De første kristne i den gresktalende verden

EN STOR del av den verden som de kristne i det første århundre forkynte i, var gresktalende. De Skriftene som de kristne brukte for å underbygge budskapet om Jesus, fantes på gresk. Da det som senere ble De kristne greske skrifter, ble skrevet ned under inspirasjon fra Gud, skrev de fleste skribentene på gresk og brukte uttrykk og illustrasjoner som lett ble forstått av folk som var kjent med gresk kultur. Likevel var verken Jesus eller hans apostler eller noen av dem som skrev De kristne greske skrifter, grekere. De var faktisk alle sammen jøder. — Romerne 3: 1, 2.

Hvordan fikk det greske språket så stor betydning for kristendommens utbredelse? Hvordan presenterte kristne skribenter og misjonærer i det første århundre sitt budskap for at det skulle appellere til de gresktalende? Og hvorfor skulle denne delen av oldtidshistorien ha interesse for oss?

Hvordan den greske kulturen ble spredt

På 300-tallet fvt. omstyrtet Aleksander den store Perserriket og satte seg fore å erobre mer  av verden. For å forene de uensartede folkeslagene han underla seg, oppmuntret han og de kongene som etterfulgte ham, til «hellenisering», det vil si antagelse av gresk språk og kultur.

Selv etter at Romerriket senere hadde beseiret det greske riket og fratatt det all politisk myndighet, fortsatte den greske kulturen å øve sterk innflytelse på nabofolkene. I det andre og det første århundre fvt. hadde den romerske overklassen stor forkjærlighet for alt som var gresk — kunst, arkitektur, litteratur og filosofi — noe som fikk dikteren Horats til å bemerke: «Det fangne Hellas tok sin barbariske erobrer til fange.»

Under romersk styre ble viktige byer rundt om i Lilleasia, Syria og Egypt sentre for gresk kultur. Som en siviliserende faktor berørte hellenismen alle sider av livet, fra politiske og juridiske institusjoner til handel, næringsliv og til og med moter. Typiske trekk var at det i de fleste greske byer fantes gymnasier, der unge menn fikk opplæring, og teatre, der greske dramaer ble oppført.

«Også jødene ble langsomt og motvillig, men ugjenkallelig påvirket av disse hellenistiske kulturstrømningene,» sier historikeren Emil Schürer. Til å begynne med dannet jødenes religiøse glød en motvekt mot den hedenske innflytelsen som fulgte med utbredelsen av gresk tenkning, men etter hvert berørte denne innflytelsen mange sider av det jødiske liv. Som Schürer sier: «Det lille jødiske landområdet var omgitt på nesten alle kanter av hellenistiske områder som jødene var nødt til å ha jevnlig kontakt med for å kunne drive handel.»

Septuagintas rolle

Etter hvert som mange jøder utvandret og slo seg ned på forskjellige steder i middelhavsområdet, ble de boende i byer med hellenistisk kultur, der språket var gresk. Disse utvandrerne fortsatte å utøve sin jødiske religion, og de pleide å reise til Jerusalem for å være med på de årlige jødiske høytidene. Men med tiden mistet mange av dem sin kjennskap til det hebraiske språket. * Dermed oppstod det et behov for en oversettelse av De hebraiske skrifter til det greske språket som det brede lag av befolkningen snakket. Jødiske lærde, sannsynligvis i Alexandria i Egypt — et viktig senter for hellenistisk kultur — påtok seg denne oppgaven omkring år 280 fvt. Resultatet var Septuaginta.

Septuaginta er blitt kalt epokegjørende. Denne oversettelsen utgjorde en nøkkel som åpnet De hebraiske skrifters skattkammer for den vestlige sivilisasjon. Uten den ville kunnskapen om hvordan Gud hadde handlet med Israel, bare ha vært tilgjengelig i forholdsvis ukjente skrifter på et språk som ikke lenger ble forstått av folk flest, noe som ville ha vært til hinder for verdensomspennende evangelisering. Men nå gjorde Septuaginta kjent de bakgrunnsopplysningene og begrepene som gjorde det mulig å overbringe kunnskap om Jehova Gud til mennesker med forskjellig etnisk bakgrunn. Fordi det greske språket var så utbredt, egnet det seg bedre enn noe annet språk som et redskap for å kunngjøre hellige sannheter for verden.

