Etterlign deres tro

Han fikk en leksjon i å vise barmhjertighet

JONA ville få god tid til å tenke. Han skulle tilbakelegge over 80 mil – en reise som ville ta omtrent en måned, ja kanskje enda lenger. Først måtte han bestemme seg for om han skulle velge de korte veiene, eller om han skulle velge de lengre, men tryggere veiene. Så måtte han møysommelig ta seg fram gjennom mange daler og fjellpass. Han måtte gå i utkanten av Den syriske ørken, vasse over slike elver som den mektige Eufrat og søke husly hos fremmede i byer og landsbyer i Syria, Mesopotamia og Assyria. Mens han gikk, tenkte han utvilsomt på sitt bestemmelsessted, Ninive, den byen han fryktet, og som kom nærmere for hvert skritt han tok.

Én ting var Jona sikker på: Han kunne ikke snu og flykte fra dette oppdraget. Det hadde han prøvd før. Den første gangen Jehova sendte ham ut for å forkynne et domsbudskap over denne mektige assyriske festningsbyen, gikk Jona straks om bord på et skip som skulle i den motsatte retningen. Jehova sendte da en sterk storm, og Jona skjønte snart at hans opprørske handlemåte var i ferd med å koste alle om bord livet. For å redde de modige skipsfolkene sa Jona at de skulle kaste ham over bord. Det gikk de motstrebende med på, og Jona var sikker på at han skulle dø. Jehova sørget imidlertid for at det kom en stor fisk som slukte ham. Tre dager senere ble Jona spydd uskadd ut på stranden, fylt av ærefrykt og som en langt mer føyelig mann. * – Jona, kapitlene 1 og 2.

Da Jehova for andre gang befalte Jona å dra til Ninive, la profeten lydig ut på den lange reisen østover. (Jona 3:1–3) Men viste han at Jehovas tukt hadde forandret ham fullstendig? Jehova hadde vist ham barmhjertighet, reddet ham fra å drukne, avholdt seg fra å straffe ham for hans opprørske handlemåte og gitt ham en ny mulighet til å utføre sitt oppdrag. Hadde Jona lært å vise andre barmhjertighet etter alt dette? Det er ofte vanskelig for ufullkomne mennesker å lære å vise barmhjertighet. La oss se hva vi kan lære av det Jona opplevde.

Et domsbudskap og en overraskende reaksjon

Jona betraktet ikke Ninive på samme måte som Jehova. Vi leser: «Nå viste det seg at Ninive var en stor by for Gud.» (Jona 3:3) Jonas beretning viser at Jehova tre ganger omtalte byen som «Ninive, den store byen». (Jona 1:2; 3:2; 4:11) Hvorfor var denne byen stor, eller betydningsfull, for Jehova?

Ninive var en gammel by, for den var blant de første byene Nimrod grunnla etter vannflommen. Den var enorm; den utgjorde en storbyregion som tydeligvis omfattet flere andre byer, og dessuten tok det tre dager for en mann å gå fra den ene enden av byen til den andre. (1. Mosebok 10:11; Jona 3:3) Ninive var tydeligvis en imponerende by – med  statelige templer, sterke murer og andre byggverk. Men ingen av disse faktorene gjorde byen betydningsfull i Jehova Guds øyne. Det som betydde noe for ham, var folket i byen. Ninive hadde svært mange innbyggere. Men selv om de gjorde det som var ondt, brydde Jehova seg om dem. Menneskers liv og den mulighet hver enkelt har til å angre og lære å gjøre det som er rett, er noe han setter høyt.

Da Jona til slutt kom fram til Ninive, kan byens store befolkning på over 120 000 mennesker bare ha gjort stedet enda mer fryktinngytende. * Han gikk en hel dag og trengte dypere og dypere inn i den folkerike storbyen, kanskje på utkikk etter et passende, sentralt sted hvor han kunne overbringe sitt budskap. Hvordan skulle han få kontakt med disse menneskene? Hadde han lært seg assyrisk? Eller gav Jehova ham evnen til å snakke assyrisk ved hjelp av et mirakel? Det vet vi ikke. Det kan være at Jona uttalte sitt budskap på sitt eget språk, hebraisk, og at han benyttet en tolk for å få overbrakt det til ninivittene. Vi vet imidlertid at hans budskap var enkelt, og at det sannsynligvis ikke ville gjøre ham populær: «Bare førti dager til, og Ninive vil bli omstyrtet.» (Jona 3:4) Han forkynte frimodig gjentatte ganger. På den måten viste han bemerkelsesverdig stort mot og stor tro, egenskaper som de kristne i dag trenger mer enn noen gang.

