Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Hun kjempet for Guds folk

Hun kjempet for Guds folk

Etterlign deres tro

Hun kjempet for Guds folk

ESTER prøvde å roe følelsene mens hun nærmet seg forgården til palasset i Susan. Det var ikke lett. Alt ved borgen – dens mangefargede relieffskulpturer av okser med vinger, bueskyttere og løver i glassert teglstein, dens riflete steinsøyler og imponerende statuer, ja til og med dens beliggenhet på de enorme platåene i nærheten av de snødekte Zagrosfjellene og utsikten til det klare vannet i elven Khoaspes – skulle minne alle besøkende om den enorme makten den mannen hun snart skulle tre fram for, var i besittelse av, han som kalte seg selv «den store kongen». Han var også hennes ektemann.

Ektemann! Så forskjellig Ahasverus var fra den slags ektemann enhver trofast jødisk ung kvinne kunne ha forestilt seg! * Han hadde ikke en som Abraham som sitt eksempel, en mann som ydmykt tok imot Guds veiledning om å lytte til sin kone Sara. (1. Mosebok 21:12) Kongen visste lite eller ingenting om Esters Gud, Jehova, eller om hans lov. Men Ahasverus var kjent med den persiske lov, deriblant en lov som forbød akkurat det Ester skulle til å gjøre. Hva da? Jo, loven sa at enhver som trådte fram for den persiske monarken uten å være tilkalt av ham, risikerte å dø. Ester var ikke blitt tilkalt, men hun var likevel på vei for å tre fram for kongen. Etter hvert som hun nærmet seg den indre forgården, hvor kongen ville kunne se henne fra tronen, kan hun ha følt at hun gikk sin egen død i møte. – Ester 4:11; 5:1.

Hvorfor tok hun en slik risiko? Og hva kan vi lære av denne bemerkelsesverdige kvinnens tro? La oss først se på hva som førte til at Ester fikk den helt spesielle rollen som dronning i Persia.

«Et vakkert utseende»

Ester var foreldreløs. Vi vet svært lite om foreldrene hennes, som gav henne navnet Hadassa, det hebraiske ordet for «myrt», en busk med vakre, hvite blomster. Da Ester mistet foreldrene sine, var det en av slektningene hennes, en godhjertet mann som het Mordekai, som tok seg av henne. Mordekai var en fetter av henne, men var en god del eldre. Han tok Ester hjem til seg og behandlet henne som sin egen datter. – Ester 2:5–7, 15.

Mordekai og Ester levde som landflyktige jøder i denne persiske hovedstaden, hvor de sannsynligvis måtte takle en viss forakt på grunn av sin religion og den Loven de prøvde å følge. Men Ester må utvilsomt ha blitt nærere knyttet til fetteren sin etter hvert som han lærte henne om Jehova, den barmhjertige Gud som mange ganger tidligere i historien hadde reddet sitt folk fra vanskeligheter – og ville komme til å gjøre det igjen. (3. Mosebok 26:44, 45) Det vokste tydeligvis fram et varmt og lojalt forhold mellom Ester og Mordekai.

Det ser ut til at Mordekai arbeidet som en slags embetsmann ved borgen i Susan, for han satt regelmessig innenfor porten sammen med andre av kongens tjenere. (Ester 2:19, 21; 3:3) Hva Ester brukte tiden til i oppveksten, kan vi bare gjette oss til, men hun tok uten tvil godt vare på den eldre fetteren sin og hjemmet hans, som sannsynligvis lå i den fattigere delen av byen på den andre siden av elven i forhold til kongeborgen. Hun likte kanskje å ta seg en tur til markedet i Susan, hvor gullsmeder, sølvsmeder og andre handelsmenn viste fram varene sine. Ester kan umulig ha forestilt seg at en slik luksus senere skulle bli noe helt dagligdags for henne – hun hadde ingen anelse om hvilken framtid som lå foran henne.

