Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

En dag preget av forhåpninger og forventninger

En dag preget av forhåpninger og forventninger

Den 130. klassen ved Gilead

En dag preget av forhåpninger og forventninger

AVSLUTNINGSHØYTIDELIGHETEN for den 130. klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead var preget av forhåpninger og forventninger. Den fant sted lørdag den 12. mars 2011, og det var over 8500 tilhørere, deriblant elevene, familiemedlemmer og venner. Forventningene var store – ikke bare til denne dagen, men også til framtiden for de godt opplærte misjonærene, som snart skulle bli sendt til alle deler av verden for å gjøre andre kjent med Bibelens sannheter.

«Lykkelige er alle som fortsetter å vente på» Jehova

Denne oppmuntrende tanken, som er hentet fra Jesaja 30:18, var temaet for den talen som ble holdt av Geoffrey Jackson, som er medlem av Jehovas vitners styrende råd og var ordstyrer for programmet. Med varme og med et muntert glimt i øyet gratulerte han elevene med at de hadde overlevd Gilead-kursets slit og strev, og han forsikret dem om at de ganske sikkert også ville overleve denne spennende dagen. Hvilke realistiske forventninger kunne elevene ha til framtiden? Han utdypet tre praktiske punkter fra Jesaja 30:18–21.

For det første sa bror Jackson: «Dere kan forvente at Jehova vil høre bønnene deres.» Han pekte på forsikringen i vers 19: «[Gud] skal visselig vise deg sin gunst ved lyden av ditt rop.» Bror Jackson pekte på at denne forsikringen er rettet til en enkeltperson, «deg». Det innebærer at Jehova hører de bønnene vi ber som enkeltindivider. «Som Far spør ikke Jehova: Hvorfor kan ikke du være like sterk som den eller den? Nei, han lytter oppmerksomt til hver enkelt. Og han besvarer våre bønner.»

For det andre sa taleren at vi kan forvente å møte problemer. «Jehova lover ikke at livet vil bli enkelt, men han vil hjelpe oss.» Som vers 20 viser, forutsa Gud at når Israel ble beleiret, ville trengsel og undertrykkelse bli like vanlig som brød og vann. Men Jehova ville alltid være rede til å komme sitt folk til unnsetning. Gilead-elevene vil også møte problemer og utfordringer, men ikke nødvendigvis akkurat slike som de forventer. Bror Jackson sa videre: «Dere kan imidlertid forvente at Jehova vil være der for dere og hjelpe dere til å takle enhver utfordring.»

For det tredje sa bror Jackson til elevene, i samsvar med versene 20 og 21: «Dere kan forvente å få veiledning – så se etter veiledning!» I dag, sa han, må enhver kristen lytte oppmerksomt når Jehova taler gjennom Bibelen og bibelske publikasjoner. Taleren oppfordret elevene inntrengende til å fortsette å lese i Bibelen hver dag, for det betyr liv.

La «redsel for Jehova være over dere»

Anthony Morris i det styrende råd forklarte betydningen av det bibelske uttrykket «redsel for Jehova». (2. Krønikebok 19:7) Dette uttrykket sikter ikke til en sykelig frykt, men til et intenst ønske om å gjøre det som er rett, en respekt som er så dyp og oppriktig at det er som om man skjelver for ham. «Ta den slags frykt med dere til det landet dere blir sendt til», sa bror Morris til elevene. Hvordan kan de vise en slik ærefrykt for Jehova? Taleren pekte på to praktiske punkter.

For det første oppfordret bror Morris elevene til å følge den veiledningen vi finner i Jakob 1:19 om å «være snar til å høre, sen til å tale». Han sa at elevene hadde lært mye i løpet av det fem måneder lange kurset, men når de kom til sine tildelte distrikter, måtte de passe på ikke å briljere med det de hadde lært. «Dere må lytte først», sa han. «Lytt til menigheten deres og til dem som tar ledelsen i det landet dere tjener i. Lytt til det de sier om landet og dets kultur. Vær ikke redd for å si: Jeg vet ikke. Hvis opplæringen deres har vært god, har dere sikkert oppdaget at jo mer man lærer, jo bedre forstår man hvor lite man egentlig vet.»

For det andre leste bror Morris Ordspråkene 27:21: «Rensedigelen er for sølv, og smelteovnen er for gull; og en mann er i samsvar med sin lovprisning.» Han forklarte at akkurat som gull og sølv må foredles, eller renses, kan vi bli foredlet ved hjelp av lovprisning, eller ros. Hvordan det? Når noen roser oss, kan det være en prøve på vår karakter. Det kan føre til at vi blir stolte og går til grunne åndelig sett, eller det kan få oss til å erkjenne at vi står i gjeld til Jehova, og gjøre oss mer bestemt enn noen gang på at vi aldri skal unnlate å følge hans normer. Bror Morris oppfordret derfor elevene til å reagere på rette måte når de får ros – ved å se det som en mulighet til å vise at de har den rette slags «redsel for Jehova».

