Etterlign deres tro

Han ’vokste opp hos Jehova’

SAMUEL så på ansiktene til folket. På oppfordring fra denne trofaste mannen, som hadde tjent som profet og dommer i flere tiår, hadde hele folket samlet seg i byen Gilgal. Det var mai eller juni ifølge vår kalender; den tørre årstiden hadde allerede begynt. Markene i området var gule – hveten var klar til innhøsting. Stillheten senket seg over forsamlingen. Hvordan skulle Samuel nå deres hjerte?

Folket forstod ikke hvilken alvorlig situasjon de var i. De hadde forlangt å få en jordisk konge over seg. De forstod ikke at de hadde vist stor mangel på respekt for sin Gud, Jehova, og for hans profet. De forkastet i virkeligheten Jehova som sin Konge! Hvordan skulle Samuel få dem til å vise anger?

Samuel begynte å tale. «Jeg . . . er blitt gammel og grå», sa han til folket. Det hvite håret må ha gitt ekstra tyngde til hans ord. Han sa så: «Jeg har vandret foran dere fra min ungdom inntil denne dag.» (1. Samuelsbok 11:14, 15; 12:2) Selv om Samuel var gammel, hadde han ikke glemt sin ungdom. Han hadde fortsatt levende minner fra den tiden. De avgjørelsene han hadde truffet som ung den gangen, hadde gitt ham et liv fylt av tro og hengivenhet for sin Gud, Jehova.

Samuel måtte stadig bygge opp sin tro og bevare den. Det gjorde han selv om han var omgitt av troløse og illojale mennesker. I dag er det en like stor utfordring å bygge opp troen, for vi lever i en troløs og fordervet verden. Vi skal se hva vi kan lære av Samuel, helt fra han var gutt.

«Gjorde tjeneste framfor Jehova som gutt»

Samuel hadde en uvanlig barndom. Kort tid etter at han var avvent, kanskje i fireårsalderen eller der omkring, begynte han sitt liv i tjenesten ved Jehovas hellige tabernakel i Sjilo, over tre mil fra sitt hjem i Rama. Foreldrene hans, Elkana og Hanna, viet ham til en spesiell form for tjeneste for Jehova. De gjorde ham til nasireer på livstid. * Betydde dette at Samuel ble forkastet og ikke ble vist kjærlighet av foreldrene sine?

Langt ifra! De visste at sønnen deres ville bli tatt vare på i Sjilo. Øverstepresten Eli sørget uten tvil for det, for Samuel samarbeidet nært med ham. Det var også en rekke kvinner som hadde en eller annen funksjon i tilknytning til tjenesten ved tabernaklet, tydeligvis på en organisert måte. – 2. Mosebok 38:8.

Dessuten glemte aldri Hanna og Elkana sin kjære førstefødte sønn, som var et resultat av svaret på en bønn. Hanna hadde bedt til Gud om å få en sønn og lovt å vie ham til et liv i hellig tjeneste for Gud. Hvert år når Hanna besøkte Samuel, hadde hun med seg en ny ermeløs overkledning som hun hadde laget med tanke på den tabernakeltjenesten han utførte. Den lille gutten satte helt sikkert stor pris på disse besøkene. Han var uten tvil glad for den kjærlige oppmuntring og veiledning foreldrene  gav ham når de lærte ham hvilket stort privilegium det var å tjene Jehova på dette helt spesielle stedet.

Foreldre i dag kan lære mye av Hanna og Elkana. Mange foreldre konsentrerer seg kanskje mest om sine barns materielle behov og glemmer deres åndelige behov. Men Samuels foreldre satte åndelige interesser først, noe som hadde stor betydning for hva slags mann sønnen deres kom til å bli. – Ordspråkene 22:6.

Vi kan se for oss gutten etter hvert som han vokste til og utforsket åsene rundt Sjilo. Når han så ned på byen og den dalen som bredte seg ut nedenfor den ene siden av byen, svulmet sikkert hans hjerte av glede og stolthet ved synet av Jehovas tabernakel. Tabernaklet var virkelig et hellig sted. * Det var blitt bygd omkring 400 år tidligere under Moses’ ledelse og var det eneste senter for den rene tilbedelse av Jehova i hele verden.

Den unge Samuel ble glad i tabernaklet. I den beretningen han skrev senere, leser vi: «Samuel gjorde tjeneste framfor Jehova som gutt, og han hadde en efod av lin bundet om seg.» (1. Samuelsbok 2:18) Denne enkle ermeløse overkledningen var tydeligvis et tegn på at Samuel bistod prestene i tabernaklet. Selv om Samuel ikke tilhørte presteklassen, hadde han plikter som innbefattet å åpne dørene til tabernaklets forgård om morgenen og å ta seg av den aldrende Eli. Men enda så stor pris han satte på disse privilegiene, må han med tiden ha blitt urolig. Noe var fryktelig galt i Jehovas hus.

