Visste Gud at Adam og Eva kom til å synde?

MANGE er oppriktig interessert i dette spørsmålet. Når man snakker om hvorfor Gud tillater det onde, blir søkelyset raskt rettet mot de første menneskenes synd i Edens hage. Den oppfatning at Gud vet alt, kan lett få noen til å trekke den slutning at Gud på forhånd må ha visst at Adam og Eva kom til å være ulydige mot ham.

Hva ville det innebære hvis det virkelig var slik at Gud på forhånd visste at dette fullkomne paret kom til å synde? En slik tanke ville tillegge Gud mange negative egenskaper. Han ville framstå som ukjærlig, urettferdig og falsk. Det kunne hevdes at det var grusomt at han skulle utsette de første menneskene for noe som han på forhånd visste ville ende galt. Det kunne virke som om Gud var ansvarlig for – eller i det minste medskyldig i – all den ondskap og lidelse som fulgte i historiens løp. Noen kunne til og med mene at Skaperen var tåpelig.

Passer denne negative beskrivelsen på Jehova Gud, slik han blir framstilt i Bibelen? La oss undersøke hva Bibelen sier om Jehovas skaperverk og om hans personlighet.

«Det var meget godt»

Beretningen i 1. Mosebok sier om Guds skaperverk, deriblant de første menneskene på jorden: «Gud [så] på alt han hadde dannet, og se, det var meget godt.» (1. Mosebok 1:31) Adam og Eva ble skapt fullkomne – de var perfekt tilpasset sine jordiske omgivelser. Det var ingen mangler ved den måten de var skapt på. Som en del av Guds ’meget gode’ skaperverk var de så absolutt i stand til å oppføre seg på en slik god måte som Gud krevde. De var skapt «i Guds bilde». (1. Mosebok 1:27) De var derfor i stand til å legge for dagen et visst mål av slike gudgitte egenskaper som visdom, lojal kjærlighet, rettferdighet og godhet. Ved å gjenspeile disse egenskapene kunne de treffe avgjørelser som ville være til gagn for dem selv og glede deres himmelske Far.

Jehova gav disse fullkomne, fornuftutstyrte skapningene en fri vilje. De var altså på ingen måte forhåndsprogrammert til å behage Gud, som om de var en slags roboter. Tenk over dette: Hva ville bety mest for deg – en gave noen gav deg helt mekanisk, eller en gave noen gav deg fordi de virkelig hadde lyst til det? Svaret er opplagt. Adam og Evas lydighet ville ha betydd mye mer for Gud hvis de hadde valgt å adlyde ham av egen fri vilje. Evnen til å velge gjorde det mulig for det første menneskepar å adlyde Jehova av kjærlighet. – 5. Mosebok 30:19, 20.

Rettferdig og god

Bibelen åpenbarer Jehovas egenskaper for oss. Disse egenskapene gjør det umulig for ham å være delaktig i synd. Jehova «elsker rettferdighet og rett», sier Salme 33:5. I tråd med dette sies det i Jakob 1:13: «Gud kan ikke prøves med onde ting, og han prøver heller ikke selv noen med onde ting.» Det var rettferdighet og omtanke som fikk Gud til å gi Adam denne advarselen: «Av hvert tre i hagen kan du spise deg mett. Men treet til kunnskap om godt og ondt, det må du ikke spise av, for på den dag du spiser av det, skal du visselig dø.» (1. Mosebok 2:16, 17) Det første menneskepar fikk valget mellom å leve evig og å dø. Ville det ikke ha vært hyklersk av Gud å advare dem mot en bestemt synd hvis han allerede visste hvor galt det ville gå? Som en som «elsker rettferdighet og rett», ville ikke Jehova ha gitt dem et valg som egentlig ikke fantes.

 Jehova viser også stor godhet. (Salme 31:19) En gang Jesus beskrev Guds godhet, sa han: «Hvilken mann blant dere er det vel som vil rekke sønnen sin en stein når han ber ham om brød? Eller kanskje han ber om en fisk – da vil han vel ikke rekke ham en slange? Når altså dere, enda dere er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer vil ikke da deres Far, som er i himlene, gi gode ting til dem som ber ham!» (Matteus 7:9–11) Gud gir «gode ting» til sine skapninger. Den måten menneskene og deres paradisiske hjem ble dannet på, vitner om Guds godhet. Ville en slik god Overherre være så grusom at han skapte et vakkert hjem som han på forhånd visste ville bli fjernet? Nei. Vår rettferdige og gode Skaper har ikke skylden for menneskenes opprør.

’Alene vis’

Bibelen viser også at Jehova «alene er vis». (Romerne 16:27) Guds himmelske engler har sett hans grenseløse visdom komme til uttrykk på mange måter. De begynte «å rope ut sitt bifall» da de så Jehovas skapergjerninger på jorden. (Job 38:4–7) Disse intelligente åndeskapningene fulgte utvilsomt svært interessert med på det som skjedde i Edens hage. Er det rimelig at en vis Gud – etter å ha skapt et ærefryktinngytende univers og gjort en rekke fantastiske skapergjerninger på jorden – i påsyn av sine englesønner så skulle skape to unike skapninger som han visste kom til å svikte? Nei, det ville være helt urimelig å planlegge en slik ulykke.

