Et brev fra Russland

En reise til «verdens ende»

DET lille flyet vårt tok av fra Jakutsk og vant gradvis høyde over Tuymaada-dalen. Vi la bak oss mange frosne innsjøer i forskjellige fasonger og størrelser og fløy over Verkhojanskfjellene, en rekke snødekte topper som lå badet i solskinn. Etter å ha reist 900 kilometer landet vi endelig i landsbyen Deputatskij.

Slik begynte jeg mine reiser i republikken Sakha, også kjent som Jakutia, et vakkert, men barskt område som er større enn hele Vest-Europa. Her kan temperaturene variere fra 40 varmegrader om sommeren til 70 kuldegrader om vinteren, og i bakken finnes det fossiler av kolossale dyr som har vært utdødd i lang tid. Selv om det er flere år siden jeg besøkte dette området, husker jeg det som om det var i går – de små byene innhyllet i tykk tåke, det skimrende nordlyset og de muntre, robuste jakuterne.

Det var ikke landsbyen Deputatskij som var vårt endelige bestemmelsessted. Reisefellen min og jeg skulle besøke noen andre landsbyer. Den første var Khajyr, som ligger 30 mil lenger nord, i nærheten av Laptevhavet. Hvorfor hadde vi bestemt oss for å dra ut på denne reisen til Nord-Sibir? Et av Jehovas vitner hadde tidligere kommet til disse landsbyene og funnet mange som ønsket å lære mer om Bibelen. Det viste seg at vi i Jakutsk, rundt 100 mil unna, er de vitnene som bor nærmest dem! Vi følte at disse menneskene trengte oppmuntring og hjelp.

Da vi kom til Deputatskij, fant vi en mann som skulle kjøre til Khajyr, og han tilbød oss å sitte på mot at vi betalte et lite beløp. Vi ble litt betenkt da vi så bilen hans – en gammel, medtatt sovjetisk modell som det dunstet bensin av. Vi bestemte oss likevel for å ta sjansen, og vi drog av gårde med ham den kvelden. Lite ante vi om hva som ventet oss.

Bilsetene kjentes like frosne som tundraen utenfor, og det tok ikke lang tid før vi skjønte at de ikke kom til å tine. Vi spurte om vi kunne stoppe ved første anledning, og rotet gjennom bagasjen for å finne varmt ulltøy, som vi tok på utenpå de klærne vi hadde på oss. Men kulden trengte likevel nådeløst igjennom.

Sjåføren vår, som var vant til klimaet her i nord, var munterheten selv. Plutselig spurte han: «Har dere noen gang sett nordlys?» Jeg hadde ikke det, så han stanset bilen, og vi kravlet ut. Et øyeblikk var alt glemt. Jeg stod  som fjetret, helt betatt av de flimrende, flerfargede slørene av lys som rullet seg sammen og foldet seg ut over oss – et utrolig syn som så ut til å være like over hodet på oss.

Et eller annet sted ute på den frosne tundraen tidlig om morgenen, mens det ennå var mørkt, satte bilen seg fast i en snøfonn. Vi hjalp sjåføren med å få bilen løs, og det måtte vi gjøre flere ganger etter hvert som vi beveget oss mot Khajyr på veier som var blitt brøytet gjennom den dype snøen. Det var ikke før det grydde av dag, at det gikk opp for meg at «veiene» faktisk var elver som hadde fryst til! Omsider, i tolvtiden, 16 timer etter at vi hadde dratt fra Deputatskij, kom vi fram til Khajyr. Vi trodde vi skulle bli syke etter å ha vært utsatt for kulde så lenge, men da vi stod opp neste morgen, var vi friske og opplagte. Det eneste var at tærne mine var litt numne, kanskje på grunn av forfrysning. Noen i landsbyen gav meg litt bjørnefett som jeg kunne smøre på.

Normalt ville vi ha oppsøkt folk hjemme hos dem for å snakke om det gode budskap. Men her i Khajyr kom folk for å se etter oss så snart de hørte at vi hadde kommet! Hver dag i to og en halv uke studerte vi Bibelen med folk, noen ganger fra tidlig om morgenen til sent på kvelden. Det var en opplevelse å treffe så mange varmhjertete, gjestfrie mennesker som var interessert i åndelige spørsmål. Flere eldre jakutiske kvinner sa: «Vi tror på Gud. Det at dere har kommet hit, til verdens ende, viser at det finnes en Gud!»

Vi ble fascinert av de skikkene folk har her. De stabler for eksempel isblokker utenfor huset sitt, akkurat som vedkubber. Når de trenger vann, henter de bare en isblokk og smelter den i en stor kjele over ilden. Landsbyboerne serverte oss en nydelig arktisk fisk som kalles tsjir, som smaker utrolig godt som stroganina, en lokal delikatesse. Så snart fisken er fanget, blir den fryst, deretter blir den skåret opp i tynne strimler og dyppet i en blanding av salt og pepper, og så spises den med én gang. Landsbyboerne likte også å fortelle oss om fossiler, for eksempel fossile støttenner fra mammuter og fossile trær, som de ofte finner i dette området.

Fra Khajyr reiste jeg hundrevis av kilometer, for det meste med fly, for å besøke dem som var interessert i Bibelen i andre landsbyer i Jakutia. Menneskene her viser virkelig stor varme og kjærlighet. En gang traff jeg en liten gutt som på en eller annen måte hadde funnet ut at jeg var nervøs for å fly. For å oppmuntre meg laget han et kort til meg. Han tegnet et par spurver og et lite fly og skrev: «Sasja, ikke vær redd for å falle ned når du flyr. Matteus 10:29.» Jeg ble virkelig rørt da jeg slo opp og leste det verset! Jesus sier der om spurvene: «Ikke én av dem vil falle til jorden uten deres Fars viten.»

Jeg har fortalt om noen få av mine mange inntrykk fra Jakutia. Dette kalde, barske området vil alltid få meg til å tenke på de varme, enestående menneskene som virkelig lever ved «verdens ende».

[Bilder på side 25]

Vi oppdaget at jakuterne var varmhjertete og gjestfrie