Jeg ville bli som Jeftas datter

Fortalt av Joanna Soans

Mens jeg fortsatt var i tenårene, fikk jeg et sterkt ønske om å bli som Jeftas datter. Jeg vil gjerne forklare hvorfor, og hvordan jeg på flere måter etter hvert ble som henne.

I 1956 var jeg for første gang på et stevne som Jehovas vitner holdt. Det var i Bombay (nå Mumbai) i India. Det stevnet forandret livet mitt. En tale jeg hørte der om Jeftas datter, gjorde dypt inntrykk på meg.

Som du kanskje har lest i Bibelen, gikk Jeftas datter, sannsynligvis da hun bare var i tenårene, med på å la være å gifte seg. Dette gjorde det mulig for faren hennes å oppfylle et løfte han hadde gitt. Så hun tjente som ugift kvinne ved Jehova Guds hus, tabernaklet, resten av livet. – Dommerne 11:28–40.

Å, som jeg ønsket å bli som henne! Men jeg stod overfor et stort problem: Det å forbli ugift var helt uvanlig i vår kultur i India på den tiden.

Min familiebakgrunn

Jeg var det femte av de seks barna til Benjamin og Marcelina Soans og vokste opp i Udupi, en by ved Indias vestkyst. Morsmålet vårt er tulu, et språk som snakkes av omkring to millioner mennesker. Men skolespråket for oss og de fleste andre i Udupi var det indiske språket som heter kannada.

For dem som bor i dette området, har det alltid vært viktig å gifte seg og få barn. Jeg kan ikke huske at jeg i oppveksten noen gang lærte noen ord på tulu for «enslighet», «ensomhet» eller «hjemlengsel». Det var som om disse tilstandene ikke eksisterte. Familien vår, for eksempel, delte bolig med mine besteforeldre, onkler, tanter og tolv søskenbarn!

Tradisjonelt hadde vi vært en del av et matrilineært system, der barn ble betraktet som en del av morens familie. Avstamningen ble regnet i morslinjen, og døtre arvet mest. I noen tulusamfunn fortsatte en jente å bo hos moren sin etter å ha giftet seg, og mannen hennes flyttet dit.

Siden familien vår var blitt medlemmer av et kristent kirkesamfunn, var det visse ting som var annerledes hos oss. Hver kveld hadde bestefar en bibelstund med familien da vi bad sammen og leste høyt fra Bibelen på tulu. Hver gang han slo opp i den fillete bibelen sin for å lese for oss, var det som om han åpnet en skattkiste. Det var spennende! Salme 23:1 gjorde meg nysgjerrig. Der står det: «Jehova er min Hyrde. Jeg skal ikke mangle noe.» Jeg tenkte: Hvem er denne Jehova, og hvorfor blir han kalt hyrde?

«Skjell» falt fra øynene mine

Som følge av økonomiske vanskeligheter etter den annen verdenskrig flyttet vi til Bombay, over 90 mil unna. I 1945 besøkte to av Jehovas vitner faren min der og gav ham en bibelsk brosjyre. Far sugde til seg det som stod der, slik uttørket jord suger til seg regn, og han begynte å fortelle andre som snakket kannada, om det han hadde lest. Tidlig på 1950-tallet hadde en liten bibelstudiegruppe vokst og var blitt til den første kannadaspråklige menigheten i Bombay.

 Far og mor lærte oss barna å studere Bibelen flittig og bli flinke til å undervise. Hver dag fant de anledninger til å be og studere sammen med oss. (5. Mosebok 6:6, 7; 2. Timoteus 3:14–16) En dag mens jeg leste i Bibelen, var det som om det ’falt skjell fra øynene mine’. (Apostlenes gjerninger 9:18) Jeg lærte at Jehova Gud blir sammenlignet med en hyrde fordi han veileder og beskytter sine tilbedere og gir dem føde. – Salme 23:1–6; 83:18.

Jehova har holdt meg i hånden

Jeg ble døpt kort tid etter det minneverdige stevnet i Bombay i 1956. Seks måneder senere fulgte jeg min eldre bror Prabhakars eksempel og ble heltidsforkynner. Selv om jeg var ivrig etter å fortelle andre om bibelske sannheter, fikk jeg nesten ikke fram et ord når jeg prøvde å snakke om det jeg trodde på. Jeg stotret og stammet, og stemmen min skalv. «Dette kan jeg bare greie med Jehovas hjelp!» gråt jeg for meg selv.

Hjelp fra Jehova kom i form av misjonærene Homer og Ruth McKay fra Canada, som hadde gått på Jehovas vitners misjonærskole i New York i 1947. De holdt meg i hånden, for å si det slik, da jeg klønete tok mine første skritt i forkynnelsen. Ruth øvde regelmessig på dør-til-dør-presentasjoner sammen med meg. Hun visste nøyaktig hvordan hun skulle roe nervene mine. Mens hun holdt mine skjelvende hender, pleide hun å si: «Det skal gå så bra, kjære deg. Kom, så prøver vi neste hus.» Den beroligende tonen i stemmen hennes satte mot i meg.

En dag fikk jeg vite at Elizabeth Chakranarayan, en erfaren bibellærer som var en god del eldre enn meg, skulle være min partner i tjenesten. Min første reaksjon var: «Hvordan skal jeg klare å bo sammen med denne søsteren? Hun er jo så mye eldre enn meg!» Men hun viste seg å være akkurat den partneren jeg trengte.