Proselytter og gudfryktige

På 100-tallet fvt. hadde jødene oversatt  mange av sine litterære verker til gresk, og de forfattet også nye verker direkte på det språket. Det bidrog mye til å utbre kjennskapen til Israels historie og religion til den ikke-jødiske verden. Noen historikere forteller at det i denne perioden var mange ikke-jøder som «knyttet mer eller mindre nære bånd til jødiske kolonier, deltok i jødisk tilbedelse og overholdt jødiske forordninger, noen ganger mer, noen ganger mindre fullstendig». — The History of the Jewish People in the Age of Jesus Christ.

Noen ikke-jøder kom til det punkt at de gikk over til jødedommen, lot seg omskjære og ble proselytter. Andre godtok visse trekk ved jødedommen, men foretok ingen omvendelse. Disse ble ofte omtalt i gresk litteratur som «gudfryktige». Kornelius blir kalt «en gudhengiven mann, en som fryktet Gud». Da apostelen Paulus reiste omkring i Lilleasia og Hellas, traff han mange gudfryktige som holdt seg til jødene. I Antiokia i Pisidia tiltalte han for eksempel dem som var samlet i synagogen, som «menn, israelitter og dere andre som frykter Gud». — Apostlenes gjerninger 10: 2; 13: 16, 26; 17: 4; 18: 4.

Slik gikk det til at da Jesu disipler begynte å forkynne det gode budskap i jødiske kolonier utenfor Judeas grenser, hadde mange av tilhørerne i alt vesentlig en gresk bakgrunn. Slike kolonier bidrog sterkt til utbredelsen av kristendommen. Da det ble klart at Gud lot håpet om frelse gå ut også til ikke-jødene, forstod disiplene at det i Guds øyne «verken [var] jøde eller greker». — Galaterne 3: 28.

Forkynnelse for grekerne

I betraktning av de religiøse og moralske normene blant folk av nasjonene var noen av de første jødekristne til å begynne med skeptiske til å la ikke-jøder få komme inn i den kristne menighet. Da det ble tydelig at Gud var villig til å godta ikke-jøder, understreket apostlene og de eldste i Jerusalem at de som omvendte seg, måtte avholde seg fra blod, utukt og avgudsdyrkelse. (Apostlenes gjerninger 15: 29) Dette hadde avgjørende betydning for dem som hadde levd i samsvar med den greske livsstilen, for det gresk-romerske samfunnet var gjennomsyret av «vanærende seksuelle lyster» og homoseksuelle handlinger. Det var ikke rom for noe slikt blant de kristne. — Romerne 1: 26, 27; 1. Korinter 6: 9, 10.

Av alle de kristne misjonærene som forkynte i den gresktalende verden i det første århundre, var det ingen som hadde en mer fremtredende rolle enn apostelen Paulus. Den dag i dag kan turister i Aten se en bronsetavle ved foten av Areopagos som er satt opp til minne om Paulus’ berømte tale i den byen. Beretningen er nedskrevet i kapittel 17 i den bibelske boken Apostlenes gjerninger. Da Paulus begynte sin tale med ordene «Atenske menn», fulgte han det som var vanlig skikk blant greske talere, noe som sikkert var betryggende for tilhørerne, som innbefattet epikureiske og stoiske filosofer. I stedet for å kritisere tilhørernes tro eller vise at han var opprørt over den, prøvde han å vinne tilhørernes velvilje ved å erkjenne at de så ut til å være svært religiøse. Han henviste til det alteret som de hadde satt opp «for en ukjent gud», og skapte en felles plattform ved å si at det var denne Gud han hadde tenkt å fortelle om. — Apostlenes gjerninger 17: 16—23.