Jona klarte å påkalle ninivittenes oppmerksomhet. Han var helt sikkert forberedt på at hans budskap ville framkalle en fiendtlig og voldsom reaksjon. Men isteden skjedde det noe bemerkelsesverdig. Folk lyttet! Det han hadde sagt, spredte seg som ild i tørt gress. Snart snakket hele byen om Jonas domsbudskap. Jonas beretning lyder: «Ninives menn begynte å tro på Gud, og de gikk i gang med å utrope en faste og å kle seg i sekkelerret, fra den største blant dem like til den minste blant dem.» (Jona 3:5) Både rike og fattige, sterke og svake og unge og gamle inntok den samme angrende holdning. Snart kom folkets reaksjon kongen for øre.

Kongen viste også gudsfrykt. Han reiste seg fra sin trone, tok av seg sin luksuriøse embetsdrakt, kledde seg i likhet med folket i sekkelerret og satte seg til og med «i asken». Sammen med sine «stormenn», eller adelsmenn, gav han påbud om at den fasten som folket hadde begynt med på egen hånd, skulle være en offisiell faste for alle i landet. Han gav også påbud om at alle skulle være kledd i sekkelerret, til og med husdyrene. * Han erkjente ydmykt at hans folk hadde gjort seg skyldig i ondskap og vold. Han gav uttrykk for håp om at den sanne Gud ville vise barmhjertighet når han så deres anger: «Hvem vet om ikke den sanne Gud . . . vender om fra sin brennende vrede, så vi ikke går til grunne?» – Jona 3:6–9.

Noen kritikere betviler at ninivittene kunne ha forandret holdning så raskt. Men ifølge bibelkommentatorer var deres reaksjon helt i samsvar med den overtroiske og ustabile natur som preget folk i slike oldtidskulturer. Jesus Kristus selv sa i alle fall senere at ninivittene angret. (Matteus 12:41) Han visste hva han snakket om, for han hadde levd i himmelen og vært vitne til alt det som hadde skjedd. (Johannes 8:57, 58) Men hvordan reagerte Jehova på ninivittenes angrende holdning?

Kontrasten mellom Guds barmhjertighet og menneskers strenghet

Jona skrev senere: «Den sanne Gud så deres gjerninger, at de hadde vendt om fra sin onde  vei; og den sanne Gud følte da beklagelse med hensyn til den ulykke som han hadde talt om å føre over dem; og han gjorde det ikke.» – Jona 3:10.

Betyr dette at Jehova kom fram til at hans dom over Ninive hadde vært feilaktig? Nei. Bibelen sier om Jehova: «Fullkomment er hans verk, for alle hans veier er rettvishet. En trofasthetens Gud, hos hvem det ikke er urett.» (5. Mosebok 32:4) Jehovas rettferdige harme mot Ninive opphørte ganske enkelt. Han la merke til forandringen hos disse menneskene, og han så at den ulykke han hadde tenkt å føre over dem, ikke lenger var på sin plass. Forandringen gjorde det mulig for Gud å vise barmhjertighet.

Jehova er ikke en streng, kald eller hard Gud, slik religiøse ledere ofte framstiller ham som. Tvert imot – han er rimelig, tilpasningsdyktig og barmhjertig. Når han bestemmer seg for å straffe de onde, bruker han først sine representanter på jorden til å komme med advarsler, for han vil gjerne at de onde skal gjøre som ninivittene gjorde – angre og forandre kurs. (Esekiel 33:11) Jehova sa til sin profet Jeremia: «Når som helst jeg taler mot en nasjon og mot et rike for å rykke opp og rive ned og tilintetgjøre og den nasjonen virkelig vender om fra sin ondskap som jeg talte imot, da vil jeg føle beklagelse med hensyn til den ulykke som jeg hadde tenkt å føre over den.» – Jeremia 18:7, 8.

Var så Jonas profeti falsk? Nei, den tjente som en advarsel. Det som lå til grunn for advarselen, var ninivittenes onde vei, som de senere vendte om fra. Hvis ninivittene vendte tilbake til sin onde vei, ville Guds dom bli fullbyrdet over dem. Det var akkurat det som skjedde senere. – Sefanja 2:13–15.

Hvordan reagerte Jona da ødeleggelsen over dem ikke kom på det tidspunktet som han hadde regnet med? Vi leser: «Men dette mishaget i høy grad Jona, og han ble opptent av vrede.» (Jona 4:1) Jona bad til og med en bønn som høres ut som en irettesettelse av Den Allmektige! Jona antydet at han like gjerne kunne ha holdt seg hjemme, ’på sin egen grunn’. Han påstod at han hele tiden hadde visst at Jehova ikke ville bringe ulykke over Ninive, og han brukte også dette som  en unnskyldning for at han i utgangspunktet hadde rømt til Tarsis. Så bad han om å få dø, for han sa at det var bedre at han døde, enn at han levde. – Jona 4:2, 3.

