Apologetene – forsvarere av kristendommen eller filosofer in spe?

INCEST, barnemord, kannibalisme – dette var noen av de absurde anklagene som ble rettet mot de kristne i det andre århundre evt. Dette førte til en slik bølge av forfølgelse at noen skribenter som bekjente seg til kristendommen, følte seg forpliktet til å forsvare sin tro. Disse skribentene, som senere ble kjent som apologeter, eller forsvarere av sin tro, satte seg fore å bevise at deres tro var ufarlig, for på den måten å få de romerske myndighetene og opinionen over på sin side.

Det var et risikofylt prosjekt, for makthaverne og opinionen lot seg vanligvis bare blidgjøre ved at andre gav etter for dem. Det var også en reell fare for at man kunne komme til å forårsake ytterligere forfølgelse eller utvanne den kristne tro ved å gå på akkord med det som var rett. Hvordan forsvarte så apologetene sin tro? Hvilke argumenter brukte de? Og hva førte deres anstrengelser til?

Apologetene og Romerriket

Apologetene var velutdannede menn som levde på 100-tallet og begynnelsen av 200-tallet evt. Blant de mest kjente var Justinus martyr, Clemens av Alexandria og Tertullian. * Deres skrifter var i hovedsak stilet til hedninger og de romerske myndighetene. Hensikten med dem var å forklare den kristne tro, og de inneholdt mange henvisninger til Bibelen. Framfor alt tok apologetene til motmæle mot forfølgerne, tilbakeviste deres beskyldninger og framstilte de kristne i et gunstig lys.

Noe av det apologetene var mest opptatt av å overbevise de politiske makthaverne om, var at de kristne ikke var fiender av keiseren eller Romerriket. Tertullian sa om keiseren at «han er mer vår enn deres, for vår Gud har innsatt ham». Atenagoras forsvarte at retten til den keiserlige trone gikk i arv, og slik ble han involvert i datidens politikk. Ved å gjøre dette ignorerte apologetene at Jesus Kristus hadde sagt: «Mitt rike er ikke en del av denne verden.» – Johannes 18:⁠36.

 Apologetene hevdet også at det burde være en forbindelse mellom Roma og den kristne religion. Ifølge Melito utgjorde disse to partene en enhet, og den kristne religion medvirket til keiserrikets ve og vel. Den anonyme skribenten av Diognetus-brevet sammenlignet de kristne med den sjel som «holder verden sammen». Og Tertullian skrev at de kristne bad om velstand for keiserriket og om at slutten på tingenes ordning måtte bli utsatt til senere. Det førte til at Guds rikes komme på et vis virket mindre viktig. – Matteus 6:​9, 10.

«Kristendommen» blir en filosofi

Filosofen Celsus beskrev hånlig de kristne som «ullarbeidere, skomakere, garvere, de mest uopplyste og bondske mennesker». En slik forhånelse ble for mye for apologetene. De bestemte seg for å få opinionen over på sin side ved å ty til en ny taktikk. Verdslig visdom, som en gang ble forkastet, ble nå tatt i bruk i «kristendommens» tjeneste. Clemens av Alexandria betraktet filosofi som «sann teologi». Justinus, som riktignok hevdet at han forkastet hedensk filosofi, var den første som brukte filosofiske ord og vendinger for å uttrykke «kristne» ideer, for han anså den slags filosofi for å være noe «trygt og gagnlig».

Strategien gikk fra da av ut på at man – i stedet for å opponere mot filosofi – skulle gjøre såkalt kristen tenkning til en filosofi som var mer opphøyd enn hedningenes. «På noen punkter lærer vi det samme som de dikterne og filosofene som dere ærer, og på andre punkter er vår lære mer fullstendig og guddommelig», skrev Justinus. Iført sin nye, filosofiske drakt gjorde «kristen» tenkning nå krav på å bli behandlet med verdighet og respekt. Apologetene påpekte at kristne bøker var langt eldre enn grekernes, og at de bibelske profetene levde tidligere enn greske filosofer. Noen apologeter hevdet også at filosofene plagierte profetene. Ja, Platon ble omtalt som en disippel av Moses!

Et forvrengt bilde av kristendommen

Denne nye strategien førte til en blanding av kristendom og hedensk filosofi. Det ble trukket sammenligninger mellom greske guder og bibelske personer. Jesus ble sammenlignet med Persevs, og Marias unnfangelse ble sammenlignet med unnfangelsen til Persevs’ mor, Danaë, som det også ble sagt var jomfru.

 Visse deler av den bibelske lære ble i stor grad forandret. I Bibelen blir Jesus for eksempel kalt «Logos», noe som betyr at han var Guds «Ord», eller Talsmann. (Johannes 1:⁠1⁠–3, 14⁠–18; Åpenbaringen 19:​11⁠–13) Dette ble ganske tidlig fordreid av Justinus, som i likhet med en filosof spilte på to mulige betydninger av det greske ordet lọgos, nemlig «ord» og «fornuft». Han sa at de kristne mottok «ordet» i form av Kristus selv, men at lọgos i betydningen «fornuft» finnes i alle mennesker, også hedninger. Han trakk derfor den slutning at alle de som levde i samsvar med fornuften, var kristne, til og med de som sa at de var eller ble betraktet som ateister, som Sokrates og andre.

