Etter at Jesu apostler var døde, i begynnelsen av 100-tallet evt., kom de første kirkefedrene i forgrunnen. Et oppslagsverk omtaler deres lære slik: «Det som i alminnelighet ble forkynt, var at en sjel som er skilt fra kroppen, oppnår himmelsk lykksalighet umiddelbart etter en hvilken som helst nødvendig lutring etter døden.» – New Catholic Encyclopedia (2003), bind 6, side 687.

«Lykkelige er de som har et mildt sinn, for de skal arve jorden.» – Matteus 5:5.

Selv om Jesus lovte sine disipler at han skulle «berede et sted» for dem i himmelen, antydet han at de rettferdige ikke nødvendigvis kommer dit. (Johannes 3:13; 14:2, 3) Bad han ikke om at Guds vilje måtte skje «som i himmelen, så også på jorden»? (Matteus 6:9, 10) I forbindelse med de rettferdiges endelige skjebne er det to muligheter. Et mindretall skal herske sammen med Kristus i himmelen, men de fleste skal leve evig på jorden. – Åpenbaringen 5:10.

Med tiden forandret oldkirken syn på sin egen rolle på jorden. Hva førte det til? «Den institusjonelle kirke kom etter hvert til å tre i stedet for det ventede Guds rike,» skriver The New Encyclopædia Britannica. Kirken begynte å styrke sin makt ved å engasjere seg i politikk. På den måten ignorerte de Jesu ettertrykkelige uttalelser om at hans etterfølgere ’ikke skulle være en del av verden’. (Johannes 15:19; 17:14–16; 18:36) Under påvirkning av den romerske keiser Konstantin gikk kirken på akkord med noen av sine trosoppfatninger. Én slik trosoppfatning hadde å gjøre med Guds natur.

Sammenlign disse bibelversene: Salme 37:10, 11, 29; Johannes 17:3; 2. Timoteus 2:11, 12