En dronning blir avsatt

En dag begynte ryktene å svirre i Susan – det ble meldt om uro i kongens hus. I et stort selskap der kong Ahasverus bød de fornemme gjestene sine luksuriøs mat og vin, bestemte han seg for å tilkalle Vasjti, sin vakre dronning, som holdt et eget selskap sammen med kvinnene. Men Vasjti nektet å komme. Ydmyket og rasende spurte kongen rådgiverne sine om hvilken straff Vasjti burde få. Hva ble resultatet? Hun ble avsatt som dronning. Kongens tjenere begynte å søke over hele landet etter vakre, unge jomfruer – blant dem ville kongen velge en ny dronning. – Ester 1:1 til 2:4.

Vi kan kanskje tenke oss at Mordekai fra tid til annen betraktet Ester med godhet, og at han med en blanding av stolthet og bekymring la merke til at hans lille kusine var blitt voksen – og hadde utviklet seg til å bli en bemerkelsesverdig skjønnhet. «Den unge kvinnen hadde en vakker skikkelse og et vakkert utseende», sier beretningen. (Ester 2:7) Fysisk skjønnhet er tiltrekkende, men bare i kombinasjon med visdom og ydmykhet. Ellers kan slik skjønnhet føre til at forfengelighet, stolthet og andre lite tiltalende egenskaper slår rot i hjertet. (Ordspråkene 11:22) Har du noen gang sett det skje? Hva ville skjønnheten vise seg å være i Esters tilfelle – noe positivt eller noe negativt? Det ville tiden vise.

Kongens tjenere la merke til Ester, og hun var blant dem som ble tatt ut. De hentet henne hos Mordekai og tok henne med til den store borgen på den andre siden av elven. (Ester 2:8) Det må ha vært vanskelig for dem begge å skilles, for de var som far og datter. Mordekai kan ikke ha ønsket at adoptivdatteren hans skulle gifte seg med en ikke-troende, ikke engang om det var en konge, men det som skjedde, lå utenfor hans kontroll. Ester lyttet uten tvil ivrig til de rådene Mordekai gav henne før hun ble hentet. Da hun ble ført til borgen i Susan, var det nok mange spørsmål som kvernet rundt i hodet hennes. Hva slags liv var det som lå foran henne?

Hun vant velvilje hos alle som så henne

Ester var blitt kastet inn i en verden som var helt ny og fremmed for henne. Hun befant seg blant «mange unge kvinner» som var blitt samlet fra fjern og nær i det persiske rike. Deres skikker, språk og holdninger må ha vært svært forskjellige. De unge kvinnene ble satt under tilsyn av en embetsmann som het Hegai, og de skulle gjennomgå en omfattende skjønnhetsbehandling – et program som skulle vare i ett år og omfatte massasje med velluktende oljer. (Ester 2:8, 12) Et slikt miljø og en slik livsstil kunne lett ha ført til at disse unge kvinnene ble helt oppslukt av utseendet, og også til at de ble preget av forfengelighet og konkurranseånd. Hvordan ble Ester berørt av dette?

Ingen kunne ha vært mer bekymret for Ester enn det Mordekai var. Det står at han dag etter dag gikk så nær kvinnehuset han kunne, og forsøkte å få vite hvordan det gikk med henne. (Ester 2:11) Etter hvert som det sivet ut informasjon, kanskje gjennom samarbeidsvillige tjenere i huset, må han ha strålt av faderlig stolthet. Hvorfor?

Hegai ble så imponert over Ester at han viste henne stor kjærlig godhet – han gav henne sju tjenestekvinner og det beste stedet i kvinnehuset. Beretningen sier til og med: «I mellomtiden fant Ester stadig velvilje for alles øyne som så henne.» (Ester 2:9, 15) Ville skjønnhet i seg selv ha gjort så stort inntrykk på alle? Nei, Ester hadde mye mer enn et vakkert utseende.

