De reiste til den fjerneste del av jorden
Hvordan livet var for de første kristne
De reiste til den fjerneste del av jorden
«Neste dag drog han derfra sammen med Barnabas til Derbe. Og etter at de hadde forkynt det gode budskap for den byen og gjort nokså mange disipler, vendte de tilbake til Lystra og til Ikonium og til Antiokia.» – APOSTLENES GJERNINGER 14:20, 21.
DEN kjølige morgenluften fyller den reisendes lunger. Han stikker de trette føttene ned i de velbrukte sandalene. Nok en dag til fots ligger foran ham.
Med den tidlige morgensolen i ryggen begir han seg av sted på den støvete veien bortenfor vinmarken, gjennom en olivenlund og oppover den bratte åssiden. Underveis treffer han andre veifarende – bønder som er på vei til markene sine, kjøpmenn som driver fram fullastede pakkdyr som frakter varer, og pilegrimer som skal til Jerusalem. Den reisende og hans reisefeller snakker med alle de treffer. Hvorfor? Jo, for å fullføre det oppdraget Jesus har gitt dem om å være vitner om ham «til den fjerneste del av jorden». – Apostlenes gjerninger 1:8.
Denne reisende kunne ha vært apostelen Paulus, Barnabas eller hvem som helst blant de tapre misjonærene i det første århundre. (Apostlenes gjerninger 14:19–26; ) De var modige, besluttsomme mennesker. Det var vanskelig å reise den gangen. Apostelen Paulus skrev om de vanskelighetene han opplevde på sjøen: «Tre ganger har jeg lidd skipbrudd, et døgn har jeg tilbrakt i dypet.» Hans reiser til lands var heller ikke problemfrie. Paulus sa at han ofte var «i farer fra elver» og «i farer fra landeveisrøvere». – 15:222. Korinter 11:25–27.
Hvordan ville det ha vært å reise sammen med disse misjonærene? Hvor langt kunne dere ha reist på en dag? Hva måtte dere ha hatt med dere, og hvor kunne dere ha overnattet på veien?
Reiser til lands I det første århundre hadde romerne bygd et omfattende system av veier som forbandt rikets viktigste sentre. Disse veiene var nøyaktig utformet og solid bygd. Mange var fire–fem meter brede, brolagt med steiner, avgrenset med kantsteiner og merket med milesteiner. På en slik vei kunne en misjonær som Paulus tilbakelegge 30 kilometer eller mer på en dag.
I Palestina, derimot, var det stort sett bare støvete landeveier uten noen avgrensning mot jorder og fjellkløfter. En reisende kunne komme ut for ville dyr eller for landeveisrøvere. Dessuten kunne veien være helt stengt.
Hva hadde en reisende med seg? Noen av de viktigste tingene var en kjepp til å beskytte seg med (1), et liggeunderlag (2), en pengepung (3), et ekstra par sandaler (4), en matpose (5), et klesskift (6), en sammenleggbar lærpøs til å dra opp kildevann med underveis (7), en vannflaske (8) og en stor reiseveske til personlige saker (9).
Misjonærene traff helt sikkert reisende kjøpmenn, som distribuerte varer mellom de lokale markedene. Disse kjøpmennene var avhengige av det stødige eselet. Ingen kunne måle seg med eselet på de bratte og steinete veiene. Det sies at et sterkt esel som var fullastet, kunne tilbakelegge over 80 kilometer på en dag. Oksekjerrer og vogner gikk langsommere og tilbakela bare mellom 8 og 20 kilometer.
En okse kunne til gjengjeld bære tyngre bører og var spesielt godt egnet til kortere turer. En reisende kunne passere en kamel- eller eselkaravane – titalls dyr som var lastet med varer fra hele verden. Et ilbud på hesteryggen kom kanskje galopperende forbi. Han transporterte post og kongelige dekreter til en forpost i riket.Når natten falt på, sov de reisende i veikanten i en provisorisk leir. Noen overnattet kanskje i et herberge for karavaner – en ringmur med umøblerte rom omkring en åpen plass. Disse skitne, lite trivelige stedene kunne bare gi begrenset beskyttelse mot vær og vind eller mot tyver. Så sant det var mulig, overnattet trolig reisende misjonærer hos slektninger eller trosfeller. – Apostlenes gjerninger 17:7, Romerne 12:13.
Reiser til sjøs Transport av folk og varer langs kysten og over Galilea-sjøen foregikk ved hjelp av små båter. (Johannes 6:1, 2, 16, 17, 22–24) Varer til og fra fjerne havner ble fraktet med større skip som krysset Middelhavet. Disse skipene forsynte Roma med mat og transporterte offentlige tjenestemenn og statsdokumenter fra havn til havn.
Sjøfolkene navigerte etter det de så – etter landemerker om dagen, etter stjerner om natten. Det var derfor bare fra mai til midten av september, da det var mer vindstille, at det var relativt trygt å ferdes til sjøs. Forlisene var mange. – Apostlenes gjerninger 27:39–44; 2. Korinter 11:25.
Folk valgte ikke å ferdes til sjøs fordi det var mer behagelig enn å reise til lands. Passasjerenes komfort på et lasteskip, det viktigste transportmidlet til sjøs, ble ikke prioritert. De reisende oppholdt seg og sov på dekk i all slags vær. Det tørre lasterommet under dekk var fullastet med verdifulle varer. Passasjerer spiste mat de selv hadde med seg. Det eneste de fikk, var drikkevann. Noen ganger var været ekstremt ustabilt. Nådeløse stormer og voldsomme bølger gjorde folk sjøsyke, ofte i flere dager.
Til tross for de vanskelighetene reiser til lands og til sjøs medførte, forkynte misjonærer som Paulus det «gode budskap om riket» vidt omkring i datidens verden. (Matteus 24:14) Knapt 30 år etter at Jesus hadde gitt disiplene sine i oppdrag å være vitner om ham, kunne Paulus skrive at det gode budskap var blitt forkynt «blant hele skapningen som er under himmelen». – Kolosserne 1:23.