Han var omgitt av moralsk forderv, men bevarte sin renhet

Samuel ble i ung alder vitne til direkte ondskap og forderv. Eli hadde to sønner, Hofni og Pinehas. I Samuels beretning står det: «Elis sønner [var] udugelige menn; de anerkjente ikke Jehova.» (1. Samuelsbok 2:12) De to tankene i dette verset er nær knyttet til hverandre. Hofni og Pinehas var «udugelige menn» fordi de ikke hadde noen respekt for Jehova. De brydde seg overhodet ikke om hans rettferdige normer og krav. Det var årsaken til alle de andre syndene de begikk.

Guds lov sa uttrykkelig hvilke plikter prestene hadde, og hvordan de skulle frambære ofre i tabernaklet. Og det med god grunn! Disse ofrene var tiltak Gud hadde truffet for at folket skulle få sine synder tilgitt og bli betraktet som rene i hans øyne, slik at de med rette kunne nyte godt av hans velsignelse og rettledning. Men Hofni og Pinehas fikk de andre prestene til å behandle offergavene på en svært respektløs måte. *

Forestill deg den unge Samuel når han med store øyne så at slike alvorlige hendelser fikk gå upåaktet hen. Hvor mange fattige, ydmyke og undertrykte mennesker må han ikke ha sett komme til det hellige tabernakel i håp om å få trøst og bli åndelig styrket, bare for å gå derfra skuffet, såret eller ydmyket? Og hvordan følte han det da han fikk vite at Hofni og Pinehas også ignorerte Jehovas morallover ved at de hadde seksuell omgang med noen av de kvinnene som tjente ved tabernaklet? (1. Samuelsbok 2:22) Han håpet kanskje at Eli skulle gjøre noe med situasjonen.

Eli var den som best var i stand til å ta tak i dette voksende problemet. Som øversteprest  var han ansvarlig for det som skjedde i tabernaklet. Som far var han forpliktet til å irettesette sønnene sine. De gjorde tross alt ting som var til skade både for dem selv og for utallige andre i landet. Men Eli kom til kort i begge henseender – både som far og som øversteprest. Han gav bare sønnene sine en halvhjertet, veik skjennepreken. (1. Samuelsbok 2:23–25) Men sønnene hans trengte langt strengere straff. De begikk synder som fortjente døden!

Det gikk så langt at Jehova sendte «en Guds mann», en ikke navngitt profet, til Eli for å uttale et kraftig domsbudskap. Jehova sa til Eli: «Du [fortsetter] å ære dine sønner mer enn meg.» Han forutsa derfor at Elis onde sønner skulle dø på én dag, og at Elis familie skulle lide stor skade, ja, den skulle til og med miste sin privilegerte stilling blant presteklassen. Fikk en slik kraftig advarsel denne familien til å forandre seg? Beretningen forteller ikke noe om en slik holdningsendring. – 1. Samuelsbok 2:27 til 3:1.

Hvordan ble den unge Samuel berørt av dette moralske forfallet? Innimellom i denne mørke beretningen finner vi klare lysglimt – oppmuntrende opplysninger om Samuels vekst og framgang. Husk at vi i 1. Samuelsbok 2:18 leste at Samuel trofast «gjorde tjeneste framfor Jehova som gutt». Selv i så ung alder lot Samuel sitt liv dreie seg om tjenesten for Gud. I vers 21 i det samme kapitlet leser vi noe enda mer hjertevarmende: «Gutten Samuel vokste nå opp hos Jehova.» Etter hvert som han ble større, ble båndet til hans himmelske Far sterkere. Et slikt nært, personlig forhold til Jehova er den sikreste beskyttelse mot enhver form for forderv.

Samuel kunne lett ha tenkt at hvis øverstepresten og hans sønner kunne gi etter for synd, så kunne han like gjerne gjøre det samme. Men det at andre, også slike som har myndighet, oppfører seg dårlig, gir oss ingen unnskyldning for å synde. Mange kristne ungdommer i dag følger Samuels eksempel og fortsetter å ’vokse opp hos Jehova’ – også når enkelte rundt dem ikke er gode eksempler.

Hva førte det til for Samuel at han hadde en slik livsførsel? Vi leser: «Imens ble gutten Samuel større og stadig bedre likt, sett både fra Jehovas og fra menneskers synspunkt.» (1. Samuelsbok 2:26) Så Samuel ble godt likt, i hvert fall av dem som betydde noe for ham. Jehova satte pris på denne gutten som følge av hans trofaste livsførsel. Og Samuel visste helt sikkert at hans Gud ville sette en stopper for den ondskapen som fant sted i Sjilo. Men han lurte kanskje på når det ville skje.

