Glede til tross for funksjonshemninger

Fortalt av Paulette Gaspar

Selv om jeg hadde normal fødselsvekt, omkring tre kilo, skjønte legen at det var noe alvorlig galt med meg. Under fødselen hadde jeg fått brudd i flere av benene i kroppen. Jeg har nemlig en sykdom som heter osteogenesis imperfecta, eller medfødt benskjørhet. Jeg ble operert i all hast, men legene hadde lite håp om at jeg skulle overleve. De regnet med at jeg kom til å dø i løpet av 24 timer.

JEG ble født i Canberra, hovedstaden i Australia, 14. juni 1972. Mot alle odds klarte jeg meg gjennom det første døgnet. Men så fikk jeg lungebetennelse. Ettersom legene mente at jeg kom til å dø uansett, gav de meg ingen medisinsk behandling, men bestemte at «naturen skulle få gå sin gang». Vel, naturen gikk sin gang, og jeg overlevde.

Jeg kan bare forestille meg hvor vanskelig den tiden må ha vært for foreldrene mine. Fordi det virket så usannsynlig at jeg skulle overleve, rådet velmenende sykehuspersonale foreldrene mine til ikke å bli altfor knyttet til meg. De tre første månedene jeg var på sykehuset, fikk foreldrene mine faktisk ikke lov til å ta på meg. Risikoen for å skade meg var for stor. Da det viste seg at jeg kom til å overleve, foreslo legene for foreldrene mine at de plasserte meg på et hjem for funksjonshemmede barn.

Foreldrene mine bestemte seg likevel for å ta meg med hjem. Moren min hadde nemlig nylig begynt å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Det hun lærte, forsterket hennes følelse av at hun var forpliktet til å ta seg av meg. Men det må ha vært vanskelig for henne å knytte bånd til meg, for all hennes følelsesmessige og fysiske styrke gikk med til å gi meg den intensive pleien jeg trengte. Jeg måtte stadig på sykehuset. Benene mine brakk av noe så enkelt som å bli badet. Og bare jeg nøs, kunne et ben brekke.

Jeg glir inn i depresjon

Etter hvert som jeg vokste opp, ble rullestolen min faste følgesvenn. At jeg skulle klare å gå, var helt uaktuelt. Foreldrene mine dekket mine fysiske behov på en enestående god måte, selv om det var vanskelig.

Moren min gjorde dessuten sitt beste for å lære meg om det trøstende budskapet i Bibelen. Hun lærte meg for eksempel at Gud i framtiden skal gjøre jorden til et paradis, der alle mennesker skal glede seg over fullkommen åndelig, psykisk og fysisk helse. (Salme 37:10, 11; Jesaja 33:24) Men moren  min innrømmet ærlig at hun syntes det var vanskelig å se for seg at jeg skulle kunne få et godt liv før det.

Til å begynne med gikk jeg på en skole for funksjonshemmede. Lærerne mine holdt ikke fram noen mål for meg, og selv satte jeg meg heller ingen mål. Bare det å holde ut skoletiden ble en stor utfordring. Mange av barna på skolen var slemme mot meg. Senere gikk jeg på vanlig skole. Jeg merket at det å lære å komme godt overens med andre tok alt jeg hadde av krefter, både fysisk, følelsesmessig og mentalt. Jeg var likevel fast bestemt på at jeg skulle fullføre mine tolv år med skolegang.

Særlig i de årene jeg gikk på videregående, tenkte jeg på hvor håpløst og tomt livet til medelevene mine så ut til å være. Jeg tenkte også på det som moren min hadde lært meg ut fra Bibelen. Rent mentalt skjønte jeg at det hun sa, var sannheten. Men på det tidspunktet nådde ikke Bibelens lære hjertet mitt. En periode valgte jeg å fylle livet mitt med moro og latter, uten å ofre morgendagen en tanke.

Da jeg var 18 år, flyttet jeg hjemmefra og inn i et hus sammen med en gruppe andre funksjonshemmede. Jeg syntes det var både spennende og skremmende å flytte. Frihet, uavhengighet, venner og et sosialt liv – alt dette likte jeg godt. Mange av vennene mine giftet seg. Jeg lengtet også etter en ektefelle og etter å oppleve kjærlighet. Men på grunn av mine funksjonshemninger var det svært lite sannsynlig at jeg skulle finne meg en ektefelle. Da dette gikk opp for meg, gjorde det meg trist.

Jeg gav imidlertid aldri Gud skylden for den situasjonen jeg var i. Jeg hadde lært nok om Gud til å vite at han aldri ville handle urett. (Job 34:10) Jeg prøvde å akseptere at livet mitt var slik det var. Likevel gled jeg inn i dyp depresjon.

Den lange veien mot bedring

Moren min ble heldigvis oppmerksom på hvordan jeg hadde det, og tok kontakt med en eldste i menigheten som bodde i nærheten av meg. Han ringte til meg og spurte om jeg ville være med på kristne møter i Jehovas vitners lokale Rikets sal. En søster i menigheten begynte dessuten å studere Bibelen med meg hver uke.

