Bibelen forandrer folks liv

HVORDAN klarte en bartender som bannet, misbrukte alkohol og eksperimenterte med narkotika, å forandre livsstil? Hva fikk en tidligere politiker som mislikte religion, til å bli en kristen forkynner? Hvilke hindringer måtte en nærkampinstruktør i det russiske politi overvinne for å bli et av Jehovas vitner? Les hva de selv forteller.

«Mor og jeg har fått et godt forhold igjen.» – NATALIE HAM

FØDT: 1965

HJEMLAND: AUSTRALIA

BAKGRUNN: EKSPERIMENTERTE MED NARKOTIKA

MIN FORTID: Jeg vokste opp i den lille fiskerbyen Robe i Sør-Australia. På slike steder er det lokale hotellet det sosiale samlingspunktet. De voksne tilbringer mye tid på hotellet, så barna deres vokser opp i et miljø med alkoholmisbruk, sigarettrøyk og et stygt språk.

Som 12-åring hadde jeg begynt å røyke, og jeg hadde et stort forråd av banneord og var stadig i konflikt med moren min. Da jeg var 15, flyttet foreldrene mine fra hverandre, og 18 måneder senere drog jeg hjemmefra. Jeg misbrukte alkohol, prøvde narkotika og levde et umoralsk liv. Jeg var både sint og forvirret. Men jeg hadde trent kampsport og selvforsvar for kvinner i fem år, så jeg mente jeg kunne ta vare på meg selv. Innimellom, når jeg var mer rolig og reflektert, ble jeg likevel overmannet av tristhet og bad til Gud om hjelp. «Bare ikke be meg om å gå i kirken», pleide jeg å si til ham.

En stund senere fikk jeg en bibel av en venn som var religiøs, men som ikke tilhørte noe bestemt kirkesamfunn. Som de andre i vennekretsen vår brukte han narkotiske stoffer. Men han trodde oppriktig på Gud og fikk overbevist meg om at jeg burde bli døpt. Han tok meg med til en innsjø og døpte meg. Fra da av følte jeg at jeg hadde et spesielt forhold til Gud. Men jeg tok meg aldri tid til å lese i Bibelen.

HVORDAN BIBELEN FORANDRET MITT LIV: I 1988 var det to Jehovas vitner som banket på døren min. En av dem spurte meg: «Vet du hva Guds navn er?» Han leste Salme 83:18 fra Bibelen, der det står: «Så folk kan kjenne at du, som har navnet Jehova, du alene er Den Høyeste over hele jorden.» Jeg ble lamslått! Etter at de hadde  gått, kjørte jeg over fem mil til en kristen bokhandel for å sjekke andre bibeloversettelser, og så slo jeg opp navnet i en ordbok. Jeg ble overbevist om at Guds navn er Jehova, og lurte på hva mer jeg ikke visste.

Moren min hadde sagt at Jehovas vitner er noen raringer. Ut fra det lille jeg visste om dem, tenkte jeg at de var altfor konservative og ikke kunne ha det gøy. Jeg ville late som om jeg ikke var hjemme neste gang de kom. Men jeg ombestemte meg da de stod der. Jeg bad dem inn, og vi begynte straks å studere Bibelen.

Hver gang vi hadde studert, fortalte jeg Craig, kjæresten min, hva jeg hadde lært. Til slutt ble han så irritert at han tok fra meg studieboken og begynte å lese i den. Før det var gått tre uker, kom han fram til at han hadde funnet sannheten om Gud. Craig og jeg sluttet omsider å misbruke narkotika og alkohol, og jeg sa opp jobben som bartender. For å bringe vårt liv i harmoni med Bibelens normer bestemte vi oss for å gifte oss.

HVORDAN LIVET ER BEDRE NÅ: Da Craig og jeg begynte å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner, var vi på nippet til å skille lag. Nå er Craig en fantastisk ektemann, og vi har to flotte barn. Vi har også gode venner som har samme tro som oss.

Da mor fikk vite at jeg hadde kontakt med Jehovas vitner, ble hun først sint og urolig. Men det bygde på misforståelser. Mor og jeg har fått et godt forhold igjen nå. Jeg føler ikke lenger en dyp indre tomhet. I stedet har livet fått mål og mening, og jeg føler at jeg får dekket mine åndelige behov. – Matteus 5:3.