Men noen innvender kanskje: «Hvordan kan det ha seg at en allvis Gud ikke visste hva som ville skje?» En side ved Jehovas store visdom er jo at han har evnen til å ’fortelle om enden fra begynnelsen’. (Jesaja 46:9, 10) Men han er ikke nødt til å bruke denne evnen, like lite som han alltid må bruke sin uendelige makt fullt ut. I sin visdom bruker Jehova sin evne til forutviten på en selektiv måte. Han bruker den når det er fornuftig, og når omstendighetene tilsier det.

Evnen til å velge å la være å bruke sin forutviten kan illustreres med noe vi er kjent med fra moderne teknologi. En som ser på opptak av en fotballkamp, kan velge å se de siste minuttene av kampen først for å få vite resultatet. Men han er ikke nødt til å begynne i den enden. Hvem vil vel kritisere ham hvis han velger å se hele kampen fra begynnelsen av? På lignende måte valgte Skaperen tydeligvis å la være å se hva utfallet ville bli. Han valgte i stedet å vente og se hva som ville skje, og hvordan hans jordiske barn ville oppføre seg.

Som nevnt skapte Jehova i sin visdom ikke de første menneskene som roboter, som er programmert til å fungere på en bestemt måte. Nei, i sin kjærlighet gav han dem en fri vilje. Ved å velge den rette kurs kunne de gi uttrykk for sin kjærlighet, takknemlighet og lydighet. På den måten ville de oppnå større glede selv, og de ville glede Jehova, sin himmelske Far. – Ordspråkene 27:11; Jesaja 48:18.

Bibelen viser at Gud ved mange anledninger ikke gjorde bruk av sin evne til forutviten. Da den trofaste Abraham gikk så langt at han prøvde å ofre sin sønn, kunne Jehova si: «Nå vet jeg for visst at du er gudfryktig, siden du ikke har holdt din sønn, din eneste, tilbake fra meg.» (1. Mosebok 22:12) Det var også tilfeller da noen «såret» Gud ved sin dårlige oppførsel. Ville han ha følt seg såret hvis han i lang tid hadde visst hva de kom til å gjøre? – Salme 78:40, 41; 1. Kongebok 11:9, 10.

 Det er derfor rimelig å trekke den slutning at den allvise Gud ikke brukte sin evne til forutviten til å vite at våre første foreldre kom til å synde. Han gav seg ikke i kast med noe som ville vært tåpelig og absurd – å bruke sin evne til å vite på forhånd hvordan det ville gå, for så å iscenesette det han allerede visste ville skje.

«Gud er kjærlighet»

Guds motstander, Satan, satte i gang opprøret i Eden, som fikk negative konsekvenser, deriblant synd og død. Satan ble på den måten «en manndraper». Han viste seg også å være «en løgner og løgnens far». (Johannes 8:44) Drevet av sine egne dårlige motiver prøver han å tillegge vår kjærlige Skaper dårlige motiver. Det passer ham godt å legge skylden for menneskenes synd på Jehova.

Egenskapen kjærlighet er den sterkeste grunnen til at Jehova valgte å la være å vite på forhånd at Adam og Eva kom til å synde. Kjærlighet er Guds viktigste egenskap. «Gud er kjærlighet», sies det i 1. Johannes 4:8. Kjærligheten er positiv, ikke negativ. Den ser etter det gode hos andre. Ja, motivert av kjærlighet ønsket Jehova Gud det beste for det første menneskepar.

Guds jordiske barn hadde riktignok muligheten til å treffe et uklokt valg, men vår kjærlige Gud var ikke tilbøyelig til å være pessimistisk eller mistenksom overfor sine fullkomne skapninger. Han hadde utstyrt dem rikt og sørget godt for dem. Det Gud med rimelighet kunne forvente til gjengjeld, var at de var lydige av kjærlighet – ikke at de gjorde opprør. Han visste at det var mulig for Adam og Eva å være lojale, noe som senere ble bevist til og med av ufullkomne mennesker, for eksempel Abraham, Job, Daniel og mange andre.

«For Gud er alt mulig», sa Jesus. (Matteus 19:26) Det er en oppmuntrende tanke. Jehovas kjærlighet og hans andre fremtredende egenskaper – rettferdighet, visdom og makt – utgjør en garanti for at han til sin fastsatte tid kan og vil fjerne alle virkningene av synd og død. – Åpenbaringen 21:3–5.

Det er tydelig at Jehova Gud ikke visste på forhånd at de første menneskene kom til å synde. Selv om det voldte ham smerte å se deres ulydighet og den nød og lidelse den medførte, visste han at denne midlertidige situasjonen ikke ville hindre gjennomføringen av hans evige hensikt med jorden og menneskene på den. Kunne du ikke tenke deg å få vite mer om Guds hensikt og om hvordan du kan høste gagn av den storslagne gjennomføringen av den? *

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 14]

Jehova skapte ikke de første menneskene som roboter, som er programmert til å fungere på en bestemt måte

[Uthevet tekst på side 15]

Gud visste at det var mulig for Adam og Eva å være lojale