Jeg lette etter feil, men fant sannheten

Fortalt av R. Stuart Marshall

«Vi snakker ikke med Jehovas vitner,» sa jesuittpresten. «De bruker Bibelen.» Svaret hans overrasket meg, ettersom jeg nettopp hadde bedt ham om å hjelpe min kone ved å vise henne noen eksempler på at Jehovas vitners lære ikke er riktig. Jeg kom til at jeg selv måtte studere Bibelen sammen med vitnene for å kunne overbevise henne.

DET var på dette tidspunktet, da jeg var 43 år, at jeg bestemte meg for å imøtegå Jehovas vitners lære ved å bruke det jeg kunne om logikk og teologi. Helt fra barneskole til college hadde jeg gått på katolske skoler. Men selv om jeg hadde tatt en bachelorgrad i økonomi i 1969 og i den forbindelse hadde gjennomgått de obligatoriske kursene i filosofi og teologi, hadde min katolske skolegang aldri innbefattet et studium av Bibelen.

Etter college giftet jeg meg med Patricia McGinn, som også var katolikk. Senere tok vi begge doktorgraden ved Stanford universitet. Sønnen vår, Stuart, ble født i 1977, og vi slo oss med tiden ned i Sacramento i California. De neste 23 årene arbeidet jeg for Californias delstatsmyndigheter på et kontor som analyserte de økonomiske ringvirkningene av delstatens utdanningsbudsjetter. Jeg arbeidet hardt og levde et godt liv. Det gav meg stor glede å være far til sønnen vår etter hvert som han vokste opp. Min kjære kone var min beste støtte, og jeg var også en støtte for henne.

Et svar til 25 cent

Da sønnen vår var to år, fikk Patricia en bibel fra Jehovas vitner og begynte å studere sammen med dem. Hun ble døpt tre år senere. Jeg mente at Jehovas vitner hadde en trangsynt tankegang når det gjaldt høytidsfeiringer og blodoverføringer, men samtidig syntes jeg at de hadde fornuftige tanker på visse områder. Til min egen overraskelse gav jeg offentlig uttrykk for det sistnevnte en dag i 1987. Det skjedde under en høring som ble holdt av utdanningskomiteene i de to kamrene i delstatsforsamlingen, der jeg ble bedt om å redegjøre for en anbefaling jeg hadde kommet med.

California universitet hadde søkt om midler for å kunne konkurrere med andre delstater om å få anbudet på et føderalt prosjekt som hadde en kostnadsramme på seks milliarder dollar. Prosjektet dreide seg om å bygge en gigantisk superledende partikkelakselerator for forskning på subatomære partikler. Jeg hadde anbefalt å avslå søknaden, og jeg begrunnet det med at en slik finansiering i det lange løp ikke ville bedre  delstatens økonomi i vesentlig grad. Universitetet tok til motmæle ved å la to nobelprisvinnere i fysikk komme med vitneutsagn. Hver av dem beskrev den kunnskapen man kunne få gjennom dette prosjektet. Den ene sa at prosjektet kunne gi svar på spørsmål om universets opprinnelse. Den andre sa at det kunne kaste lys over hvordan livet oppstod på jorden.

Komitéformannen henvendte seg til meg.

«Synes du at seks milliarder dollar er for mye å betale for å få svar på disse spørsmålene?» spurte han.

«Jeg er enig i at det er viktige spørsmål,» svarte jeg. «Men Jehovas vitner kommer på døren min på lørdagsformiddager for å tilby meg et blad til 25 cent som gir svar på de samme spørsmålene. Og jeg tviler på om deres svar til 25 cent er noe dårligere enn de svarene til seks milliarder dollar som vi kanskje får gjennom dette prosjektet.»

Alle i rommet brølte av latter, også nobelprisvinnerne. Selv om delstatsforsamlingen tildelte universitetet de midlene det hadde søkt om, var det ingen som motsa meg.