«Jeg ble overrasket over mye av det jeg lærte fra Bibelen.» – ISAKALA PAENIU

FØDT: 1939

HJEMLAND: TUVALU

BAKGRUNN: POLITIKER

MIN FORTID: Jeg ble født på Nukulaelae, en vakker stillehavsøy som nå er en del av Tuvalu. Livet på øyene ble styrt av prester som hadde fått sin religiøse utdannelse ved et college på Samoa. Folket på øyene var forpliktet til å sørge for at prestene og familiene deres hadde et sted å bo, at de fikk mat hver dag, ja, at de fikk det beste av alt. Selv om folk ikke hadde nok mat til sin egen familie, måtte de sørge for prestene.

Presten på min øy drev landsbyskolen og underviste i religion, matte og litt geografi. Jeg kan huske at jeg så presten slå noen av elevene så fælt at de ble tilsølt med blod. Men ingen torde protestere, ikke engang foreldrene. Presten ble aktet og æret som om han var Gud selv.

Da jeg var ti år, flyttet jeg hjemmefra for å gå på områdets eneste offentlige skole, som lå på en annen øy. Da jeg hadde  fullført skolen, begynte jeg å jobbe i statsadministrasjonen. Den gangen var øyene en del av den britiske kolonien Gilbert- og Elliceøyene. Jeg jobbet i forskjellige departementer før jeg ble redaktør for statens ukentlige nyhetsblad. Alt gikk fint helt til jeg publiserte et brev fra en leser som kritiserte pengebruken i forbindelse med forberedelsene til et besøk av prinsen av Wales. Brevskriveren hadde brukt falskt navn, og min overordnede forlangte å få vite hva han egentlig het. Jeg nektet å oppgi det, og denne konfrontasjonen ble viden kjent.

Kort tid etter den hendelsen sluttet jeg i statsadministrasjonen og gikk inn i politikken. Jeg vant et valg på Nukulaelae og ble utnevnt til minister for handel og naturressurser. Senere, da folket på øyene Kiribati (tidligere Gilbertøyene) og Tuvalu (tidligere Elliceøyene) oppnådde uavhengighet fra Storbritannia, tilbød guvernøren meg en stilling som leder for administrasjonen på Tuvalu. Men jeg ville ikke settes i forbindelse med kolonistyret. Så jeg takket nei til tilbudet. Uten den støtten dette ville ha gitt meg, stilte jeg til valg for å få en høy politisk stilling. Jeg tapte. Deretter flyttet jeg og min kone tilbake til Nukulaelae, og vi bestemte oss for å leve et vanlig landsbyliv.

HVORDAN BIBELEN FORANDRET MITT LIV: På øyene var det sabbat om søndagen, og den dagen ble betraktet som hellig av alle bortsett fra meg. Den dagen drev jeg med seiling og fisking. Jeg ville ikke bli regnet for å være religiøs. Far fortalte meg hvor skuffet han og andre var over det jeg gjorde. Men jeg var fast bestemt på at jeg ikke ville la meg diktere av kirken.

På en av turene mine til øya Funafuti – der Tuvalus hovedstad ligger – spurte min yngre bror meg om jeg ville være med ham på et av møtene til Jehovas vitner. Senere fikk jeg en bunke med bladene Vakttårnet og Våkn opp! av en av deres misjonærer. Han gav meg også en bok som viste at læresetninger som er vanlige i mange såkalte kristne kirkesamfunn, er av hedensk opprinnelse. Jeg leste boken flere ganger. Jeg ble overrasket over mye av det jeg lærte fra Bibelen, blant annet at de kristne ikke er forpliktet til å holde en ukentlig sabbat. * Jeg fortalte disse tingene til min kone, og hun sluttet straks å gå i kirken.

Jeg hadde imidlertid sverget på at jeg ikke skulle ha noe med religion å gjøre. Det gikk nesten to år, men jeg kunne ikke glemme det jeg hadde lært. Til slutt skrev jeg til misjonæren på Funafuti og fortalte ham at jeg var klar til å gjøre forandringer. Han tok første og beste båt og kom for å lære meg mer om Bibelen. Far ble rasende da han fant ut at jeg ville bli et av Jehovas vitner. Men jeg fortalte ham at de hadde lært meg så mye om Bibelen at jeg hadde bestemt meg.

