De apostoliske fedre – fulgte de virkelig apostlenes lære?

PÅ BEGYNNELSEN av 100-tallet evt. hadde falsk lære begynt å grumse til den kristne sannhets rene vann. Akkurat som Gud hadde forutsagt i sitt Ord, var det noen som forlot sannheten og vendte seg til «myter» etter apostlenes død. (2. Timoteus 4:3, 4, fotnote) Omkring år 98 evt. advarte den siste gjenlevende apostelen, Johannes, om slike feilaktige læresetninger og om mennesker «som [forsøkte] å villede» trofaste kristne. – 1. Johannes 2:26; 4:1, 6.

Menn som ble kjent som de apostoliske fedre, dukket snart opp på skueplassen. Hvilken holdning hadde de til det religiøse bedraget? Gav de akt på den advarselen Johannes ble inspirert av Gud til å komme med?

 Hvem var de?

Betegnelsen «apostoliske fedre» brukes om religiøse skribenter som kan ha kjent en av Jesu apostler, eller som kan ha blitt opplært av disipler som igjen var blitt opplært av apostlene. Disse mennene levde hovedsakelig i perioden fra slutten av det første århundre til midten av det andre århundre. * Blant dem var Clemens Romanus, Ignatius fra Antiokia, Papias fra Hierapolis og Polykarpos fra Smyrna. Noen andre skribenter fra den tiden var de ikke navngitte forfatterne av verkene Didache, Barnabas’ brev, Polykarps martyrium og 2. Clemensbrev.

I dag er det vanskelig å fastslå hvor nøyaktig læren til de apostoliske fedre stemte overens med Jesu lære. Målet til disse mennene var utvilsomt å bevare eller å fremme en viss form for kristendom. De fordømte avgudsdyrkelse og umoral. De trodde at Jesus er Guds Sønn, og at han ble oppreist fra de døde. Men de kunne ikke demme opp for det tiltagende frafallet. Noen av dem bidrog tvert imot til at det ble større.

Uvesentlige forandringer?

Noen av tidens strømninger når det gjaldt «kristen» tenkning, avvek faktisk fra Kristi og apostlenes lære. I strid med det Jesus gjorde da han innstiftet Herrens aftensmåltid, også kjent som nattverden, anbefalte for eksempel han som skrev Didache, at vinen ble sendt rundt før brødet. (Matteus 26:26, 27) Han skrev også at hvis det ikke var nok vann tilgjengelig til å døpe ved fullstendig neddukking, var det tilstrekkelig å øse litt vann over hodet til den som ble døpt. (Markus 1:9, 10; Apostlenes gjerninger 8:36, 38) Den samme teksten oppmuntret de kristne til å følge slike ritualer som å faste to bestemte dager i uken og å be Fadervår tre ganger om dagen. – Matteus 6:5–13; Lukas 18:12.

Når det gjelder Ignatius, så han for seg en reorganisering av den kristne menighet, der én biskop skulle ha «forsetet i Guds sted». Biskopen skulle ha myndighet over mange prester. Slike ideer banet vei for ytterligere bølger av ubibelsk lære. – Matteus 23:8, 9.

Overdrivelser, martyrdød og avgudsdyrkelse

Noen av de apostoliske fedre drev etter hvert bort på grunn av overdrivelser. Papias tørstet etter sannheten og henviste til De kristne greske skrifter. Men samtidig trodde han at under Kristi forutsagte tusenårsrike ville vinranker ha 10 000 grener, hver gren 10 000 kvister, hver kvist 10 000 skudd, hvert skudd 10 000 klaser og hver klase 10 000 druer, og hver drue ville gi omtrent 1000 liter vin.

 Polykarpos var villig til å dø som martyr framfor å gi avkall på sin kristne tro. Det fortelles at han ble opplært av apostlene og andre som hadde kjent Jesus. Han siterte ofte fra Skriftene, og det ser ut til at han bestrebet seg på å følge kristne prinsipper.

Den hengivenhet noen viste Polykarpos, grenset til avgudsdyrkelse. I Polykarps martyrium fortelles det at de «troende» var ivrige etter å ta vare på levningene hans. De anså hans ben for å være «mer dyrebare enn kostelige stener og mer verdt enn gull». Det var tydelig at de frafalnes forgiftede vann vellet fram.

Apokryfiske tekster

Noen apostoliske fedre betraktet ikke-bibelske tekster som inspirert av Gud. Clemens Romanus siterer for eksempel de apokryfiske bøkene Judit og Visdommens bok. Han som skrev Polykarps brev, henviser til Tobit for å underbygge den tanke at det å gi barmhjertighetsgaver kan utfri en fra døden.

På 100-tallet ble usanne historier om Jesu liv spredt gjennom falske evangelier, og de apostoliske fedre festet lit til disse evangeliene og siterte ofte fra dem. Ignatius siterte for eksempel fra det såkalte Hebreerevangeliet. Og angående Clemens Romanus sier en kilde: «Det ser ut til at Clemens kjenner Kristus, ikke gjennom evangeliene, men gjennom ikke-kanoniske skrifter.»

En flodbølge av falsk lære

Disse mennene tydde til myter, filosofi og gåtefulle ideer for å forklare den kristne tro og banet derved vei for en flodbølge av falsk lære. Clemens brukte for eksempel den mytologiske beretningen om fuglen føniks som et bevis for oppstandelsen. Ifølge legenden skal denne fuglen ha gjenoppstått fra sin egen aske, og den ble knyttet til soltilbedelsen i egyptisk mytologi.

En annen skribent som forringet Bibelens sannhet, var forfatteren av Barnabas’ brev. Han tolket Moseloven som om den bare var en allegori. Ifølge ham var rene dyr – drøvtyggere med delt (kløftet) hov – symboler på mennesker som grunner på, eller tygger drøv på, Guds Ord. Den delte hoven, skrev forfatteren, var et bilde på at den rettferdige «vandrer i denne verden» samtidig som han ser framover mot et liv i himmelen. Slike fortolkninger har ikke sin støtte i Skriftene. – 3. Mosebok 11:1–3.

Johannes’ vitnesbyrd

I det første århundre kom apostelen Johannes med denne advarselen: «Dere elskede, tro ikke enhver inspirert uttalelse, men prøv de inspirerte uttalelser for å se om de er av Gud, for mange falske profeter er gått ut i verden.» (1. Johannes 4:1) Disse ordene kom virkelig i rette tid!

Mot slutten av det første århundre hadde mange såkalte kristne allerede forlatt Jesu og apostlenes lære. I stedet for å stå imot frafallets flodbølge red de på bølgen. De blandet gift i sannhetens rene vann. Apostelen Johannes sa om slike mennesker: «Enhver som trenger seg fram og ikke blir i Kristi lære, har ikke Gud.» (2. Johannes 9) Denne inspirerte advarselen er fortsatt krystallklar for alle som oppriktig søker Bibelens sannhet.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 29]

Noen apostoliske fedre, deriblant Clemens, tydde til myter, filosofi og gåtefulle ideer i sine skrifter

[Bilde på side 28]

Polykarpos var villig til å dø som martyr

[Rettigheter]

The Granger Collection, New York