Etter hvert som tiden gikk, begynte jeg å føle at det måtte gjøres noe med en situasjon som hadde oppstått hjemme. Etter seks års diskusjoner med Patricia om Bibelen og Jehovas vitner ble jeg skuffet da hun sa at hun ønsket å bruke mer tid i forkynnelsen. Det ville bety at hun måtte trappe ned arbeidet på universitetet. Jeg ble frustrert over at et ellers så fornuftig menneske kunne sette seg et slikt mål, og det virket ikke som om noe av det jeg sa eller gjorde, kunne få henne til å skifte mening.

Jeg prøvde å alliere meg med en ekspert, en som hadde mer bibelkunnskap enn meg, en som jeg trodde lett kunne bevise at Jehovas vitners lære ikke stemte overens med Bibelen. Hvis han bare kunne påpeke at de tok feil på ett punkt, kunne det reises tvil om alt det andre de lærte også. Det var alt jeg trengte for å overbevise min kone, som tenker logisk og systematisk. Jeg kontaktet jesuittpresten i den kirken som Patricia og jeg tidligere hadde gått i. Samtalen vår sluttet på den måten som er beskrevet i begynnelsen av artikkelen. Da presten avslo å snakke med min kone, forstod jeg at jeg selv måtte finne manglene og påpeke dem for henne, selv om den framgangsmåten ville ta noe mer tid.

På leting etter feil

Da jeg studerte Bibelen sammen med Jehovas vitner, var det de bibelske profetiene som gjorde størst inntrykk på meg. Hos profeten Jesaja kunne jeg lese detaljerte opplysninger om Babylons fall som var blitt skrevet nesten 200 år før det skjedde. Jesaja oppgav faktisk navnet på erobreren, Kyros, og han beskrev den taktikken som gikk ut på å lede bort vannet i elven Eufrat  for å erobre Babylon. (Jesaja 44: 27 til 45: 4) Flere år tidligere hadde jeg studert Babylons fall i en skoletime om militær strategi. Jeg fikk også vite at profeten Daniel over 200 år i forveien hadde kommet med detaljerte opplysninger om at det skulle framstå en mektig gresk konge, og at denne kongens rike skulle bli delt i fire svakere riker etter hans død. (Daniel 8: 21, 22) Jeg husket at jeg hadde lært akkurat dette om Aleksander den store da jeg studerte oldtidshistorie. Ved å foreta mine egne undersøkelser i oppslagsverker fant jeg ut at disse bøkene i Bibelen virkelig var blitt skrevet før de forutsagte hendelsene fant sted.

Jo mer jeg studerte sammen med Jehovas vitner, desto mer overbevist ble jeg om at Bibelen er Guds Ord, noe jeg ikke var blitt overbevist om etter å ha studert katolsk teologi i flere år. Hva skulle jeg gjøre med denne kunnskapen? Jeg bestemte meg for å innvie mitt liv til Jehova og bli et av hans vitner. (Jesaja 43: 10) Jeg ble døpt i 1991, bare to år etter samtalen med presten. Sønnen vår ble døpt året etter.

Nå som alle i familien la vekt på de samme verdier i livet, begynte vi å prioritere annerledes. Noe av det første jeg gjorde etter at jeg var blitt døpt, var å sette opp en femårsplan for hvordan min kone gradvis kunne trekke seg ut av undervisningen på universitetet fram til hun ble 50. Hun hadde lyst til å bli pioner, heltidsforkynner, noe som på den tiden innebar at man brukte 1000 timer i året, eller omkring 83 timer i måneden, på å hjelpe andre til å bli kjent med bibelske sannheter. I 1994 hadde hun trappet ned arbeidet så mye at hun kunne begynne som pioner. De første målene jeg for min del satte meg, var å forbedre min innsats i forkynnelsen, hjelpe til etter beste evne i menigheten og stille meg til rådighet for å føre regnskapene i forbindelse med byggingen av Rikets saler i området.

Av og til fikk jeg anledning til å snakke om Bibelen på arbeidsplassen. En ny budsjettanalytiker som begynte på kontoret der jeg arbeidet, viste seg å være et Jehovas vitne som ikke lenger aktivt utøvde sin tro. Fordi hun hadde begynt å tvile på Bibelen, var troen hennes blitt svekket. Jeg hadde gleden av å gi henne åndelig hjelp. Hun reiste tilbake til hjemstaten sin og begynte som pioner.