Hva var det som plaget Jona? Vi vet ikke hvilke tanker som fór gjennom hodet hans, men vi vet at Jona hadde forkynt et domsbudskap mot Ninive framfor alle disse folkene. De hadde trodd på ham. Og nå ble ikke dommen fullbyrdet likevel. Var han redd for å bli latterliggjort eller å bli kalt en falsk profet? Han gledet seg i hvert fall ikke over folkets anger eller over Jehovas barmhjertighet. Det ser derimot ut til at han sank ned i en sump av bitterhet, selvmedlidenhet og såret stolthet. Likevel så Jonas barmhjertige Gud tydeligvis noe godt i denne ulykkelige mannen. Jehova straffet ikke Jona for hans respektløshet, men stilte ham ganske enkelt et vennlig, men granskende spørsmål: «Er det med rette du er blitt opptent av vrede?» (Jona 4:4) Svarte Jona på dette i det hele tatt? Det sier ikke beretningen noe om.

Hvordan Jehova gav Jona en leksjon i å vise barmhjertighet

Den ulykkelige profeten forlot Ninive, men han satte ikke kursen hjemover. Isteden drog han østover, til noen fjell hvor det var utsikt over området. Han laget seg en liten løvhytte og satte seg under den for å vente og se hva som ville skje med Ninive. Kanskje han fortsatt klamret seg til håpet om å få se byen bli ødelagt. Hvordan ville Jehova lære denne egenrådige mannen å vise barmhjertighet?

Jehova sørget for at en flaskegresskarplante vokste opp i løpet av natten. Da Jona våknet, fikk han se den frodige planten. Den hadde brede blad og kunne gi mer skygge enn den spinkle løvhytten hans noen gang ville kunne gi. Han ble svært oppmuntret. «Jona begynte å glede seg storlig» over planten, kanskje fordi han betraktet det at den vokste opp på mirakuløst vis, som et tegn på Guds velsignelse og godkjennelse. Men Jehova ønsket å gjøre mer for Jona enn bare å gi ham lindring for heten og dempe hans vrede. Han ønsket å nå Jonas hjerte. Gud sørget derfor for at en orm stakk planten slik at den tørket bort. Så sendte han «en brennende østavind», som førte til at Jona «holdt på å besvime» av varme. Jona ble igjen ulykkelig og bad til Gud om at han måtte få dø. – Jona 4:6–8.

Jehova spurte på nytt Jona om det var med rette han var blitt opptent av vrede, denne gangen fordi flaskegresskarplanten visnet. Jona angret ikke, men han rettferdiggjorde seg selv. Han sa: «Det er med rette jeg er blitt opptent av vrede, like til døden.» Forholdene lå nå til rette for at Jehova kunne lære Jona hva det vil si å vise barmhjertighet. – Jona 4:9.

Gud hjalp Jona til å resonnere ved å si at han som profet var bedrøvet over en plante som hadde vokst opp i løpet av natten, en plante som han verken hadde plantet eller fått til å vokse. Til slutt sa Gud: «Skulle da ikke jeg være bedrøvet over Ninive, den store byen, hvor det finnes mer enn hundre og tjue  tusen mennesker som ikke vet forskjell på høyre og venstre – foruten mange husdyr?» – Jona 4:10, 11. *

Oppfatter du poenget i det Jehova ønsket å lære Jona? Jona hadde aldri gjort noe for å få planten til å vokse. Jehova, derimot, var Kilden til liv for ninivittene, og han hadde sørget for dem, slik han gjør med alle skapninger på jorden. Hvordan kunne Jona sette en enkelt plante høyere enn 120 000 mennesker og alle husdyrene deres? Var det ikke fordi han hadde tillatt seg å tenke selvisk? Det var tross alt fordi planten hadde vært til nytte for ham selv at han ble ulykkelig over at den døde. Var ikke hans vrede over Ninive også en følge av selviske motiver – et hovmodig ønske om ikke å tape ansikt, om å få rett?

Jona fikk sannelig en grundig leksjon! Men spørsmålet er: Lærte Jona noe av den? Den boken som bærer hans navn, avslutter med Jehovas ubesvarte spørsmål, et spørsmål som fortsatt henger i luften. Noen kritikere beklager seg kanskje over at Jona aldri gav noe svar på dette spørsmålet. Men boken i seg selv utgjør faktisk et svar. Det er mye som tyder på at det var Jona som skrev den boken som bærer hans navn. Se for deg profeten mens han skriver denne beretningen. Han er igjen trygt tilbake i sitt hjemland, og vi kan formelig se en eldre, klokere og mer ydmyk mann som bedrøvet rister på hodet mens han beskriver sine egne feil, sitt opprør og sin motvilje mot å vise barmhjertighet. Jona må helt klart ha lært av Jehovas kloke rettledning. Han lærte å vise barmhjertighet. Kommer vi til å lære det?

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 16]

Gud vil gjerne at de onde skal angre og forandre kurs, slik ninivittene gjorde

[Uthevet tekst på side 17]

Ved hjelp av flaskegresskarplanten gav Jehova Jona en leksjon i å vise barmhjertighet