Et brev fra Haiti

«Jeg føler meg så privilegert!»

ETTER jordskjelvet på Haiti den 12. januar 2010 syntes jeg at selv det å se ødeleggelsene på nyhetene, var fryktelig. Men den 20. januar ringte min gode venninne Carmen og foreslo at vi skulle reise til Haiti og utføre frivillig hjelpearbeid. Jeg traff Carmen for noen år siden da vi utførte frivillig arbeid som sykepleiere på et Rikets sal-bygg. Etter det har vi meldt oss til flere prosjekter og er blitt gode venninner.

Jeg sa til Carmen at jeg kanskje ikke var fysisk og følelsesmessig sterk nok til å hjelpe til på Haiti. Hun minnet meg om at vi jobber godt sammen og kunne støtte hverandre. Ordene hennes satte mot i meg, og jeg ringte Jehovas vitners hovedkontor i Brooklyn i New York og snakket med ham som organiserte hjelpearbeidet fra USA. Han satte meg på listen over frivillige. Jeg nevnte også Carmen og sa at vi gjerne ville jobbe sammen. Jeg fikk vite at det ikke var sikkert at verken hun eller jeg ville bli kontaktet, eller at vi ville kunne jobbe sammen.

Derfor fortsatte jeg med mine daglige rutiner og tenkte at jeg ikke ville bli spurt om å reise. Fire dager senere, mandag den 25., fikk jeg en telefon fra Brooklyn med spørsmål om jeg kunne reise til Haiti – allerede dagen etter, om mulig! Jeg trodde ikke mine egne ører. Jeg lovte å gjøre mitt beste. Først ordnet jeg med fri fra jobben. Deretter kontaktet jeg Carmen, men hun var ikke blitt spurt om å reise, ettersom hun ikke snakker fransk. Jeg var opprømt og redd på samme tid. Etter at jeg hadde fått tak i flybillett, fløy jeg den 28. januar fra New York til Santo Domingo i Den dominikanske republikk, som grenser til Haiti.

Et ungt Jehovas vitne møtte meg på flyplassen og kjørte meg til Jehovas vitners avdelingskontor i Den dominikanske republikk. Samme dag kom det også to andre sykepleiere fra USA, og vi delte rom den første natten. Neste morgen ble vi kjørt til avdelingskontoret på Haiti. Det ligger i Port-au-Prince, og reisen tok sju og en halv time.

Da vi hadde krysset grensen til Haiti, så vi ødeleggelsene. Det var helt uvirkelig å se hva et jordskjelv som varte i 35 sekunder, hadde gjort med dette vakre landet. Jeg hadde syntes det var tøft å se ødeleggelsene på TV, men det var enda verre å se dem med egne øyne. Mange hus, blant annet presidentpalasset, var påført store skader, mens andre lå helt i ruiner. Bak mange av disse husene lå det et helt livs hardt arbeid – og på sekunder var alt sammen borte. Det slo meg at det som virkelig betyr noe i livet, ikke er det materielle.

Da vi kom til avdelingskontoret, så resepsjonisten oss komme gående og løp fram for  å ta imot oss i døren med en god klem og et stort smil. Hun takket oss for at vi hadde satt egne gjøremål til side for å komme dit. Etter lunsj gikk vi til stevnehallen i nærheten, som var blitt gjort om til sykehus. Der traff jeg andre Jehovas vitner som også hadde meldt seg som frivillige, deriblant et ektepar fra Tyskland som begge er leger, assistenten deres og en jordmor fra Sveits.

Jeg begynte å jobbe samme kveld. Det var 18 pasienter der, både Jehovas vitner og andre. De lå på madrasser på gulvet i stevnehallen. Den medisinske staben av Jehovas vitner gav alle pasientene god pleie og gratis medisinsk behandling.

Den natten døde en 80 år gammel mann. Hans kone, romvenninnen min og jeg satt hos ham. Senere begynte en ung kvinne som heter Ketly, å skrike av smerte. Den høyre armen hennes var blitt amputert på grunn av skader hun hadde fått under jordskjelvet. Ved hennes side var det et Jehovas vitne, hun som Ketly studerte Bibelen sammen med. Hun hadde sovet ved Ketlys sykeseng i stevnehallen så å si hver natt.