«Sett pris på deres oppdrag»

Guy Pierce i det styrende råd holdt hovedforedraget. Han drøftet det ovenstående temaet og forklarte at ordet «misjonær» betyr «en som er blitt sendt ut på et oppdrag». Det er ikke så rart, sa han, at det finnes mange forskjellige slags misjonærer med vidt forskjellige oppdrag. Mange fokuserer på fysisk helbredelse og prøver å finne politiske løsninger på verdens problemer. «Dere er annerledes», sa han. På hvilken måte?

I sitt studium av Bibelen hadde elevene sett på ganske mange beretninger om fysisk helbredelse. Da Jesus oppvekte en ung jente fra de døde, var foreldrene «ute av seg av stor henrykkelse». (Markus 5:42) Og når blinde ble helbredet mirakuløst, opplevde de en inderlig glede. Et av formålene med slike mirakler var at de skulle vise oss i dag hva Kristus kommer til å utrette i den kommende, nye verden. Da vil den ’store skare’ av rettferdige mennesker som overlever enden for den nåværende, onde verden, bli helbredet for alle fysiske lidelser. (Åpenbaringen 7:9, 14) Deres kjære som får en oppstandelse, vil også være friske fysisk sett. Tenk for en glede!

Men som bror Pierce sa, vil fysisk helbredelse aldri være den viktigste formen for helbredelse. De syke som Jesus helbredet, ble til slutt syke igjen. De han oppreiste, døde igjen. Noe som var langt viktigere, var den åndelige helbredelsen Jesus utførte. Gilead-misjonærenes oppdrag går også ut på å hjelpe folk til å bli åndelig helbredet. Misjonærene hjelper folk til å bli forlikt med vår himmelske Far, slik at de blir levende åndelig sett. Det er bare de som blir åndelig helbredet, som oppnår evig liv. «Når dere hjelper folk til å bli åndelig helbredet», sa bror Pierce, «er det til ære for Gud, og dere utfører en vellykket tjeneste.»

Tre høydepunkter til

«Vil dette bli en god dag?» Robert Rains, som er medlem av utvalget ved avdelingskontoret i USA, stilte dette spørsmålet. Han oppfordret elevene til å sørge for at hver dag i deres tildelte distrikt ville bli en god dag – ved å bruke tiden fornuftig, søke hjelp i Guds Ord i tider med bekymringer og stole på Jehova ved å be til ham.

«Vil dere gjøre det gamle nytt?» Mark Noumair, en av Gilead-lærerne, stilte dette spørsmålet i sin tale. Han drøftet 1. Johannes 2:7, 8, der apostelen Johannes omtaler «et gammelt bud» som også var «et nytt bud». Det dreier seg i bunn og grunn om det samme budet – at Kristi etterfølgere skal elske hverandre uselvisk, med en selvoppofrende ånd. (Johannes 13:34, 35) Dette budet var gammelt i og med at det var blitt pålagt disiplene flere tiår tidligere av Kristus selv, men det var også nytt i og med at de kristne møtte nye utfordringer og trengte å vise kjærlighet på nye og mer fullstendige måter. Misjonærer blir også stilt overfor nye omstendigheter og trenger å lære å vise kjærlighet på nye måter. Hva er nøkkelen?

«Ikke bli det du hater», sa bror Noumair. Han kom med denne advarselen: Hvis vi ser noen oppføre seg på en måte vi sterkt misliker, og vi gir igjen med samme mynt, da blir vi det vi hater. Det vil være å slå inn på en selvødeleggende kurs. Hvis vi derimot reagerer på slike utfordringer ved å finne nye måter å vise kjærlighet på, lar vi «det sanne lys» skinne og bidrar til å fordrive åndelig mørke.

«Bær deres bør.» En annen av Gilead-lærerne, Michael Burnett, utdypet dette praktiske temaet. Han fortalte om folk i afrikanske land som bærer tunge bører på hodet. De legger en kata, et lite, sammenrullet tøystykke, på hodet for å gjøre det behagelig og for å holde børen i balanse. Dette gir dem også en elegant gange. Gilead-misjonærene kommer til å få en tung bør, eller ansvarsbyrde, i sin tjeneste i fremmede land, men de har fått noe som kan sammenlignes med en kata: omfattende bibelsk opplæring. Når de anvender det de har lært, vil de kunne bære sin bør på en likevektig og effektiv måte.

