Guds navn og Alfonso de Zamoras innsats for en nøyaktig bibeltekst

I ÅRET 1492 utstedte kongen og dronningen av Spania – Ferdinand og Isabella – et dekret som lød slik: «Vi beordrer alle jøder og jødinner . . . til innen utgangen av juli dette år å forlate alle våre riker og maktområder sammen med sine sønner og døtre og tjenere og tjenestepiker og alle andre jødiske husstandsmedlemmer, både små og store, uansett alder, og de kan bare våge å vende tilbake til dem.»

Denne utvisningsordren betydde at alle jødiske familier i Spania fikk valget mellom enten å forlate landet eller å gi avkall på sin religion. En rabbi som het Juan de Zamora, kan ha ment at den beste løsningen var å gå over til katolisismen og bli i Spania, der forfedrene hans hadde bodd i generasjoner. Det er mulig at han i betraktning av sin jødiske bakgrunn sendte sin sønn Alfonso til den ansette skolen for hebraiske studier i Zamora. Senere ble Alfonso også vel bevandret i latin, gresk og arameisk. Da han hadde avsluttet studiene sine, begynte han å undervise i hebraisk ved universitetet i Salamanca. Kort tid senere brukte han sine omfattende språkkunnskaper på en måte som ble til god nytte for bibelforskere i hele Europa.

I 1512 valgte det nye universitetet i Alcalá de Henares å utnevne Alfonso de Zamora til professor i hebraiske studier. Ettersom Zamora var en av de fremste språkforskerne på den tiden, sikret kardinal Jiménez de Cisneros, universitetets grunnlegger, seg hans hjelp til å utarbeide det formidable bibelverket Den complutensiske polyglott (som har navn etter Complutum, det latinske navnet på byen Alcalá de Henares). Denne bibelen i seks bind inneholder hele bibelteksten på hebraisk, gresk og latin og deler av teksten på arameisk. *

Bibelforskeren Mariano Revilla Rico skriver om dette prosjektet: «Av de tre døpte jødene som deltok i kardinalens [Cisneros’] arbeid, er den mest berømte Alfonso de Zamora, grammatikeren, filosofen og Talmud-eksperten, som i tillegg var lærd innen latin, gresk, hebraisk og arameisk.» Zamoras studier førte ham til den slutning at det å oversette Bibelen nøyaktig forutsatte omfattende kunnskaper i originalspråkene. Han ble faktisk en av de viktigste foregangsmennene når det gjaldt interessen for bibelforskning, som fikk en gjenoppblomstring i begynnelsen av 1500-tallet.

Men Zamora levde i en vanskelig tid og på et  sted der det var farlig å ta til orde for bibelforskning. Den spanske inkvisisjonen stod på høyden av sin makt, og den katolske kirke anså den latinske Vulgata for å være den eneste «autoriserte» bibeloversettelsen. Men allerede tidlig i middelalderen hadde lærde katolikker bemerket at den latinske teksten i Vulgata langt fra var perfekt. I begynnelsen av 1500-tallet gikk Alfonso de Zamora og andre i gang med den oppgaven å gjøre noe med dette.

’Oversatt av hensyn til nasjonenes frelse’

Det mest betydningsfulle av de prosjektene Zamora arbeidet med, var uten tvil en hebraisk utgave av det såkalte Gamle testamente, med en oversettelse av dette til latin. Det var sannsynligvis hans hensikt at dette materialet skulle brukes i stor utstrekning i den planlagte Complutensiske polyglott. Et av hans håndskrifter finnes i biblioteket på slottet El Escorial i nærheten av Madrid. Det er katalogisert som G-I-4 og inneholder hele 1. Mosebok på hebraisk sammen med en interlineær, ordrett oversettelse til latin.

