Har vi mistet følelsen av synd?

FOR ikke så altfor lenge siden kunne folk som gikk i kirken, med jevne mellomrom høre presten tordne mot «de sju dødssynder» – begjær, fråtseri, griskhet, dovenskap, vrede, misunnelse og stolthet. Presten beskrev som oftest de fryktelige følgene av synd og oppfordret tilhørerne til å angre sine synder. «Nå dreier de fleste religiøse budskaper seg ikke om syndens ubehagelige virkelighet, men om ’feel good’-temaer», sier en skribent.

Spaltister har lagt merke til den samme tendensen. Her er noen uttalelser fra pressen:

▪ «De gamle begrepene synd, anger og frelse er ut, og selvfølelsens og selvkjærlighetens terapeutiske språk er in.» – Star Beacon, Ashtabula, Ohio.

▪ «Den påtrengende følelsen av personlig synd har omtrent forsvunnet.» – Newsweek.

▪ «Vi spør ikke lenger: ’Hva krever Gud av meg?’, men snarere: ’Hva kan Gud gjøre for meg?’» – Chicago Sun-Times.

I vår tids pluralistiske og tolerante samfunn nøler folk med å foreta vurderinger i moralske spørsmål. Å gjøre det er ikke politisk korrekt, sies det. Den største synd synes å være å fordømme en annens handlinger. Mange tenker derfor: «Det du tror på, er sikkert fint for deg, men du bør ikke påtvinge andre din måte å tenke på. I vår tid innretter folk sitt liv etter ulike verdinormer. Ingen har monopol på hva som er moralsk riktig. Andres verdinormer er like bra som dine.»

Denne måten å resonnere på har ført til en forandring i folks ordvalg. Ordet «synd» brukes nå sjelden i seriøse sammenhenger. Mange bruker det bare når de skal være morsomme. Det sies ikke lenger om noen at de «lever i synd»; de bare «lever sammen». De er ikke lenger «ekteskapsbrytere»; de «har et forhold». Noen sier også at «homoseksualitet» bare er en «alternativ livsstil».

Det er ingen tvil om at det folk er tilbøyelige til å betrakte som «normalt» eller regne som «synd», har forandret seg. Men hvorfor har det skjedd en slik holdningsendring? Hva har egentlig skjedd med synden? Og spiller det noen rolle hva du mener?