Opplevelser og intervjuer

Opplæringen på Gilead-skolen innebærer også at elevene bruker tid i forkynnelsen sammen med Jehovas vitners lokale menigheter. William Samuelson, som er tilsynsmann for avdelingen for teokratiske skoler, gjennomgikk noen av de opplevelsene som elevene hadde hatt. Temaet for hans tale var «La ikke din hånd hvile». (Forkynneren 11:6) Elevene rekonstruerte på en levende måte opplevelser som viste hvor ivrige de hadde vært i tjenesten, blant annet ved å benytte anledninger til å forkynne det gode budskap på fly, på restauranter og på bensinstasjoner. De hadde forkynt fra dør til dør, uformelt og ved å skrive brev. De hadde så visst ikke latt sine hender hvile, og det hadde gitt svært gode resultater.

Kenneth Stovall, en av brødrene i staben ved Gilead-skolen, intervjuet så tre svært erfarne misjonærer – Barry Hill, som har tjent i Ecuador og i Den dominikanske republikk, Eddie Mobley, som har tjent i Elfenbenskysten, og Tab Honsberger, som har tjent i Senegal, Benin og Haiti. Sammen utdypet de på en fin måte temaet «Prøv Jehova og høst velsignelser». (Malaki 3:10) Bror Hill fortalte for eksempel hvordan han og hans kone hadde taklet den utfordring det var å tilpasse seg et ecuadoriansk klima som varierer mellom å være varmt og støvete og varmt og gjørmete. I to og et halvt år, fortalte han, måtte de hente vann i bøtter når de skulle vaske seg. Men de tenkte aldri på å reise hjem igjen. De følte at deres tildelte distrikt var en velsignelse fra Jehova. «Det var vårt liv», sa han.

Helt til slutt leste en av elevene et rørende brev fra klassen, hvor elevene gav uttrykk for sin dype takknemlighet for den undervisningen de hadde fått. «Vår tro er blitt løftet opp til nye høyder», stod det i brevet, «og likevel vet vi at vi bare så vidt har begynt på vår gjerning.» Alle elevene fikk vitnemålene sine, og det ble lest opp hvilke land de skulle tjene i. Bror Jackson avsluttet programmet ved å forsikre elevene om at de kunne forvente å få hjelp av Jehova i livet framover, særlig i utfordrende situasjoner. Programmet gav alle de tilstedeværende større forhåpninger og forventninger. Jehova kommer uten tvil til å bruke disse nye misjonærene til å utrette mye godt.

[Oversikt/kart på side 31]

STATISTIKK OVER KLASSEN

9 land representert

34,0 gjennomsnittsalder

18,6 gjennomsnittlig antall år siden dåpen

13,1 gjennomsnittlig antall år i heltidstjenesten

[Kart]

(Se den trykte publikasjonen)

Elevene ble sendt til de landene som er vist nedenfor:

HVOR MISJONÆRENE ER BLITT SENDT

ARGENTINA

ARMENIA

BURKINA FASO

BURUNDI

KONGO

TSJEKKIA

HAITI

HONGKONG

INDONESIA

KENYA

LITAUEN

MALAYSIA

MOSAMBIK

NEPAL

PAPUA NY-GUINEA

ROMANIA

SENEGAL

TANZANIA

UGANDA

ZIMBABWE

[Bilde på side 31]

Den 130. klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead

På listen under er rekkene nummerert fra den forreste til den bakerste, og i hver rekke er navnene ført opp fra venstre.

(1) Z. Molina; S. Bassolino; C. Alatsis; A. Arroyo; L. Niño; S. Merkling; M. Clark.

(2) C. Little; S. Tibaudo; S. Jakobsson; J. Moreno; A. Rodriguez; K. Lee; H. Cárdenas; L. Aguilar.

(3) A. Clairbush; A. Polley; S. Caldwell; J. Adame; S. Hildebrandt; I. Shoemaker; N. Grohman; G. Galvez.

(4) J. Clark; A. Bassolino; K. Packham; J. Adame; M. Knaus; M. Niño; R. Moreno; J. Galvez.

(5) D. Rodriguez; M. Geynes; J. Molina; A. Aguilar; I. Alatsis; A. Manno; R. Grohman; J. Packham.

(6) S. Geynes; M. Cárdenas; C. Arroyo; C. Manno; J. Merkling; H. Lee; X. Clairbush; P. Jakobsson.

(7) J. Little; B. Hildebrandt; M. Shoemaker; K. Knaus; J. Caldwell; F. Tibaudo; C. Polley.