Et brev fra Mexico

«Er Jehova glad i oss selv om vi er indianere?»

MELESIO, en o’damtalende mann, kom av og til ned fra fjellene for å finne arbeid. Han overvar kristne møter og tok med seg bibelsk litteratur tilbake til folk på hjemstedet sitt. Han bad innstendig om at noen måtte komme og lære dem mer om Bibelen.

O’damfolket, som er en veldig isolert etnisk gruppe, bor høyt oppe i fjellområdene i det nordlige sentrale Mexico, omkring 24 mil fra Jehovas vitners nærmeste menighet. Jeg og noen andre forkynnere bestemte oss for å besøke dem.

Vi skaffet oss en pickup, telt og soveposer, tok med oss mat og bensin for tre dager og drog av sted fra byen Durango. Vi startet klokken fire om morgenen og kjørte i åtte timer oppover en støvete fjellvei, helt til veien endte. Her begynte o’damfolkets område. Foran oss lå en dyp fjellkløft og enda et fjell.

Vi satte fra oss pickupen i en ranchito, en liten landsby. Så tok vi med oss utstyret vårt og fortsatte videre til fots. Etter tre timer kom vi ned til bunnen av fjellkløften, hvor vi slo leir. Vi samlet ved og tente et stort bål for å holde ville dyr unna og sov i skift på tre timer, slik at vi kunne holde ilden ved like.

Tidlig neste morgen la vi i vei oppover fjellsiden. Det var mange stier, og vi gikk feil flere ganger. En av oss kunne litt o’dam, så vi snakket litt om Bibelens budskap med dem som bodde langs ruten vår. Til vår forbauselse sa den ene etter den andre at i Los Arenales, det stedet vi skulle til, var det noen som kalte seg Jehovas vitner, og at de hadde bibelmøter der. Dette var overraskende, men oppmuntrende nyheter.

Med gnagsår på føttene kom vi fram til Los Arenales. Bebyggelsen bestod av spredte hus bygd av soltørket leire med tak av enkel takpapp. Stedet hadde ikke skole og ikke elektrisitet. Folk levde i dyp fattigdom, isolert fra omverdenen.  Maten bestod av maistortillaer og ikke så mye annet. Da vi fant Melesio, ble han overlykkelig over å se oss. Den slanke, unge mannen inviterte oss inn i sitt enkle hjem og fortalte oss at han hadde bedt hver dag om at Jehova måtte sende noen av sine vitner for å undervise familien hans og de andre i o’damfolket i Bibelen. Han følte selv at han ikke kunne besvare alle spørsmålene deres.

O’damfolket praktiserer sjamanisme. De bruker ørnefjær, knokler og andre ting som beskyttelsesmidler, dyrker kreftene i naturen og lever i frykt for sjamanene, som utnytter dem. Melesio fortalte at da han på sine turer til byen lærte at Jehova er den sanne Gud, ødela han alt det han eide som hadde med avgudsdyrkelse å gjøre. Folk på stedet ventet at gudene deres ville straffe ham med døden. Da ingenting skjedde, forstod de at Jehova er sterkere enn deres guder. Som følge av det begynte de å overvære det bibelstudiet som Melesio ledet med familien sin ved hjelp av vår litteratur.

«Jeg sa til dem at de først måtte brenne alle amulettene og avgudsbildene sine», fortalte Melesio. Mange overvant sin overtroiske frykt, og tallet på tilstedeværende steg til over 80. Da vi hørte dette, ble vi forbløffet og bestemte oss for å arrangere et møte samme ettermiddag. Sendebud drog omkring til hest med beskjed til dem som pleide å møtes hjemme hos Melesio. Selv om det var midt i uken og folk fikk kort varsel, var det 25 som kom, til fots og på esler.

Med Melesio som tolk besvarte vi en rekke bibelske spørsmål. De som var til stede, stilte spørsmål som: «Er Jehova glad i oss selv om vi er indianere?» «Hører han bønner som blir bedt på o’dam?» «Når Harmageddon kommer, vil da Jehova huske på oss selv om vi bor så avsides?» Vi var glade for at vi ved hjelp av Bibelen kunne forsikre disse ydmyke menneskene om at Jehova bryr seg om de saktmodige, uansett hvilket språk de snakker, eller hvor isolert de bor. De bad oss inntrengende om å sende noen som kunne lære dem mer.

Etter møtet delte vi maten vår med våre nye venner. Det var blitt natt, og det var veldig kaldt der oppe i høyden, så vi satte stor pris på at vi fikk sove innendørs, i et rom som var under bygging. Neste morgen førte de oss tilbake til pickupen vår via en snarvei, og vi kjørte tilbake til Durango – slitne, men lykkelige.

For et privilegium det var å treffe disse oppriktige menneskene! De fleste av dem kan verken lese, skrive eller snakke spansk, men de ønsker å lære om den sanne Gud og tilbe ham. Etter vårt besøk har seks vitner vært i Los Arenales i tre uker. De har gitt åndelig hjelp til omkring 45 personer som oppriktig ønsker å tjene Jehova. Alle går regelmessig på møtene.

Én ting til: Den eneste lille butikken i Los Arenales selger ikke sigaretter lenger. Det er fordi det er så mange som studerer Bibelen, og de har alle sluttet å røyke. De har også legalisert ekteskapet sitt.

[Bilde på side 24]

Melesio med sin kone, sine fire døtre og sin svigermor

[Bilder på side 25]

Et bibelstudium og et kristent møte i Los Arenales

[Bilderettigheter på side 25]

Servicio Postal Mexicano, Correos de Mexico