Paulus nådde sine tilhøreres hjerte ved å bruke begreper som de kunne godta. Stoikerne kunne være enige med ham i at Gud er menneskelivets Kilde, at alle mennesker tilhører samme slekt, at Gud ikke er langt borte fra  oss, og at menneskelivet er avhengig av Gud. Paulus underbygde det sistnevnte poenget ved å sitere verker av de stoiske dikterne Aratos (Fainomena) og Kleanthes («Hymne til Zevs»). Også epikureerne kunne se at de hadde mye til felles med Paulus. De var enige i at det finnes en Gud som man kan kjenne, at han ikke er avhengig av mennesker eller trenger å få noe fra dem, og at han ikke bor i templer som mennesker har laget.

Paulus’ tilhørere kjente de begrepene han brukte. Ja, ifølge en kilde var både «verden (kosmos)», «avkom» og «Det Guddommelige Vesen» uttrykk som ble brukt av greske filosofer. (Apostlenes gjerninger 17: 24—29) Det var ikke det at Paulus var villig til å gå på akkord med sannheten for å vinne dem over på sin side. Tvert imot, hans avsluttende ord om oppstandelse og dom stred mot deres trosoppfatninger. Likevel tilpasset han på en dyktig måte sitt budskap, i form og innhold, slik at det appellerte til hans filosofisk anlagte tilhørere.

Mange av Paulus’ brev ble stilt til menigheter i greske byer eller romerske kolonier som var grundig hellenisert. Disse brevene, som var skrevet på flytende og slagkraftig gresk, gjorde god bruk av begreper og eksempler som var vanlige i gresk kultur. Paulus omtaler idrettslekene, seiersprisen, oppdrageren som ledsaget en gutt til skolen, og mange andre bilder fra gresk dagligliv. (1. Korinter 9: 24—27; Galaterne 3: 24, 25) Men selv om Paulus gjerne lånte uttrykk fra det greske språket, tok han bestemt avstand fra gresk moral og greske religiøse idealer.

Å bli alt for alle slags mennesker

Apostelen Paulus var innforstått med at han måtte bli «alt for alle slags mennesker» for å kunne forkynne det gode budskap for andre. «For jødene er jeg således blitt som en jøde, for å kunne vinne jøder,» skrev han, og for grekerne ble han som en greker, for å hjelpe dem til å forstå Guds hensikter. Paulus var utvilsomt godt skikket til å tilpasse seg på denne måten, ettersom han var en jødisk borger av en hellenisert by. Alle kristne i vår tid må gjøre noe lignende. — 1. Korinter 9: 20—23.

I dag flytter millioner av mennesker fra ett land til et annet, fra én kultur til en annen. Dette utgjør en stor utfordring for de kristne, som bestreber seg på å forkynne det gode budskap om Guds rike og følge Jesu befaling om å ’gjøre disipler av mennesker av alle nasjonene’. (Matteus 24: 14; 28: 19) Gang på gang opplever de at når folk får høre det gode budskap på sitt morsmål, rører det ved deres hjerte, slik at de reagerer positivt.

Det er det som er grunnen til at dette bladet Vakttårnet — Forkynner av Jehovas rike, blir utgitt hver måned på 169 språk, og at dets søsterorgan, Våkn opp!, blir utgitt på 81 språk. I tillegg har mange Jehovas vitner som ønsker å forkynne det gode budskap for folk som har flyttet til deres lokalsamfunn, gjort seg anstrengelser for å lære et nytt språk — deriblant slike vanskelige språk som arabisk, kinesisk og russisk. Målet er det samme i dag som det var i det første århundre. Apostelen Paulus beskrev det treffende: «Jeg er blitt alt for alle slags mennesker, for i hvert fall å kunne frelse noen.» — 1. Korinter 9: 22.

[Fotnote]

[Kart på side 18]

(Se den trykte publikasjonen)

Roma

HELLAS

Aten

ASIA

Antiokia (i Pisidia)

KILIKIA

SYRIA

JUDEA

Jerusalem

EGYPT

Alexandria

Kyrene

MIDDELHAVET

[Bilde på side 19]

«Septuaginta» bidrog til å overbringe kunnskap om Jehova i det første århundre

[Rettigheter]

Israel Antiquities Authority

[Bilde på side 20]

Bronsetavlen ved Areopagos som er satt opp til minne om Paulus’ tale