Takknemlig til tross for tragedier – hvordan Bibelen har vært til hjelp for meg

Fortalt av Enrique Caravaca Acosta

Det var 15. april 1971. Jeg var på vei for å besøke familien min på familiegården. Fordi det var en stund siden jeg hadde vært der, gledet jeg meg veldig til å treffe alle igjen. Jeg lurte på om alle var hjemme, og på hvem jeg ville treffe først. Da jeg kom fram, ble jeg skrekkslagen over å oppdage at fire mennesker – deriblant min mor – var blitt myrdet!

JEG ble helt lamslått. Hva var det som hadde skjedd? Hva skulle jeg gjøre? Det var ingen andre der, og jeg følte meg forvirret og hjelpeløs. Men før jeg forteller hvordan det gikk videre, vil jeg si litt om min bakgrunn. Da vil du bedre forstå hvordan jeg følte det da jeg opplevde denne og andre tragedier i mitt liv.

Vi finner sannheten

Jeg er født i Quirimán, som ligger i nærheten av Nicoya i Costa Rica. I 1953, da jeg var 37 år, bodde jeg sammen med foreldrene mine på familiegården. Selv om vi var oppdratt som katolikker, var det visse læresetninger vi hadde problemer med å godta, og vi hadde mange ubesvarte spørsmål.

En formiddag kom en mann som het Anatolio Alfaro, hjem til oss og oppmuntret oss til å studere Bibelen. Han viste oss mange skriftsteder og forklarte oss mye av det Bibelen lærer. Både far, mor, en av brødrene mine, søsteren min og hennes venninne, som bodde hos oss da, og jeg satt og hørte på. Samtalen varte hele dagen og til langt på natt. Vi hadde mange spørsmål.

Anatolio overnattet og var sammen med oss også dagen etter. Vi syntes det vi hørte, var spennende, og ble mer og mer begeistret hver gang vi fikk svar på spørsmålene våre rett fra Bibelen. Det Anatolio sa, gjorde stort inntrykk på oss. Vi tenkte på det vi hadde lært, og vi visste at vi hadde funnet sannheten. Anatolio gav oss noen bibelske blad og bøker før han drog. Om kveldene leste og studerte vi disse publikasjonene sammen som familie. Det var litt av en utfordring, for vi hadde ikke strøm. Og for å beskytte oss mot moskitoene tok vi hver vår store potetsekk for å dekke til føttene og bena før vi satte oss ned for å studere.

Seks måneder senere ble fem stykker i familien døpt, deriblant foreldrene mine og jeg. Glade og opprømte begynte vi å gå fra hus til hus for å dele det vi hadde lært, med andre. Vi gikk cirka to timer til fots, og noen  ganger red vi, til en by som heter Carrillo, for å være med på møter som en gruppe Jehovas vitner holdt der. Anatolio fortsatte å komme hjem til oss for å studere Bibelen med oss. Så ble det arrangert et møte hjemme hos oss, med omkring åtte personer til stede. Med tiden ble alle døpt. Denne gruppen vokste snart til en liten menighet på rundt 20 stykker.

Jeg gjør Guds arbeid på heltid

Etter hvert oppfordret Jehovas vitners avdelingskontor i Costa Rica dem som kunne, til å utføre evangeliseringsarbeidet på heltid. I 1957 fulgte jeg denne oppfordringen og begynte i heltidstjenesten. Arbeidet var spennende, for å si det mildt. Ofte gikk jeg alene i timevis for å treffe folk i landdistrikter. Jeg ble ikke alltid tatt godt imot. Jeg kan huske minst tre ganger da jeg ble truet av menn som med machete i hånden forlangte å få vite hvem jeg var, og hva jeg gjorde.

I 1950-årene var de fleste veiene ikke annet enn opptråkkete stier gjennom ødemarken, og det var vanskelig å nå fram til folk. Noen ganger måtte vi ri for å komme fram dit vi skulle. Vi vadet over elver, og det hendte at vi sov under åpen himmel. Svære moskitosvermer plaget livet av oss. Vi måtte også passe oss for slanger og krokodiller. Til tross for alt dette fant jeg umåtelig stor glede i å hjelpe andre til å lære om Jehova Gud. Når jeg kom hjem, var jeg glad og fornøyd fordi jeg hadde kunnet gjøre andre kjent med Bibelens sannhet. Etter hvert som jeg utførte min tjeneste og studerte Bibelen hver dag, fortsatte min kjærlighet til Jehova Gud å vokse, og jeg følte meg mye nærmere ham.

Med tiden fikk jeg nye privilegier. I over ti år tjente jeg som reisende tilsynsmann, noe som betydde at jeg besøkte og styrket menigheter i et bestemt område, forskjellig menighet hver uke. Selv om jeg måtte gi avkall på dette tjenesteprivilegiet på grunn av helseproblemer, fortsatte jeg å finne glede i forkynnelsesarbeidet og i å tjene Gud på heltid.

Familien rammet av tragedie

Så, mens jeg var i Nicoya i 1971, drog jeg for å besøke familien. Da jeg kom inn i huset, fant jeg min 80 år gamle mor liggende på gulvet. Hun var blitt skutt og knivstukket. Da jeg bøyde meg ned for å holde henne, pustet hun fortsatt. Men bare noen øyeblikk senere døde hun i armene mine. Jeg så meg rundt, og der, på kjøkkengulvet, lå kokkepiken, som var åtte måneder på vei. Hun var også død. Som om ikke det var nok, fant jeg også et medlem av den lokale menigheten liggende død i gangen, og den lille sønnen til kokkepiken lå død på badet. Alle var brutalt blitt knivstukket og skutt. Hvem kunne ha gjort noe så grusomt, og hvorfor?