Ved å prøve å skape en forbindelse mellom Jesus og de greske filosofers lọgos, som var nær knyttet til Guds person, slo apologetene, deriblant Tertullian, inn på en kurs som til slutt banet vei for at treenighetslæren fikk innpass i kristenheten. *

Det ordet som er gjengitt med «sjel», forekommer over 850 ganger i Bibelen, deriblant over 100 ganger i De kristne greske skrifter. Ordet «sjel» sikter i første rekke til dødelige, levende skapninger, både mennesker og dyr. (1. Korinter 15:​45; Jakob 5:​20; Åpenbaringen 16:⁠3) Men apologetene forvrengte denne bibelske læren ved å knytte den til Platons filosofi om at sjelen er noe usynlig og udødelig som eksisterer atskilt fra kroppen. Minucius Felix hevdet til og med at troen på oppstandelsen hadde sitt utspring i Pythagoras’ lære om sjelevandring. Gresk innflytelse hadde virkelig ført dem langt bort fra Bibelens lære!

Et galt valg

Noen apologeter forstod hvilken fare filosofi kunne utgjøre for den kristne tro. Men selv om de kritiserte filosofene, var de besnæret av filosofiens intellektuelle tilnærmingsmåte. Tatian anklaget filosofene for ikke å utrette noe godt, men samtidig omtalte han den kristne religion som «vår filosofi» og hengav seg til filosofiske spekulasjoner. Tertullian fordømte på den ene side den innflytelse som hedensk filosofi øvde på kristen tenkning. Men på den annen side uttalte han at han ønsket å følge i fotsporene til «Justinus, filosofen og martyren, Miltiades, kirkenes sofist,» og andre. Atenagoras ble kalt «en kristen filosof fra Aten». Om Clemens blir det sagt at for ham kunne «en kristen bruke filosofi med skjønn som et middel til visdom og til troens forsvar».

Uansett hvor vellykket apologetenes forsøk på å forsvare sin tro kan ha sett ut til å være, begikk de en alvorlig feil. Hvordan det? Apostelen Paulus minnet de kristne om at det ikke finnes noe åndelig våpen som er kraftigere enn «Guds ord», som «er levende og utfolder kraft». Ved hjelp av det, sa Paulus, «river [vi] ned resonnementer og enhver høyde som er  reist opp mot kunnskapen om Gud». – Hebreerne 4:​12; 2. Korinter 10:​4, 5; Efeserne 6:⁠17.

Kvelden før Jesus ble drept, sa han til sine disipler: «Fatt mot! Jeg har seiret over verden.» (Johannes 16:​33) De prøvelser og trengsler han gjennomgikk i verden, hadde ikke seiret over hans tro og hans lojalitet mot sin Far. Den siste gjenlevende apostelen, Johannes, skrev på lignende måte: «Dette er den seier som har seiret over verden: vår tro.» (1. Johannes 5:⁠4) Apologetene ønsket riktignok å forsvare den kristne tro, men de valgte feil da de antok de ideer og den tilnærmingsmåte som kjennetegnet verdslig filosofi. På den måten lot de seg føre på avveier av den slags filosofier, og de lot i virkeligheten verden seire over dem og deres form for kristendom. Så i stedet for å bli forkjempere for den sanne kristne lære gikk oldkirkens apologeter, kanskje uten å vite det, i den fellen som er satt opp av Satan, som ’stadig gjør seg om til en lysets engel’. – 2. Korinter 11:⁠14.

Prester og teologer i kirkene i dag har i stor grad fulgt i apologetenes fotspor. I stedet for å forsvare den sanne kristendom ved hjelp av Guds Ord nedvurderer de ofte Bibelen og tyr til verdslig filosofi i sin undervisning i et forsøk på å vinne innpass hos opinionen og myndighetene. Og i stedet for å advare mot farene ved å følge ubibelske strømninger i verden er de blitt lærere som gjør sitt beste for å ’klø ørene’ til sine tilhørere for å vinne tilhengere. (2. Timoteus 4:⁠3) I likhet med de første apologetene har disse lærerne dessverre ignorert denne apostoliske advarselen: «Pass på: Det vil kanskje være noen som vil føre dere bort som sitt bytte ved den filosofi og det tomme bedrag som er i samsvar med menneskers tradisjon, i samsvar med verdens elementære ting og ikke i samsvar med Kristus.» Og vi blir minnet om at «deres ende skal være i samsvar med deres gjerninger». – Kolosserne 2:⁠8; 2. Korinter 11:⁠15.

[Footnotes]

[Uthevet tekst på side 31]

«Vi river ned resonnementer og enhver høyde som er reist opp mot kunnskapen om Gud.» – 2. KORINTER 10:⁠5

[Bilde på side 28]

Justinus mente at å bruke filosofiske ord og vendinger var «trygt og gagnlig»

[Bilde på side 29]

Clemens betraktet filosofi som «sann teologi»

[Bilde på side 29]

Tertullians filosofering bidrog til å bane vei for treenighetslæren

[Bilde på side 29]

Tatian omtalte kristendommen som «vår filosofi»

[Bilde på side 30]

Prester og teologer i dag har fulgt i apologetenes fotspor

[Bilde på side 31]

Apostelen Paulus advarte mot menneskers filosofier og bedrag

[Bilderettigheter på side 29]

Clemens: Historical Pictures Service; Tertullian: © Bibliothèque nationale de France