Det står for eksempel: «Ester hadde ikke fortalt noe om sitt folk eller om sine slektninger, for Mordekai hadde gitt henne påbud om ikke å fortelle noe.» (Ester 2:10) Mordekai hadde gitt henne instrukser om å være forsiktig med å røpe noe om sin jødiske bakgrunn – han skjønte utvilsomt at det var mange fordommer mot hans folk blant de kongelige i Persia. Så glad han må ha blitt over å få vite at selv om Ester nå var ute av syne for ham, var hun fortsatt like forstandig og lydig!

Unge i dag kan på lignende måte glede sine foreldre og foresatte. Når de er ute av syne for foreldrene – til og med hvis de er omgitt av overfladiske, umoralske eller onde mennesker – kan de stå imot dårlig påvirkning og holde fast ved de normene som de vet er riktige. Når de gjør det, gleder de i likhet med Ester sin himmelske Fars hjerte. – Ordspråkene 27:11.

Da tiden var inne til at Ester skulle bli stilt fram for kongen, fikk hun mulighet til å velge akkurat det hun mente hun ville trenge, kanskje for å gjøre seg enda vakrere. Men hun fulgte Hegais råd og var beskjeden og bad ikke om mer enn det hun ble tilbudt. (Ester 2:15) Hun forstod sannsynligvis at det ikke var skjønnhet alene som ville vinne kongens hjerte – en beskjeden og ydmyk holdning ville være en langt mer sjelden vare ved det hoffet. Hadde hun rett?

Beretningen sier: «Kongen kom til å elske Ester høyere enn alle de andre kvinnene, ja, hun vant hans velvilje og kjærlige godhet framfor alle de andre jomfruene. Han satte så den kongelige hodepryden på hennes hode og gjorde henne til dronning i Vasjtis sted.» (Ester 2:17) Det må ha vært vanskelig for denne ydmyke, jødiske unge kvinnen å tilpasse seg en slik forandring i livet – nå var hun den nye dronningen, hustruen til den mektigste monarken i verden på den tiden! Gikk denne nye stillingen henne til hodet? Ble hun stolt?

Absolutt ikke! Ester fortsatte å være lydig mot adoptivfaren sin, Mordekai. Hun holdt sin tilknytning til det jødiske folk hemmelig. Og når Mordekai avslørte et komplott som gikk ut på at Ahasverus skulle snikmyrdes, fortalte Ester lydig dette videre til kongen, og komplottet ble avverget. (Ester 2:20–23) Hun viste at hun fortsatt hadde tro på sin Gud, ved å ha en ydmyk og lydig holdning. Lydighet blir sjelden sett på som noe verdifullt i dag – det er ulydighet og opprør som er vanlig. Men de som har sann tro, setter pris på lydighet, slik Ester gjorde.

Esters tro blir satt på prøve

En mann som het Haman, fikk en fremtredende stilling ved Ahasverus’ hoff. Kongen utnevnte Haman til førsteminister, og Haman ble dermed kongens fremste rådgiver og den nest øverste i riket. Kongen befalte til og med at alle som så denne embetsmannen, skulle bøye seg for ham. (Ester 3:1–4) For Mordekai var denne loven et problem. Han mente at det var viktig å adlyde kongen, men ikke hvis det ville innebære at han viste mangel på respekt overfor Gud. Haman var nemlig agagitt. Det betyr etter alt å dømme at han var en etterkommer av Agag, den amalekittkongen som ble henrettet av Guds profet Samuel. (1. Samuelsbok 15:33) Amalekittene var så onde at de hadde gjort seg til fiender av Jehova og av israelittene. Som folk var amalekittene fordømt av Gud. * (5. Mosebok 25:19) Hvordan skulle en trofast jøde kunne bøye seg for en amalekitt, selv om amalekitten var av kongelig ætt? Mordekai kunne ikke gjøre det. Han gav ikke etter. Helt til denne dag har menn og kvinner med sterk tro vært villige til å risikere livet for å følge dette prinsippet: «Vi må adlyde Gud som vår hersker mer enn mennesker.» – Apostlenes gjerninger 5:29.