I 1995 var jeg på nytt til stede under en høring som ble holdt av utdanningskomiteene i de to kamrene i delstatsforsamlingen. Denne høringen dreide seg om føderal forskning. Komitéformannen spurte en representant for de føderale myndighetene om hvordan det hadde gått med det prosjektet som gjaldt den superledende partikkelakseleratoren. Den føderale statsfunksjonæren svarte at det var delstaten Texas som hadde fått anbudet, men at prosjektet aldri var blitt gjennomført, og det av tre grunner. For det første hadde kostnadsrammen økt fra seks milliarder til ni milliarder dollar før prosjektet kom i gang. For det andre ønsket de føderale myndighetene å overføre midler til andre formål, særlig til Irak-krigen i 1991. For det tredje hadde de funnet ut at de kunne få svar på spørsmålene om livets opprinnelse fra Jehovas vitner for bare 25 cent. Bemerkningen min hadde tydeligvis gått fra munn til munn, og nå vendte den tilbake til opprinnelsesstedet.

Alle lo, og noen av komitémedlemmene så bort på meg. Jeg grep ordet for å gi alle de tilstedeværende oppdaterte opplysninger og sa: «Nå kan dere få svarene gratis hvis dere bare leser litteraturen.»

Et rikt og meningsfylt liv

Så snart min kone hadde gått av med pensjon, satte vi opp en femårsplan for meg. Jeg undersøkte på en diskré måte om det var mulig å få deltidsarbeid andre steder, ettersom jeg nå hadde lyst til å bruke mer tid på å gjøre andre kjent med bibelske sannheter. Helt uventet fikk jeg tilbud om å redusere arbeidstiden ved det kontoret der jeg arbeidet. Så i 1998 begynte også jeg som pioner.

En formiddag da min kone og jeg gjorde oss klar til å gå ut i forkynnelsen, fikk jeg en telefon fra Jehovas vitners avdelingskontor i Brooklyn i New York. Vi hadde allerede gitt uttrykk for at vi var villig til å utføre arbeid for avdelingskontoret,  og han som ringte, spurte derfor om vi kunne tenke oss å være med på et prosjekt i Brooklyn. Svaret mitt var et ubetinget ja. Som følge av det arbeidet vi i Brooklyn i 18 måneder. Det ble til at jeg førtidspensjonerte meg fra arbeidet for delstaten California for å kunne fullføre prosjektet. Etter det meldte vi oss frivillig til å være med på å bygge Jehovas vitners stevnehall i Fairfield i California. Vi solgte huset vårt i Sacramento og flyttet inn i en liten leilighet i Palo Alto. Førtidspensjoneringen banet veien for ytterligere velsignelser. Vi har siden vært med på prosjekter ved Jehovas vitners avdelingskontorer i Nigeria, Sør-Afrika, Canada, Storbritannia og Tyskland.

I likhet med de forkynnerne som hjalp min kone og meg, har vi nå den glede å hjelpe andre til å bli kjent med bibelske sannheter. Jeg kan oppriktig si at den opplæringen jeg har fått fra Jehova, har vært mer utbytterik enn all høyere utdanning jeg har tatt. Denne opplæringen overgår alle andre undervisningsprogrammer på jorden når det gjelder bredde og allsidighet. Jehova har lært opp sine vitner til å formidle bibelske sannheter på en måte som rører ved både sinn og hjerte. Det er det som motiverer meg til å fortsette å lære. Min kone og jeg er takknemlig for det livet vi nå lever, og for at vi har det privilegium å kunne bruke det vi har lært, til å tjene universets Overherre, Jehova Gud.

[Uthevet tekst på side 27]

Da jeg studerte Bibelen sammen med Jehovas vitner, var det de bibelske profetiene som gjorde størst inntrykk på meg

[Bilde på side 27]

Patricia og jeg på bryllupsdagen vår

[Bilde på side 29]

Vi liker å hjelpe andre til å bli kjent med bibelske sannheter