I forordet sies det: «Av hensyn til nasjonenes frelse måtte De hellige skrifter bli oversatt til andre språk. . . . vi har betraktet det som absolutt nødvendig at de troende har en ord-for-ord-bibeloversettelse, laget slik at det for hvert hebraisk ord står et tilsvarende ord på latin.» Alfonso de Zamora, som var en anerkjent hebraiskkyndig, hadde de kvalifikasjonene som trengtes for å gå i gang med å utarbeide en slik ny latinsk oversettelse.

’Min ånd kan ikke finne et hvilested’

I én henseende var 1500-tallets Spania det ideelle stedet å arbeide for bibelforskere som Zamora. I løpet av middelalderen var Spania blitt et senter for jødisk kultur. Encyclopædia Britannica sier: «Med sine store muslimske og jødiske befolkningsgrupper var middelalderens Spania det eneste multietniske og multireligiøse landet i Vest-Europa, og mye av den spanske sivilisasjonens utvikling innen religion, litteratur, kunst og arkitektur i senmiddelalderen skrev seg fra dette faktum.»

Siden det var en stor jødisk befolkning i Spania, fantes det en mengde hebraiske bibelhåndskrifter der. Jødiske skriftlærde i mange deler av Spania hadde møysommelig skrevet av disse håndskriftene til bruk i synagogene, hvor man hadde høytlesning fra Skriftene. I sin bok om de tidligste utgavene av den hebraiske bibel (The Earliest Editions of the Hebrew Bible) skriver L. Goldschmidt at det «ikke bare var de spansk-portugisiske trykte utgavene av Pentateuken [de fem Mosebøkene] som var høyt ansett blant jødiske lærde på grunn av sin nøyaktighet, men også de håndskriftene som utgjorde grunnlaget for trykkingen av disse [utgavene av Pentateuken] og av de fremragende polyglottene».

Til tross for at Spania kunne by på visse fordeler for dem som ønsket å oversette Bibelen, skulle de snart komme til å møte motstand. I 1492 hadde de katolske hærstyrkene til kong Ferdinand og dronning Isabella beseiret den siste mauriske enklaven i Spania. Som nevnt utstedte kongen og dronningen samme år et dekret om at alle som holdt fast ved den jødiske religion, skulle utvises fra Spania. Ti år senere ble muslimene landsforvist ved en lignende kunngjøring. Fra da av ble katolisismen Spanias statsreligion, og andre religioner var ikke lenger tillatt.

Hvordan ville dette nye religiøse klimaet berøre oversettingen av Bibelen? Det framgår av tilfellet med Alfonso de Zamora. Selv om denne lærde jøden hadde gått over til katolisismen, nektet det spanske presteveldet å se bort fra bakgrunnen hans. Noen motstandere kritiserte kardinal Cisneros for å gjøre bruk av omvendte jøders ekspertise under utarbeidelsen av polyglottbibelen sin. Disse angrepene gjorde det svært vanskelig for Zamora. I en kommentar i et håndskrift som oppbevares på universitetet i Madrid, skriver han klagende: «Jeg, . . . forlatt og hatet av alle mine venner – som er blitt mine fiender – kan ikke finne et  hvilested for verken min ånd eller mine fotsåler.»

En av hans fremste fiender var Juan Tavera, erkebiskopen av Toledo, som senere ble generalinkvisitor. Zamora ble så nedslått over angrepene fra Tavera at han til og med skrev et bønnskrift til paven. Der stod det blant annet: «Vi anmoder og bønnfaller Deres hellighet om å hjelpe oss . . . og bevare oss mot vår fiende biskopen av Toledo, Don Juan Tavera. Hver dag, uten opphold, volder han oss en rekke ubehageligheter. . . . vi befinner oss virkelig i stor nød, for i hans øyne er vi bare som krøtter som skal til slaktehuset. . . . hvis Deres hellighet tar til følge dette bønnskriftet, som er stilet til Dem, ’skal Yahweh være din sikkerhet, og han skal bevare din fot fra å bli fanget’. (Ordspr. 3:23)» *