 Da jeg gikk ut, fant jeg far. Han var blitt skutt i hodet, men levde fortsatt! Jeg skyndte meg til huset til broren min, som lå cirka et kvarter unna, bare for å oppdage at en annen kvinne og sønnen hennes også var blitt drept. Det kom som et sjokk da jeg fikk vite hvem drapsmannen var – det var min mentalt syke, 17 år gamle nevø! Han var ikke et av Jehovas vitner. Han hadde flyktet fra området, og den største forbryterjakten i Costa Ricas historie var i gang.

Det som hadde skjedd, ble nyhetsstoff i hele landet. Etter sju dager fant politiet drapsmannen, som var bevæpnet med en stor kniv og en 22 kalibers pistol som noen hadde solgt til ham, vel vitende om at han hadde store mentale og følelsesmessige forstyrrelser. Min nevø ble skutt og drept under pågripelsen.

Da jakten på min nevø pågikk, var det mange som rådet meg til å flykte fra området i tilfelle han skulle komme tilbake for å skade meg. Jeg bad til Jehova om saken, for jeg følte at jeg burde være sammen med de gjenværende medlemmene av familien og med dem i menigheten. Så jeg ble værende.

Rammet av den ene tragedien etter den andre

Far levde dessverre i bare ett år til. Året etter ble søsteren min, en trofast tjener for Jehova Gud, myrdet under omstendigheter som ikke hadde noe med de andre drapene å gjøre. Igjen ble alle slektningene mine rystet over å miste enda et familiemedlem. Ord kan ikke beskrive det tap og den sorg vi og vennene våre følte. I hele denne vanskelige tiden støttet jeg meg helt og holdent til Jehova og bønnfalt ham om styrke.

I 1985 var jeg på et tredagers kurs for kristne eldste i hovedstaden, San José. Etter kurset følte jeg meg åndelig oppbygd. Tidlig mandag morgen gikk jeg for å ta bussen hjem. På vei til bussterminalen ble jeg overfalt av noen banditter, som tok kvelertak på meg og ranet meg. Alt skjedde så fort at jeg ikke fikk sett ansiktene deres. Etter overfallet har jeg ikke klart å kommunisere på den tradisjonelle costaricanske måten. Her i provinsen Guanacaste pleier mennene å rope eller hoie når de treffes og hilser på hverandre, eller bare for å gjøre sitt nærvær kjent. Før var jeg flink til å rope, men nå klarer jeg det ikke lenger.

I 1979 hadde jeg giftet meg med Celia, et vitne i en nabomenighet. Celia elsket Bibelen. Vi leste og studerte Bibelen sammen hver dag. Det var vondt å miste henne da hun døde av kreft i juli 2001. Innimellom føler jeg meg ensom, men oppstandelseshåpet styrker meg. – Johannes 5:28, 29.

Glad til tross for prøvelser

Selv om jeg har opplevd flere tragiske hendelser i mitt liv enn mange andre, ser jeg det slik at disse prøvelsene gir meg anledning til å bevise min tro på Jehova og min lojalitet overfor ham. (Jakob 1:13) For at jeg skal fortsette å ha et likevektig syn på det jeg har opplevd, minner jeg stadig meg selv om at «tid og uforutsett hendelse rammer [oss] alle». (Forkynneren 9:11) Jeg husker også på at vi lever i ’kritiske tider som er vanskelige å mestre’ fordi folk er voldsomme, voldelige og  uten selvkontroll. (2. Timoteus 3:1–5) Jeg har også i tankene Jobs eksempel. Til tross for alt det Job gjennomgikk – han mistet barna sine, levebrødet sitt og helsen – sa han standhaftig: «Måtte Jehovas navn fortsatt være velsignet.» Og Jehova velsignet Job rikelig for hans ulastelighet. (Job 1:13–22; 42:12–15) Alle disse tankene fra Bibelen hjelper meg til å bevare gleden til tross for alle prøvelsene.

Jehova har alltid hjulpet meg til å fortsette å sette ham på førsteplassen i mitt liv. Å lese Bibelen hver dag er til stor trøst og har gitt meg styrke til å holde det gående. Ved å vende meg til Jehova i bønn kan jeg få erfare «Guds fred, som overgår all tanke». (Filipperne 4:6, 7) Dette gir meg en indre ro. Jeg synes også det er trosstyrkende å overvære og delta i kristne møter. – Hebreerne 10:24, 25.

Selv om jeg er oppe i årene, er jeg takknemlig mot Jehova for at jeg fortsatt har krefter til å samarbeide med mine trosfeller, studere Bibelen med andre og delta i tjenesten. Det å tjene andre på disse måtene gir meg kraft til ikke å bli overmannet av fortvilelse. Jeg er dypt takknemlig mot Jehova til tross for alle de tragediene jeg har opplevd i mitt liv. *

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 20]

Å lese Bibelen hver dag er til stor trøst og har gitt meg styrke til å holde det gående

[Bilde på side 19]

En av de første gangene jeg holdt en bibelsk tale

[Bilde på side 20]

I felttjenesten i mine yngre år