Haman ble rasende. Men det å finne en måte å drepe Mordekai på var ikke nok for ham. Han ville utrydde hele Mordekais folk! Han snakket med kongen og tegnet et mørkt bilde av jødene. Uten å si hvilket folk det dreide seg om, påstod han at dette folket var ubetydelig og var «spredt omkring og atskilt blant folkene». Og enda verre – han sa at de ikke adlød kongens lover, at de med andre ord var farlige opprørere. Han tilbød seg å skjenke en enorm pengesum til kongens skattkammer for å dekke utgiftene til nedslaktingen av alle jødene i riket. * Ahasverus gav Haman sin kongelige signetring, slik at Haman kunne besegle enhver ordre han ønsket å sette ut i livet. – Ester 3:5–10.

Snart drog budbærere på hesteryggen i full fart ut til hvert hjørne av det enorme riket for å kunngjøre dødsdommen over det jødiske folk. Tenk hvilken virkning en slik kunngjøring må ha hatt da den nådde det avsidesliggende Jerusalem, hvor en rest av jøder, som hadde vendt tilbake fra fangenskapet i Babylon, strevde med å gjenoppbygge en by som fremdeles ikke hadde noen beskyttende murer. Kanskje tenkte Mordekai på dem, og også på sine egne venner og slektninger i Susan, da han fikk høre den grusomme nyheten. Helt ute av seg sønderrev han klærne sine, kledde seg i sekkelerret, strødde aske på hodet og utstøtte et høyt rop midt i byen. Haman på sin side satt og drakk sammen med kongen, uberørt av den sorgen han hadde ført over alle jødene og vennene deres i Susan. – Ester 3:12 til 4:1.

Mordekai visste at han måtte gjøre noe. Men hva kunne han gjøre? Ester fikk høre om Mordekais fortvilelse og sendte ham klær, men han nektet å la seg trøste. Han hadde kanskje lenge lurt på hvorfor hans Gud, Jehova, hadde tillatt at Ester ble tatt fra ham og ble gjort til en hedensk herskers dronning. Nå begynte han å skjønne hvorfor. Mordekai sendte bud til dronning Ester og bønnfalt henne om å komme med en anmodning til kongen og på den måten kjempe for «sitt eget folk». – Ester 4:4–8.

Ester må ha blitt veldig engstelig da hun fikk denne beskjeden. Dette var den største trosprøven hun hadde opplevd. Hun var redd, noe hun tydelig gav uttrykk for i sitt svar til Mordekai. Hun minnet ham om kongens lov. Det å tre fram for kongen uten å være tilkalt var ensbetydende med å bli dømt til døden. * Bare hvis kongen rakte ut gullsepteret, ble overtrederen spart. Og kunne Ester vente å bli vist en slik nåde, spesielt med tanke på det som hadde skjedd med Vasjti, som nektet å tre fram for kongen da hun fikk beskjed om det? Ester fortalte Mordekai at kongen ikke hadde bedt om å få se henne på 30 dager! Dette gav henne god grunn til å lure på om hun hadde mistet den lunefulle monarkens gunst. – Ester 4:9–11.

Mordekai svarte Ester på en fast og bestemt måte for å styrke hennes tro. Han forsikret henne om at hvis ikke hun gjorde noe, ville utfrielse for jødene komme et annet sted fra. Men hvordan kunne hun regne med å bli spart når forfølgelsen først kom i gang? Her viste Mordekai sin sterke tro på Jehova, som aldri ville la sitt folk bli utryddet, og som aldri ville tillate at de løftene han hadde kommet med, ikke gikk i oppfyllelse. (Josva 23:14) Så spurte Mordekai Ester: «Hvem vet om det ikke er for en tid som denne at du har oppnådd kongelig verdighet?» (Ester 4:12–14) Mordekai stolte helt og fullt på sin Gud, Jehova. Gjør vi det? – Ordspråkene 3:5, 6.