Arven etter Alfonso de Zamora

Trass i disse angrepene fortsatte Zamora sitt arbeid, som hadde framgang, og som er blitt til stor nytte for mange som har vært interessert i å studere Bibelen. Selv om han aldri oversatte Bibelen til noen av samtidens folkespråk, ble hans arbeid til uvurderlig hjelp for andre oversettere. For å forstå hans bidrag må vi huske at bibeloversetting alltid er avhengig av to slags filologer. For det første må noen studere avskrifter av den hellige tekst på originalspråkene – hebraisk, arameisk og gresk – for å lage en gjennomarbeidet og nøyaktig tekst på disse språkene. Deretter kan en oversetter bruke dette arbeidet som utgangspunkt for sin oversettelse til et annet språk.

Alfonso de Zamora var den fremste av de fagfolkene som utarbeidet den hebraiske teksten som til slutt, i 1522, ble offentliggjort i Den complutensiske polyglott. (Også hans hebraisk-latinske ordliste og hebraiske grammatikk, som inngikk i det samme verket, lettet andre oversetteres arbeid.) Erasmus, som levde samtidig med Zamora, utførte et lignende arbeid når det gjaldt De kristne greske skrifter, det såkalte Nye testamente. Så snart disse tekstutgavene på hebraisk og gresk ble tilgjengelige, kunne andre oversettere gå i gang med den viktige oppgaven å oversette Bibelen til forskjellige folkespråk. Da William Tyndale oversatte Bibelen til engelsk, var han en av de første oversetterne som drog nytte av den hebraiske teksten i Den complutensiske polyglott.

Innsatsen til slike menn som Zamora, som viet livet sitt til å gi andre en bedre forståelse av De hellige skrifter, har i høy grad bidratt til den store utbredelsen Bibelen har i dag. Som Zamora erkjente, er menneskers frelse avhengig av at de forstår Guds Ord og følger det. (Johannes 17:3) Dette igjen krever at Bibelen blir oversatt til språk som folk kan forstå, for bare da kan dens budskap nå millioner av menneskers hjerte og sinn.

[Fotnoter]

 [Ramme/bilder på side 19]

Oversetting av Guds navn

Det er spesielt interessant å legge merke til hvordan Alfonso de Zamora, en lærd mann med hebraisk bakgrunn, transkriberte Guds navn. En marginalnote i hans hebraisk-latinske interlineære oversettelse av 1. Mosebok inneholder Guds navn skrevet som «jehovah». (Se bildet.)

Zamora mente tydeligvis at det var akseptabelt å oversette Guds navn til latin på denne måten. Opp gjennom 1500-tallet, da Bibelen ble oversatt til store europeiske språk, ble denne stavemåten eller en som lignet mye på den, brukt av mange bibeloversettere, deriblant William Tyndale (engelsk, 1530), Sebastian Münster (latin, 1534), Pierre-Robert Olivétan (fransk, 1535) og Casiodoro de Reina (spansk, 1569).

Slik ble Zamora en av de første av mange bibelforskere på 1500-tallet som bidrog til å kaste lys over Guds navn. Det at Guds navn var blitt ignorert, hadde begynt som følge av en jødisk overtroisk oppfatning som ikke tillot at navnet ble uttalt. Denne jødiske tradisjonen hadde påvirket bibeloversettere i kristenheten – for eksempel Hieronymus, oversetteren av den latinske Vulgata – slik at de hadde erstattet Guds navn med slike betegnelser som «Herren» eller «Gud».

[Bilde]

Nærbilde av Guds navn med hebraiske bokstaver, som Zamora oversatte med «Jehovah»

[Bilde på side 18]

Dekret fra kongen og dronningen av Spania, 1492

[Rettigheter]

Dekret: Courtesy of the Archivo Histórico Provincial, Ávila, Spain

[Bilde på side 18]

Universitetet i Alcalá de Henares

[Bilde på side 21]

Tittelbilde til Zamoras interlineære oversettelse