«Tal, for din tjener hører»

En natt fikk han svar på et slikt spørsmål. Det nærmet seg morgen, men det var fortsatt mørkt. Det blafrende lyset fra tabernaklets store lampestake var ennå ikke slokket. I stillheten hørte Samuel en stemme som ropte navnet hans. Han trodde det var Eli, som nå var svært gammel og nesten blind. Samuel stod opp og «løp» til den gamle mannen. Kan du se for deg gutten idet han barføtt skyndte seg for å finne ut hva Eli trengte? Det er rørende å se at Samuel behandlet Eli med respekt og vennlighet. Til tross for alle sine synder var Eli fortsatt Jehovas øversteprest. – 1. Samuelsbok 3:2–5.

Samuel vekket Eli og sa: «Her er jeg; du ropte jo på meg.» Men Eli sa at han ikke hadde ropt på ham og bad gutten gå og legge seg igjen. Det samme skjedde gang på gang! Til slutt forstod Eli hva som foregikk. Det skjedde ikke lenger så ofte at Jehova sendte et syn eller et profetisk budskap til sitt folk, og det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor. Men Eli forstod at det var Jehova som talte igjen – nå til denne gutten! Eli sa til Samuel at han skulle gå og legge seg igjen, og han forklarte ham hvordan han skulle svare på en skikkelig måte. Samuel gjorde som han fikk beskjed om. Snart hørte han den stemmen som ropte: «Samuel, Samuel!» Gutten svarte: «Tal, for din tjener hører.» – 1. Samuelsbok 3:1, 5–10.

 Jehova hadde nå endelig en tjener i Sjilo som lyttet til ham, noe Samuel fortsatte å gjøre resten av sitt liv. Er det like naturlig for deg å lytte til Jehova? Vi trenger ikke å vente på at en overnaturlig stemme skal tale til oss om natten. I dag kan vi på en måte alltid høre Guds stemme, for Gud taler til oss gjennom sitt Ord, Bibelen. Jo mer vi lytter til Gud og handler i samsvar med det han sier, desto sterkere tro får vi. Slik var det også med Samuel.

Den natten i Sjilo var en milepæl i Samuels liv. Da begynte han å lære Jehova å kjenne på en spesiell måte, for han ble en Guds profet og talsmann. Til å begynne med var han redd for å fortelle Eli om Jehovas budskap, for det var en endelig erklæring om at det som var profetert om hans familie, snart skulle skje. Men Samuel tok mot til seg – og Eli fant seg ydmykt i Guds dom. Snart ble alt det Jehova hadde sagt, oppfylt. Israel drog i krig mot filisterne, og Hofni og Pinehas ble drept på samme dag. Eli døde da han fikk vite at Jehovas hellige ark var blitt tatt. – 1. Samuelsbok 3:10–18; 4:1–18.

Samuels anseelse som profet økte stadig. «Jehova viste seg å være med ham», sier beretningen, og Jehova lot ikke noen av Samuels profetier slå feil. – 1. Samuelsbok 3:19.

’Samuel ropte til Jehova’

Betydde dette at israelittene fulgte Samuels ledelse og ble et åndelig og trofast folk? Nei. Etter en tid bestemte de seg for at de ikke bare ville ha en profet til å dømme seg. De ville være som andre nasjoner og ha en jordisk konge. På Jehovas befaling gikk Samuel med på dette. Men han måtte få israelittene til å erkjenne hvilken alvorlig synd de hadde begått. De forkastet ikke bare et menneske, men Jehova selv! Samuel oppfordret derfor folket til å gå til Gilgal.

 La oss vende tilbake til den aldrende Samuel i dette spente øyeblikket i Gilgal da han talte til israelittene. Der minnet han dem om at han alltid hadde vært rettskaffen. Så leser vi at ’Samuel ropte til Jehova’. Han bad om at han måtte sende torden og regn. – 1. Samuelsbok 12:17, 18.

Et tordenvær? I den tørre årstiden? Noe slikt var uhørt! Om noen av israelittene skulle være tvilende eller spydige, varte det i så fall ikke lenge. Plutselig mørknet himmelen til med skyer. Det blåste opp og begynte å regne, og hveteåkrene ble slått fullstendig ned. Buldringen fra tordenskrallene var øredøvende. Hvordan reagerte folket? «Folket nærte stor frykt for Jehova og for Samuel.» Til slutt forstod de hvor alvorlig deres synd var. – 1. Samuelsbok 12:18, 19.

Det var ikke Samuel, men hans Gud, Jehova, som hadde nådd deres opprørske hjerte. Helt fra Samuel var ung til han ble gammel, satte han sin lit til Jehova, og han lønnet ham for det. Fram til denne dag har Jehova ikke forandret seg. Han støtter fortsatt dem som etterligner Samuels tro.

[Fotnoter]

[Bilde på side 17]

Selv om Samuel var redd, overbrakte han trofast Jehovas domsbudskap til Eli

[Bilde på side 18]

Samuel bad i tro, og Jehova besvarte hans bønn med et tordenvær