HVORDAN LIVET ER BEDRE NÅ: I 1986 ble jeg døpt som et av Jehovas vitner, og året etter ble min kone døpt. Våre to døtre begynte også å studere Bibelen og bestemte seg for å bli Jehovas vitner.

Nå har jeg den glede å tilhøre en religiøs gruppe som i likhet med de kristne i det første århundre ikke har noe skille mellom presteskap og lekfolk. (Matteus 23:8–12) De følger også ydmykt Jesu eksempel og forkynner om Guds rikes styre for andre. (Matteus 4:17) Jeg er virkelig takknemlig mot Jehova Gud for at han har latt meg bli kjent med sannheten om ham og hans folk.

 «Jeg likte at vitnene ikke bare sa hva jeg skulle tro.» – ALEKSANDER SOSKOV

FØDT: 1971

HJEMLAND: RUSSLAND

BAKGRUNN: NÆRKAMPINSTRUKTØR

MIN FORTID: Jeg ble født i Moskva, som den gangen var hovedstad i Sovjetunionen. Familien min bodde i en stor boligblokk, og mange av naboene våre arbeidet på samme fabrikk. Jeg husker at de beklaget seg over at jeg var et veldig aktivt barn, og de var sikre på at jeg enten kom til å dø tidlig eller ende opp i fengsel. Og da jeg var ti år, hadde jeg faktisk allerede vært borti politiet.

Da jeg fylte 18, ble jeg innkalt til militærtjeneste og tjente som grensevakt. Jeg reiste hjem etter to år og fikk meg jobb på en fabrikk. Men jeg syntes jobben var kjedelig. Deretter begynte jeg i opprørspolitiet i Moskva og arbeidet som nærkampinstruktør. Jeg var med på å pågripe kriminelle i Moskva og drog til forskjellige urolige områder rundt om i landet. Nervene mine var i helspenn. Noen ganger når jeg kom hjem, måtte jeg sove atskilt fra min kone – jeg var redd jeg skulle komme til å skade henne i søvne.

HVORDAN BIBELEN FORANDRET MITT LIV: Da jeg begynte å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner, forstod jeg at min voldelige livsførsel ikke var forenelig med Bibelens normer, at jeg måtte slutte å røyke, og at jeg måtte begrense mitt alkoholinntak. Men jeg tenkte som så at jeg ikke kunne bytte jobb, siden jeg ikke hadde de nødvendige kvalifikasjoner til å få en annen jobb som ville gjøre det mulig for meg å forsørge familien. Jeg følte også at jeg aldri kunne forkynne, slik vitnene gjorde.

Men jeg ble overbevist om at Bibelens beretning er nøyaktig, og fant trøst i ordene i Esekiel 18:21, 22: «Hva nå den onde angår: Dersom han vender om fra alle de synder som han har begått, . . . skal han visselig bli i live. . . . Ingen av de overtredelser som han har begått, skal bli husket og holdt imot ham.»

Jeg likte at vitnene ikke bare sa hva jeg skulle tro, men hjalp meg til å resonnere over det jeg lærte. Jeg tok en bunke med minst 40 av bladene deres og leste dem på tre uker. Det jeg lærte, overbeviste meg om at jeg hadde funnet den sanne religion.

HVORDAN LIVET ER BEDRE NÅ: Før jeg begynte å studere Bibelen, var min kone og jeg på randen av skilsmisse. Nå er ekteskapet vårt blitt bedre. Min kone begynte å studere Bibelen samtidig med meg, og vi bestemte oss for å tjene Jehova sammen. Vi har nå fått et lykkeligere familieliv. Jeg fikk meg også et arbeid som var forenelig med Bibelens prinsipper.

Da jeg begynte å forkynne fra dør til dør, kunne jeg være nokså anspent – de følelsene jeg hadde hatt før jeg skulle delta i et raid, kunne velle opp i meg. Nå vet jeg at jeg kan bevare roen selv om noen prøver å provosere meg. Over tid har jeg lært å være tålmodig med folk. Jeg angrer på at jeg kastet bort så mye av livet mitt, men nå føler jeg virkelig at livet er meningsfylt. Jeg er glad for at jeg kan bruke kreftene på å tjene Jehova Gud og hjelpe andre.

[Fotnote]