Livet i bibelsk tid: Penger

«Han satte seg ned overfor bidragsbøssene og begynte å betrakte hvordan folkemengden la penger i bidragsbøssene; og mange rike la i mange mynter. Nå kom det en fattig enke og la i to småmynter, som har svært liten verdi.» – MARKUS 12:41, 42.

BIBELEN omtaler ofte penger. Ifølge evangelieberetningene, for eksempel, brukte Jesus forskjellige slags mynter for å understreke viktige prinsipper. Én gang tok han utgangspunkt i at en enke gav «to småmynter», slik vi leser i sitatet ovenfor. En annen gang pekte han på en denar for å vise hva som er det rette syn på myndighetene. * – Matteus 22:17–21.

Hvorfor oppfant man penger? Hvordan laget man penger i bibelsk tid? Hvordan brukte man pengene? Og hva lærer vi av Bibelen om hvordan vi bør se på penger?

Fra byttehandel til bruk av verdifulle metaller

Før man oppfant penger, brukte man byttehandelsystemet. Varer og tjenester ble byttet mot varer og tjenester av samme verdi. Men byttehandel kunne være upraktisk. For at systemet skulle virke, måtte begge parter ha et ønske om å få det den andre tilbød. Dessuten kunne det være tungvint å ta hånd om eller frakte det man skulle bytte bort, for eksempel dyr eller sekker med korn.

De som drev byttehandel, så etter hvert behovet for et praktisk byttemiddel som man kunne bruke når man skulle kjøpe og selge varer. Løsningen var å bruke verdifulle metaller som gull, sølv og kobber. På bildet nedenfor ser du en kjøpmann som bruker verdifulle metaller i form av smykker og små barrer for å kjøpe varer eller tjenester. Metallene ble omhyggelig veid på en nøyaktig vekt før handelen ble gjort. Da Abraham kjøpte et sted hvor han kunne gravlegge sin kjære kone, Sara, veide han opp den aktuelle mengden sølv. – 1. Mosebok 23:14–16.

 Da Jehova gav Israel en skreven lov, fantes det griske kjøpmenn som brukte falske vekter eller unøyaktige lodd for å snyte kundene. Jehova avskyr uærlighet, så han sa til israelittiske kjøpmenn: «Dere skal ha nøyaktige vekter, nøyaktige lodd.» (3. Mosebok 19:36; Ordspråkene 11:1) De som driver handel i dag, gjør vel i å huske at Jehovas syn på griskhet og uærlighet ikke har forandret seg. – Malaki 3:6; 1. Korinter 6:9, 10.

Hvordan de første myntene ble laget

De første myntene ble sannsynligvis preget i Lydia (i dagens Tyrkia), en gang før år 700 fvt. Etter kort tid ble mynter masseprodusert av metallarbeidere i flere land, og folk i de landene som er omtalt i Bibelen, begynte å bruke dem.

Hvordan ble myntene laget? En arbeider tok smeltet metall ut av en smelteovn (1) og helte det opp i støpeformer. På den måten laget han upregede metallskiver, kalt blanketter (2). Så plasserte han disse skivene mellom metallstempler hvor det var inngravert symboler eller bilder (3). Deretter kom hammerslaget som preget bildet på metallskiven (4). Fordi myntene ble slått i raskt tempo, hendte det ofte at bildet ikke havnet midt på mynten. Til slutt sorterte og veide man myntene for å påse at de hadde riktig verdi, og om nødvendig fjernet man overflødig metall (5).

Pengevekslere, skatteoppkrevere og bankfolk

I det første århundre evt. fant mynter fra forskjellige land veien til Palestina, for eksempel når tilreisende kom for å besøke templet i Jerusalem. Disse hadde gjerne med seg utenlandske mynter. De ansvarlige ved templet ville imidlertid bare ta imot tempelskatten hvis den ble betalt med visse typer mynter. Pengevekslere drev sin geskjeft i templet og tok ofte urimelig høye gebyrer for å veksle utenlandske mynter i gangbar valuta. Jesus fordømte disse griske mennene. Hvorfor? Fordi de gjorde Jehovas hus til «et hus for handel» og til «en røverhule». – Johannes 2:13–16; Matteus 21:12, 13.

Innbyggerne i Palestina måtte også betale skatter og avgifter som ikke hadde med det religiøse liv å gjøre. Én slik skatt var den  ’koppskatten’ som Jesu motstandere spurte Jesus om. (Matteus 22:17) De måtte også betale en veiskatt og avgifter på import og eksport. Offentlige skatteoppkrevere i Palestina hadde ord på seg for å være uærlige, og folk foraktet dem. (Markus 2:16) Skatteoppkreverne la seg ofte opp personlige formuer ved å inndrive for mye skatt og så beholde det de tok ekstra. Men noen skatteoppkrevere, for eksempel Sakkeus, reagerte positivt på Jesu budskap og sluttet med sin uærlige praksis. (Lukas 19:1–10) Alle som ønsker å følge Kristus i dag, må også være ærlige i alt, også i forretningssaker. – Hebreerne 13:18.

En annen gruppe som håndterte penger, var de som drev bankvirksomhet. De vekslet utenlandsk valuta og tilbød også spareordninger, drev med utlån og betalte renter til dem som plasserte midler i banken. Jesus nevnte slike bankfolk i en illustrasjon om noen slaver som fikk forskjellige pengebeløp som de skulle gjøre forretninger med. – Matteus 25:26, 27.

Et rett syn på penger

I de fleste land i dag må folk tjene penger for å kunne kjøpe det de trenger. Følgende uttalelse som Gud inspirerte kong Salomo til å nedskrive for mange hundre år siden, er fortsatt aktuell: «Penger er til beskyttelse.» Men Salomo sa også at visdom har større verdi enn penger, for «visdommen holder sine eiere i live». (Forkynneren 7:12) En slik visdom finner vi i Bibelen.

Jesus hjalp sine etterfølgere til å få et likevektig syn på penger da han sa: «Selv om noen har overflod, kommer ikke hans liv av de ting han eier.» (Lukas 12:15) I likhet med Jesu disipler i det første århundre handler vi med visdom hvis vi håndterer penger på en ansvarsfull og ærlig måte og unngår å bli pengekjære. – 1. Timoteus 6:9, 10.

[Fotnote]

[Ramme/bilde på side 26]

 Fakta om mynter

● En av de minste myntene som var i omløp i Palestina i det første århundre, var kobbermynten lepton, også kjent som skjerv. En arbeider tjente gjerne to lepta på et kvarters tid. Det var to lepta den fattige enken la i bidragsbøssen i templet. – Markus 12:42.

● Sølvdrakmen var en gresk mynt som utgjorde nesten en daglønn. (Lukas 15:8, 9) To drakmer var det beløp alle jødiske menn betalte årlig i tempelskatt. – Matteus 17:24.

● Sølvdenaren var en romersk mynt som var preget med keiserens bilde. Den egnet seg derfor godt som «koppskattens mynt», den mynten som ble innkrevd av enhver voksen jødisk mann under det romerske herredømmet. (Matteus 22:19) En arbeidsgiver betalte gjerne en arbeider én denar for en tolvtimers arbeidsdag. – Matteus 20:2–14.

● En annen mynt som var i omløp i Palestina på Jesu tid, var en ren sølvsekel som ble laget i byen Tyrus. De 30 sølvstykkene som overprestene betalte til Judas Iskariot for at han skulle forråde Jesus, kan ha vært tyriske sekler. – Matteus 26:14–16.

Myntene er vist i naturlig størrelse