Et brev fra Sør-Afrika

«Hvordan kan noen finne på å stoppe her?»

«HØYRISIKO-OMRÅDE – RAN OG PROSTITUSJON», står det advarende på et skilt langs den smale landeveien. Vi kjører inn til siden og inn i en sky av støv. Vi skal møte noen andre biler under en stor plakattavle som viser vei til et luksushotell og kasino-kompleks lenger nede i veien. Dyre biler suser forbi, og vi kan ikke unngå å legge merke til de forvirrede blikkene til de forbipasserende. Det ser ut som om de tenker: «Hvordan kan noen finne på å stoppe her?»

Idet bilen stanser, stiger vi ut for å slå oss sammen med gruppen av pent kledde mennesker som står i skyggen av den store plakattavlen. Gruppen vår består av personer med vidt forskjellig rasemessig og etnisk bakgrunn, noe som fortsatt er et ganske uvanlig syn i Sør-Afrika. Vi har reist omkring ti mil for å komme til dette området, som ligger nordvest for Johannesburg, og vi håper å kunne gjøre dem som bor i landsbyene her, kjent med Bibelens sannheter.

Vi holder et kort møte i veikanten for å drøfte et skriftsted og gjøre de siste forberedelsene til vi skal forkynne fra hus til hus. Det blir bedt en bønn, og vi går tilbake til bilene våre. Tvers over sletten og langt i det fjerne ligger det hus og skur om hverandre. Store, mørke slagghauger fra platinagruvene får husene til å se små ut. Den utbredte fattigdommen rundt oss står i skarp kontrast til de enorme mineralrikdommene som ligger under jorden her.

Min kone og jeg er sammen med to besøkende fra Tyskland, og vi fire begynner vår tjeneste i dag med å gå fra hus til hus. Omkring en tredjedel av beboerne her er arbeidsledige, så husene er enkle. Mange er skur med bølgeblikktak. De falleferdige trekonstruksjonene blir holdt sammen av store spikrer som er blitt slått inn gjennom flattrykte ølkorker.

Når vi nærmer oss et hus, roper vi en hilsen fra porten og blir ofte tatt imot av kvinnen i huset. De vi snakker med, er ivrige etter å høre det budskapet vi kommer med, og vi blir behandlet som æresgjester. Solen steker på metalltakene og gjør at husene er som bakerovner om dagen. Barna blir ofte sendt inn i huset for å hente stoler og sette dem under et tre, og vi blir invitert til å sitte ned i skyggen.

Familien samler seg og sitter på krakker eller kasser som er vendt opp ned. Til og med  de små barna blir ropt inn fra det stedet hvor de leker med de hjemmelagde lekene sine, for å komme og høre. Vi leser noen skriftsteder og spør om noen av barna kan lese fra de bibelske publikasjonene våre. Nesten alle vi treffer, tar gjerne imot litteratur, og mange ber oss komme tilbake.

Midt på dagen tar vi en pause for å spise nisten vår og få oss noe kaldt å drikke før vi går tilbake til dem vi har besøkt tidligere. Den første vi skal til, er Jimmy, en innvandrer fra Malawi som arbeider i en av de lokale platinagruvene. Vi har besøkt Jimmy gjennom flere måneder. Han er alltid glad for å se oss, og vi har brukt en del tid på å drøfte Bibelen med ham. Jimmy er gift med en setswana-talende kvinne fra stedet og har to skjønne barn. Vi traff ham ikke hjemme sist vi var her, så vi er spent på å høre hvordan det går med ham nå.

Da vi kjører opp mot Jimmys beskjedne hus, ser vi straks at noe er galt. Hans vanligvis velstelte hage er uryddig, maisåkeren er uttørket, og hønene som overlevde på det de fant i den skrinne jorden, er borte. Døren er stengt med en tung kjetting på utsiden. En nabo kommer over for å se hva som skjer. Vi spør om hun vet hvor Jimmy kan være. Hun kommer med den sjokkerende nyheten: Jimmy er død, og hans kone og barn har flyttet hjem til hennes familie.

Det blir regnet for uhøflig å være altfor nysgjerrig, men vi spør om hun vet noe mer. «Han var syk og døde», forteller hun. «Det er mange sykdommer nå for tiden. Mange dør.» Hun sier ikke hva Jimmy døde av, for den slags snakker man sjelden om, men det stadig voksende antall nye graver på kirkegården er et grelt vitnesbyrd om sannheten i det kvinnen sier. Vi snakker litt med henne om oppstandelseshåpet, og så drar vi med tungt hjerte videre til vårt neste besøk.

Vi kommer inn i en annen landsby og kjører til den siste rekken med hus. En slagghaug rager opp fra bakken. Vi svinger inn oppkjørselen nederst i gaten. Ordene «Ubesluttsomhet er en tidstyv; utsettelse er ubesluttsomhetens fremste medskyldige» er malt i strålende farger på en stein i hagen. David, * som har malt disse ordene, stikker hodet fram bak motoren på den gamle folkevognboblen sin. Han myser mot den synkende solen og smiler bredt idet han kjenner oss igjen. Det skinner i gullet på fortennene hans. Han tørker av hendene og kommer bort for å hilse på oss.

«Hallo, venner!» roper han. «Hvor har dere vært?» Det er godt å se David igjen. Han beklager at han ikke har så god tid til å snakke med oss i dag, for siden sist har han fått seg jobb og må være i gruven om ikke så lenge. Under hele den livlige samtalen smiler David over hele ansiktet. «Den dagen dere besøkte meg første gang, følte jeg at livet mitt forandret seg!» sier han opprømt. «Oppriktig talt, jeg vet ikke hvor jeg ville ha vært i dag hvis dere ikke hadde kommet.»

Oppløftet forlater vi David. Solen er i ferd med å gå ned i horisonten, og vi setter kursen hjemover. Vi kaster et siste blikk utover sletten, som nå er uklar fordi sollyset stråler i den støvete luften, og vi funderer på hvordan alle disse menneskene skal kunne nås med det gode budskap. Vi forstår betydningen av Jesu ord: «Høsten er virkelig stor, men arbeiderne er få.» – Lukas 10:⁠2.

[Fotnote]

[Bilderettigheter på side 17]

Gjengitt med tillatelse av The South African Post Office