Et brev fra Papua Ny-Guinea

Et korallrev i skyene

KLOKKEN er fem om morgenen, og luften er trykkende. Det er tirsdag, og min kone og jeg befinner oss i byen Lae i Papua Ny-Guinea. Det er like før vi skal reise til Lengbati – oppe i Mount Rawlinson i provinsen Morobe – for å besøke en gruppe Jehovas vitner.

Flyturen tar bare en halvtimes tid i et fireseters propellfly. Jeg sitter ofte ved siden av piloten på disse turene, og i larmen fra motoren prater vi sammen via intercom. Piloten peker på de forskjellige instrumentene på panelet foran oss. Han forteller hva de er til, og spøker med at hvis det skulle skje noe med ham, så må jeg ta over. Da kommer jeg plutselig til å tenke på en historie om en annen av Jehovas vitners reisende tilsynsmenn her i Papua Ny-Guinea. Mens flyet var i luften, besvimte piloten, og de sirklet rundt på autopilot inntil piloten kom til bevissthet igjen og greide å lande flyet. Denne flyturen går heldigvis helt greit.

Vi flyr nå parallelt med fjellkjeden. Plutselig svinger vi ut gjennom en åpning i skyene og passerer en fjelltopp med bare en hundre meters klaring. Foran oss ligger landsbyen Lengbati, en klynge med hus som har tykke stråtak og er bygd av materialer fra skogen. Idet vi flyr over flystripen, tar piloten et overblikk over den for å sjekke hvilken stand den er i, og forsikre seg om at ikke landsbybarna spiller fotball på den. Han ser også etter hull som grisene kan ha gravd siden sist han var her. Idet han flyr tilbake mot dalen, sier han: «Den ser ok ut. Vi prøver å lande.» Vi sirkler rundt og går ned for landing på den korte flystripen, som landsbyboerne har hogd ut i fjellskråningen og nylig belagt med et dekke av knust korallkalkstein fra et fjell i nærheten.

Tidligere når jeg har vært her, har jeg sett på den knuste korallkalksteinen og lurt på hvor gammel denne fjellkjeden egentlig er. Tenk deg hvilke mektige krefter som har presset dette flere hundre kilometer lange tidligere korallrevet opp av havet og fire kilometer opp i luften! Idet vi stiger ut av flyet, står vi på det jeg kaller et korallrev i skyene.

Som alltid kommer det landsbyboere løpende fra alle kanter når de hører lyden av et fly som skal lande. Piloten slår av motoren, og jeg ser en mann komme ut av mengden og gå mot flyet. Det er Zung. Han er en av de mennene som er blitt utnevnt til lokalt å ta seg av Jehovas vitners ukentlige undervisningsprogram, et program som blir holdt verden over. I landsbyen er han kjent som en ærlig, pålitelig mann som lever et rent liv.  Han innrømmer at han har lært å være slik ved å anvende Bibelens prinsipper i sitt liv. Etter å ha hilst hjertelig på hverandre går vi nedover fjellet et lite stykke sammen med Zung og andre Jehovas vitner. Barna er i hælene på oss og diskuterer ivrig hvem av dem som skal bære bagasjen vår.

Vi kommer til et lite trehus som vitnene på stedet har bygd til den reisende tilsynsmannen, som kommer på besøk omkring en gang hvert halvår. Selv om Papua Ny-Guinea er et tropisk land, blir det ganske kaldt her oppe på grunn av høyden. Om kvelden, når vi tenner parafinlampen vår, ser jeg ofte tåke sive inn i huset gjennom sprekkene mellom gulvbordene. Denne tåken kommer fra skyene som i løpet av ettermiddagen har steget sakte opp i fjellet fra dalen nedenfor. Det føles litt rart å ta på seg jeans og boblejakke for å holde varmen når vi for bare noen timer siden holdt på å smelte bort i tropevarmen nede ved kysten.

I midten av 1980-årene studerte en mann herfra Bibelen sammen med Jehovas vitner i Lae. Da han kom tilbake til landsbyen, bygde han og noen få andre et lite møtelokale, som de var veldig stolte av. Men presten i den lokale lutherske kirken og hans tilhengere brente møtelokalet ned til grunnen. Brannstifterne sa overlegent at dette bare var luthersk område. Siden da, og til tross for vedvarende motstand, har vitnene bygd et annet møtelokale, og antall aktive forkynnere av det gode budskap har etter hvert steget til omkring 50. Noen av dem som tidligere motarbeidet Jehovas vitners arbeid, er nå selv travelt opptatt i dette arbeidet.

Nå for tiden tar landsbyboerne ofte godt imot Jehovas vitner, som underviser dem ut fra Bibelen. Selv om det er få i landsbyen som kan lese, har de fleste av de lokale vitnene lært å lese for å kunne gjøre andre kjent med Bibelens budskap. Så mange som 200 kommer på møtene som blir holdt i Rikets sal hver uke.

Det finnes ingen elektrisitet. Om kveldene sitter vi derfor tett sammen rundt ildstedet i det huset der det blir laget mat. Vi spiser, prater og ler. Gleden over å kunne tjene Jehova framgår tydelig av våre venners smilende ansikter, som flammene i ilden kaster lys over. Det begynner å bli sent, og etter hvert trekker noen ut av ilden en bombom – litt av et brennende palmeblad – som de håper vil brenne sakte nok til å gi dem litt lys når de skynder seg gjennom krattskogen tilbake til sine egne hus.

Mens vi går tilbake til huset vårt, fornemmer vi hvor stille det er her. Det eneste vi hører, er lyder fra naturen. Før vi legger oss, kaster vi et siste blikk opp på den klare nattehimmelen og undrer oss over hvor mange stjerner vi kan se her oppe i høyden.

En uke går fort, og i morgen skal vi reise hjem med fly. Én kjølig natt til innhyllet i Lengbatis skyer, og så vender vi for vår del tilbake til varmen og fuktigheten nede ved kysten.