Etter hvert som jeg ble minnet på de sannhetene fra Bibelen som moren min hadde lært meg flere år tidligere, begynte jeg å se lysere på tilværelsen. Jeg likte å være sammen med andre kristne. Men jeg hadde lært å vokte følelsene mine, for jeg var redd for å bli såret. Jeg tror at dette gjorde det vanskelig for meg å bli virkelig glad i Gud. Likevel visste jeg at det var riktig at jeg innviet mitt liv til ham. Så i desember 1991 ble jeg døpt som symbol på min innvielse.

Jeg flyttet ut av det huset jeg hadde delt med de funksjonshemmede vennene mine, og inn i en egen leilighet. Denne forandringen førte til fordeler, men også problemer. Jeg var for eksempel veldig ensom. Og tanken på at det kunne komme mannlige inntrengere, skremte meg. Snart gled jeg inn i dyp depresjon igjen. Selv om jeg smilte og lot som alt var bra, var det ikke det. Jeg trengte sårt noen som kunne være en stabil og god venn.

Jeg føler at Jehova Gud sørget for at jeg fikk akkurat det. De eldste i den menigheten jeg tilhører, viste omtanke ved å ordne med at Suzie, en gift søster, fortsatte å studere Bibelen med meg. Suzie ble mer enn bare en lærer for meg. Hun ble en god og nær venninne, og jeg er veldig glad i henne.

Suzie gav meg opplæring i å fortelle andre om det jeg lærte – både ved å forkynne fra dør til dør og ved å forkynne uformelt. Nå begynte jeg å få en mer fullstendig forståelse og  verdsettelse av Guds egenskaper. Men selv om jeg var døpt, hadde jeg ikke utviklet dyp kjærlighet til Gud ennå. En gang vurderte jeg til og med å slutte å tjene ham. Jeg betrodde meg til Suzie, og hun hjalp meg gjennom denne krisen.

Suzie hjalp meg også til å forstå hvorfor jeg følte meg ulykkelig – at det for en stor del skyldtes at jeg var sammen med noen som ikke hadde en sterk kjærlighet til Jehova. Jeg begynte derfor å bli venner med slike som var åndelig modne – særlig eldre. En annen ting var at jeg hadde et anstrengt forhold til moren min, så jeg begynte å bygge opp et godt forhold til henne igjen og også til broren min. Jeg ble overrasket over å oppleve en følelse av lykke som jeg ikke hadde kjent tidligere. Mine åndelige brødre og søstre, familien min og framfor alt Jehova ble en kilde til glede og styrke for meg. – Salme 28:7.

En ny livsstil

Etter at jeg hadde vært på et områdestevne der jeg hørte en tale som la vekt på de gledene mange erfarer i den kristne heltidstjeneste, tenkte jeg med meg selv: «Det kan jo jeg gjøre!» Jeg skjønte selvfølgelig at dette ville bli en skikkelig utfordring fysisk sett. Men etter at jeg hadde tenkt nøye over saken og lagt den fram for Gud i bønn, bestemte jeg meg for å søke om å få bli pioner, en som underviser i Bibelen på heltid, og i april 1998 begynte jeg.

Hvordan klarer jeg, med min helse, å delta i forkynnelsesarbeidet? Jeg er veldig selvstendig av natur og liker absolutt ikke å være til bry for folk – å være avhengig av andre for å få transport og annen hjelp. Suzie og mannen hennes, Michael, kom med et forslag til en løsning: Kjøp en motorsykkel! Men hvordan skulle jeg kunne kjøre motorsykkel? Som bildet viser, er motorsykkelen min spesialbygd for meg. Og jeg trenger ikke engang å løfte den lille kroppen min på 19 kilo ut av rullestolen!

Den uavhengigheten jeg har nå, gjør at jeg kan besøke folk og studere Bibelen med dem på tidspunkter som passer for både dem og meg. Jeg må innrømme at jeg elsker å kjøre sykkelen min og føle vinden i ansiktet – en av livets små gleder!

Jeg liker å få i gang uformelle samtaler med folk på gaten. De fleste er høflige mot meg og behandler meg med respekt. Jeg gleder meg over å hjelpe andre til å lære om Bibelen. En morsom episode jeg husker, var en gang jeg var ute i forkynnelsen fra hus til hus sammen med en som er ganske høy. Han hilste på beboeren, som på sin side bare stirret forundret på meg. Så spurte hun samarbeidspartneren min: «Kan hun snakke?» Vi brøt ut i latter begge to. Da jeg hadde fått forkynt for denne kvinnen, var hun ikke i tvil om at jeg virkelig kan snakke!

Jeg gleder meg over livet nå og har lært å bli glad i Jehova Gud. Jeg er så takknemlig mot moren min for at hun lærte meg Bibelens sannhet, og jeg ser tillitsfullt fram til at Gud i nær framtid skal ’gjøre alle ting nye’, også den lille kroppen min. – Åpenbaringen 21:4, 5.

[Uthevet tekst på side 30]

«Jeg prøvde å akseptere at livet mitt var slik det var. Likevel gled jeg inn i dyp depresjon»