Jeg gikk bort til Ketly og ville så gjerne lindre smertene hennes, men dette var ikke bare fysiske smerter. Hun fortalte at hun hadde vært hjemme hos en venninne da jordskjelvet inntraff. De hadde ikke helt skjønt hva som skjedde. Arm i arm hadde de begynt å løpe mot balkongen da en vegg falt over dem, og de ble sittende fast under ruinene. Ketly ropte til venninnen, men hun reagerte ikke. Hun fortalte at hun med én gang visste at venninnen var død. Venninnens kropp lå delvis oppå Ketly helt til noen redningsarbeidere kom fire timer senere. Ketlys arm måtte amputeres helt oppe ved skulderleddet.

Den første natten jeg var der, gjenopplevde Ketly alt dette hver gang hun prøvde å sove. Gråtende sa hun til meg: «Jeg vet hva Bibelen sier om de siste dager og jordskjelv. Jeg vet at vi har et fint håp for framtiden. Jeg vet at jeg burde være takknemlig for å være i live. Men prøv å sette deg i mitt sted et øyeblikk. Den ene dagen er alt bare bra, men før du vet ordet av det, er alt snudd opp ned, og du har det sånn som dette.» Jeg følte meg ute av stand til å hjelpe, så jeg bare holdt rundt henne og begynte å gråte jeg også. Vi gråt begge to helt til hun sovnet.

Hver dag ble én lege og to sykepleiere sendt ut for å hjelpe dem som trengte legehjelp. Jeg ble sendt til Petit Goave, en totimers kjøretur fra Port-au-Prince. Jeg drog sammen med to andre frivillige – en sykepleier fra Florida og en lege fra Frankrike. Vi kom fram kl. 9.30, lesset av det utstyret vi hadde med, og flyttet det inn i en Rikets sal på stedet. Folk hadde fått beskjed om at vi skulle komme, så de satt og ventet på oss.

Vi satte straks i gang med å jobbe. Det var varmt, og køene av personer som trengte behandling, ble lengre og lengre. Klokken ble rundt tre før vi kunne ta en pause. Vi tre gav den dagen 114 vaksiner og behandlet 105 personer. Jeg var helt utslitt, men glad for at vi hadde kunnet gjøre noe for dem som led.

Jeg deltok i hjelpearbeidet på Haiti i litt over to uker. Nesten hele tiden jobbet jeg tolvtimers nattskift i stevnehallen. Det var et tungt ansvar, et jeg aldri tidligere hadde erfart. Men jeg følte meg privilegert som fikk være der. Jeg er veldig glad for at jeg  har kunnet bidra med litt hjelp og støtte til det haitiske folk, som har lidd så mye.

Vi har så mye å lære av dem. Ta for eksempel en av de pasientene jeg tok meg av: Eliser, en gutt på 15, som måtte amputere det ene benet. Jeg la merke til at han sparte maten sin for å dele den med Jimmy, som hadde vært hos ham om natten. Eliser forklarte meg at Jimmy ikke alltid fikk spist før han kom om kvelden. Elisers eksempel har fått meg til å huske på at vi ikke trenger å være rike – og heller ikke friske – for å dele det vi har, med andre.

Den samme holdningen kom også til uttrykk blant de frivillige jeg jobbet sammen med. En av dem var ikke frisk selv, og en annen slet med ryggsmerter. Men alle satte pasientenes behov foran sin egen bekvemmelighet. Dette gav meg den oppmuntringen jeg trengte for å fortsette. Til tider var vi alle følelsesmessig, mentalt og fysisk utslitt, men vi støttet hverandre og stod på videre. For en uforglemmelig opplevelse! Jeg er takknemlig for å være en del av en organisasjon med flotte kristne som er hjelpsomme, kjærlige og selvoppofrende.

Før jeg forlot Haiti, hadde to av de pasientene som hadde fått høyre arm amputert, klart å skrive takkebrev som de insisterte på at jeg ikke fikk lese før jeg satt på flyet. Jeg gjorde som de sa. Brevene gikk rett til hjertet på meg, og tårene rant.

I ettertid har jeg vært i kontakt med noen av de nye vennene jeg fikk på Haiti. I vanskelige og kritiske situasjoner blir sterke vennskapsbånd både knyttet og satt på prøve. Jeg er overbevist om at disse vennskapene vil tåle enhver vanskelighet som måtte oppstå i framtiden. Jeg føler meg så privilegert!