Et brev fra Bolivia

Lykkelig og full av håp trass i fattigdom

SOM misjonær i et utviklingsland ser jeg mye fattigdom og håpløshet, men jeg har aldri klart å venne meg til det. Jeg skulle så gjerne se at alle fikk det bra her og nå. Men jeg vet at det bare er Guds rike som kan løse disse problemene. Gang på gang har jeg imidlertid sett at mennesker som følger Guds Ord, er lykkelige selv om de lever under vanskelige forhold. Jeg vil her fortelle om Sabina.

For en del år siden stod Sabina med sine to små døtre på armen og så mannen sin gå inn på en gammel buss og reise av gårde for å søke en bedre betalt jobb i et annet land. Hun ventet og ventet på at han skulle komme tilbake. Måneder ble til år, men han kom aldri. Helt siden han drog, har Sabina kjempet en daglig kamp for å forsørge seg selv og døtrene, Milena og Ghelian.

Den første gangen jeg traff Sabina, var en ettermiddag da hun tålmodig ekspederte krevende kunder i butikken til søsteren sin. Jeg kunne se på øynene hennes at hun var sliten etter å ha arbeidet hardt hele dagen. Jeg tilbød meg å studere Bibelen med henne og døtrene hennes. «Det kunne jeg hatt veldig lyst til,» sa hun, «men jeg har rett og slett ikke tid. Men jeg vil gjerne at jentene mine skal studere sammen med deg.» Da ble vi enige om det. Etter hvert som studiet med jentene gikk framover, ble jeg kjent med Sabina og kunne bedre forstå den vanskelige situasjonen hun var i.

Sabinas dag begynner klokken fire om morgenen. Hun og døtrene har bare ett rom, og mens døtrene sover, tenner hun gassblusset under en stor, velbrukt aluminiumskjele. Hun tilbereder kjøttfyllet til de deilige empanadaene som hun selger for å forsørge familien. Deigen har hun laget kvelden før.

Sabina laster omhyggelig en lånt håndkjerre med alt det utstyret som trengs i løpet av dagen – en parasoll, et propanapparat med ett bluss, en gassflaske, et bord, krakker, gryter og olje samt kjøttfyllet og deigen og flere liter hjemmelaget fruktdrikk.

Klokken seks er Sabina og døtrene klar til å dra. De lukker døren etter seg og låser den med en hengelås. Ansiktene er uttrykksløse, og ingen prater eller ler. De konsentrerer seg fullt og helt om den jobben de skal gjøre. Mange morgener har jeg stått ved vinduet i misjonærhjemmet vårt og iakttatt scener som denne. Ja, Sabina er bare én av utallige kvinner i Bolivia som drar hjemmefra før daggry for å selge mat og drikke på gaten.

Klokken halv sju, da solen titter fram bak fjellet, er Sabina og jentene framme ved hjørnet  sitt. Uten et ord tar de tingene ned fra kjerren og setter opp sitt mobile kjøkken. Den første empanadaen havner i den kokende oljen, og det freser. En herlig duft begynner å trenge igjennom den kjølige morgenluften og tiltrekker seg raskt sultne stamkunder.

«Hvor mange?» spør Sabina den første kunden. En mann som ser søvnig ut, løfter to fingrer uten å se opp, og hun serverer ham to gyllenbrune, rykende varme empanadaer. Så tar hun imot den beskjedne betalingen. Dette gjentar seg flere hundre ganger de neste timene. Når hun og døtrene har solgt den siste empanadaen, pakker de sammen tingene sine og drar hjem. Selv om Sabina har vondt i bena etter all jobbingen om morgenen og formiddagen, går hun på den neste jobben sin, i butikken til søsteren.

Da jeg kom til butikken for å studere Bibelen med døtrene hennes for første gang, var det allerede blitt satt fram to små benker i et hjørne. Helt fra begynnelsen så Milena og Ghelian, som da var ni og sju år, spent fram til hvert studium og var godt forberedt. Gradvis åpnet disse sjenerte jentene seg for meg og lot meg bli venn med dem. Sabina ble varm om hjertet da hun så dette. Selv om hun hadde en tøff timeplan, gikk det ikke lang tid før også hun ville studere Bibelen sammen med meg.

Etter hvert som Sabina fikk mer kunnskap, ble hun også mer glad i Jehova Gud. Hun begynte å oppleve noe som var nytt for henne – lykke! Denne gateselgeren som før hadde sett sliten og trist ut, så nå helt annerledes ut. Hun var rak i ryggen og holdt hodet hevet, og øynene hennes strålte. «Sabina smiler hele tiden,» sa søsteren hennes. «Det gjorde hun ikke før.» Også andre la merke til at Sabina og døtrene hennes hadde forandret seg mye. Det åndelige tomrommet hun hadde følt så lenge, var i ferd med å bli fylt.

Sabina likte bibelstudiet, men den krevende timeplanen hennes gjorde at hun ikke kom seg på kristne møter. Til slutt tok hun imot min innbydelse til å komme til Rikets sal. Etter det har hun kommet fast på møtene der. I menigheten fant Sabina sanne venner. Hun erfarte også at Jehova virkelig sørger for dem som elsker ham, og som ofrer noe for å tjene ham. – Lukas 12:22–24; 1. Timoteus 6:8.

Sabina elsket det hun lærte, og hun ville gjerne dele det med andre. Men hun sa: «Jeg blir helt skjelven bare ved tanken på å forkynne offentlig.» Hun tenkte: Hvordan skal jeg, en sjenert kvinne som ikke har gått noe særlig på skole, noen gang kunne undervise andre? Men den vennlighet hun ble vist, og de store forbedringene hun hadde opplevd i sitt eget liv, motiverte henne likevel til å ta dette viktige skrittet. Hun forstod også at døtrene hennes hadde henne som forbilde. Derfor begynte hun å fortelle andre om det gode budskap. Døtrene syntes det var spennende å bli med henne ut i tjenesten.

I dag er Sabina ikke lenger bare som mange andre fattige kvinner, som sliter og strever den ene gledesløse dagen etter den andre. Hennes økonomiske status har riktignok ikke forandret seg mye. Men det som er annerledes nå, er hennes syn på livet. Nå er hun en døpt kristen, og hun gjør andre kjent med det gode budskap om Guds rike – den eneste varige løsningen på verdens problemer, deriblant fattigdom, fortvilelse og håpløshet. – Matteus 6:10.

Klokken er fem om morgenen, og Sabina er igjen klar til å forlate den lille boligen på ett rom. Men denne morgenen skal hun ikke selge empanadaer. Hun skal treffe en gruppe trosfeller for å forkynne på gaten sammen med dem. Det at hun bruker noe av sin tid hver uke på dette frivillige arbeidet for å hjelpe andre, har gjort at hun er blitt enda lykkeligere. Hun låser døren, og med et stort smil snur hun seg for å gå. I stedet for å skyve en kjerre bærer hun en stor veske. I den har hun Bibelen og bibelsk litteratur som hun vil bruke for å gjøre andre kjent med et håpets budskap. Sabina, som nå har fått større selvtillit, sier smilende: «Jeg hadde aldri drømt om at jeg skulle klare å snakke med andre om Bibelen.» Hun legger til: «Nå elsker jeg det!»