En tro sterkere enn frykten for døden

Det avgjørende øyeblikket var kommet for Ester. Hun bad Mordekai om å sørge for at hennes jødiske landsmenn ble med på en tre dager lang faste. Hun avsluttet så sitt svar med en uttalelse som i all sin enkelhet og ved det mot den vitner om, fremdeles gjør inntrykk: «Hvis jeg må gå til grunne, da må jeg gå til grunne.» (Ester 4:15–17) Ester må ha bedt mer inderlig i disse tre dagene enn hun hadde gjort i hele sitt liv. Men til slutt var tiden inne. Hun kledde seg i sine aller fineste kongelige klær, slik at kongen skulle finne behag i henne. Så gikk hun.

Som det er beskrevet i begynnelsen av denne artikkelen, gikk Ester mot kongens forgård. Vi kan bare forestille oss hvilke urolige tanker og inderlige bønner som må ha fylt hennes sinn og hjerte. Hun gikk inn i forgården, hvor hun kunne se Ahasverus, som satt på sin trone. Hun prøvde kanskje å tyde uttrykket i ansiktet hans – et ansikt som var innrammet av velstelte, symmetriske krøller og firkantet skjegg. Hvis hun måtte vente, må det ha virket som en evighet. Men øyeblikket kom – ektemannen så henne. Han ble helt sikkert overrasket, men ansiktsuttrykket ble mykere. Han rakte ut gullsepteret! – Ester 5:1, 2.

Ester hadde fått audiens, kongen ville høre på henne. Hun hadde tatt standpunkt for sin Gud og for sitt folk og ble ved sin enestående tro et eksempel for alle tjenere for Gud opp gjennom tidene. Men oppgaven hennes hadde bare så vidt begynt. Hvordan skulle hun overbevise kongen om at Haman, den rådgiveren som stod ham nærmest, var en ondskapsfull komplottmaker? Hvordan kunne hun være med på å redde sitt folk? Disse spørsmålene vil bli tatt opp i en senere artikkel.

[Fotnoter]

^ avsn. 4 Det er en utbredt oppfatning at Ahasverus er den samme som Xerxes I, som hersket over Perserriket i begynnelsen av 400-tallet fvt.

^ avsn. 24 Haman kan ha vært en av de aller siste amalekittene ettersom ’resten’ av dem var blitt utslettet på kong Hiskias tid. – 1. Krønikebok 4:43.

^ avsn. 25 Haman tilbød kongen 10 000 talenter sølv, tilsvarende milliarder av kroner etter dagens verdi. Hvis Ahasverus var den samme som Xerxes I, kan de pengene Haman tilbød, ha gjort forslaget hans mer fristende. Xerxes trengte enorme pengesummer for å gjennomføre sin lenge planlagte krig mot Hellas, som endte med et stort nederlag.

^ avsn. 28 Xerxes I var kjent for sitt skiftende og voldsomme temperament. Den greske historieskriveren Herodot nevnte noen eksempler på det fra den krigen Xerxes førte mot Hellas. Kongen gav befaling om at det skulle bygges en flytebro av skip over stredet ved Hellesponten. Da broen ble ødelagt av en storm, befalte Xerxes at ingeniørene skulle halshogges, og han fikk til og med mennene sine til å «straffe» Hellesponten ved å piske vannet mens det ble lest opp en krenkende kunngjøring. Da en velstående mann i forbindelse med det samme felttoget bønnfalt om at sønnen hans måtte bli fritatt fra hæren, fikk Xerxes sønnen kuttet i to, og kroppen ble vist fram som en advarsel.

[Bilde på side 19]

Mordekai hadde god grunn til å være stolt over adoptivdatteren sin

[Bilde på side 20]

Ester visste at ydmykhet og visdom var mye viktigere enn utseendet

[Bilde på sidene 22 og 23]

Ester risikerte livet for å beskytte Guds folk