til en mann som sitter i skyggen av et mangotre. Han hører rolig etter mens Kojo slår opp i Bibelen og leser et skriftsted. Da mannen blir klar over at vi er Jehovas vitner, springer han opp. «Jeg liker ikke dere!» snerrer han. Et lite øyeblikk blir Kojo anspent. Så ser jeg at han slapper av og unnskylder seg. Vi går vår vei.

Et stykke lenger framme lener Kojo seg mot meg og hvisker: «Hjertet dundret i brystet på meg da han sa det der. Vet du hva jeg kunne ha gjort med den mannen?» «Ja, det vet jeg,» sier jeg med et smil. Han smiler tilbake, og vi fortsetter bortover veien.