«I virkeligheten er vi aldri alene»

Det første stedet vi ble sendt til, var den historiske byen Aurangabad, som ligger nesten 40 mil øst for Bombay. Det gikk raskt opp for oss at vi var de to eneste Jehovas vitner i en by med nesten en million innbyggere. Jeg måtte dessuten lære meg marathi, det vanligste språket i den byen.

Fra tid til annen kom en bølge av ensomhet over meg, og jeg hulket som et morløst barn. Men Elizabeths moderlige tone oppmuntret meg. «Av og til kan vi nok føle oss ensomme, men i virkeligheten er vi aldri alene», pleide hun å si. «Selv om du er langt borte fra vennene dine og familien din, er Jehova alltid hos deg. Gjør ham til din venn, så vil ensomheten din snart forsvinne.» Den dag i dag setter jeg stor pris på rådet hennes.

Når vi hadde lite penger til transport, gikk vi til fots opptil to mil om dagen, i støv og gjørme, hete og kulde. Om sommeren kom temperaturen ofte opp i 40 grader. I monsuntiden var deler av det området vi forkynte i, gjørmete i månedsvis. Men ofte syntes vi at folks kulturelle oppfatninger var en større utfordring enn været.

Kvinner snakket ikke med menn på offentlige steder med mindre de var i slekt, og kvinner pleide ikke å lære menn noe. Så vi ble ofte gjort narr av og behandlet dårlig. De første seks månedene var det bare vi to som var på de ukentlige bibelske møtene vi holdt. Men med tiden kom det også noen interesserte. Snart  begynte en liten gruppe å ta form. Noen ble også med oss ut i forkynnelsen.

«Gå inn for å bli stadig dyktigere»

Etter omkring to og et halvt år fikk vi i oppdrag å tjene i Bombay. Mens Elizabeth fortsatte å konsentrere seg om forkynnelsesarbeidet, ble jeg bedt om å hjelpe min far med å oversette. Han var på det tidspunktet den eneste som oversatte vår bibelske litteratur til kannada. Han var glad for min hjelp, for han hadde mange ansvarsoppgaver i menigheten.

I 1966 bestemte foreldrene mine seg for å flytte tilbake til Udupi, der vi hadde bodd tidligere. Da de reiste fra Bombay, sa far: «Gå inn for å bli stadig dyktigere, jenta mi. Bruk et enkelt og klart språk når du oversetter. Ikke bli for selvsikker, men fortsett å være ydmyk. Stol på Jehova.» Dette var det siste rådet han gav meg, for han døde kort tid etter at de hadde flyttet tilbake til Udupi. Helt fram til i dag har jeg gjort mitt beste for å følge dette rådet i mitt oversettelsesarbeid.

«Har du ikke lyst til å gifte deg og slå deg til ro?»

Tradisjonelt ordner indiske foreldre med at barna deres blir gift i nokså ung alder, og oppmuntrer dem til å stifte familie. Så jeg ble ofte spurt: «Har du ikke lyst til å gifte deg og slå deg til ro? Hvem skal ta seg av deg når du blir gammel? Kommer du ikke til å føle deg ensom?»

Av og til følte jeg meg nærmest kvalt av slike stadige kommentarer. Jeg skjulte følelsene mine når jeg var sammen med andre, men åpnet mitt hjerte for Jehova så snart jeg var alene. Jeg fant trøst i å vite at han ikke så det slik at det var noe mangelfullt ved meg fordi jeg ikke var gift. For å fornye min beslutning om å tjene ham uten å la meg distrahere tenkte jeg på Jeftas datter og også på Jesus, som begge forble ugift og konsentrerte seg fullt og helt om å gjøre Guds vilje. – Johannes 4:34.

En gave fra Jehova

Elizabeth og jeg forble nære venner i nesten 50 år. Hun døde i 2005, i en alder av 98 år. De siste årene var hun ikke i stand til å lese i Bibelen, fordi synet hennes sviktet, men hver dag brukte hun mye tid på å be fortrolige og lange bønner til Jehova Gud. Noen ganger når jeg trodde at hun drøftet et skriftsted med noen på rommet sitt, fant jeg ut at det var Jehova hun snakket med. Han var en virkelig Person for henne, og hun levde som om hun hadde ham rett ved sin side. Jeg har oppdaget at det er dette som er nøkkelen til å tjene Gud trofast, slik Jeftas datter gjorde. Jeg er så takknemlig mot Jehova for at han gav meg en moden søster som var eldre enn meg, som mentor, slik at jeg kunne få opplæring og oppmuntring i mine yngre år og gjennom alle mine kamper. – Forkynneren 4:9, 10.

Jeg har virkelig opplevd store gleder ved å tjene Jehova slik Jeftas datter gjorde! Det at jeg ikke har giftet meg, og det at jeg har fulgt Bibelens veiledning, har gjort at jeg har fått leve et rikt og givende liv og ’stadig har kunnet stå til tjeneste for Herren uten å la meg distrahere’. – 1. Korinter 7:35.

[Bilde på side 28]

Min far holder et offentlig foredrag i Bombay på 1950-tallet

[Bilde på side 28]

Elizabeth og jeg kort tid før hun døde

[Bilde på side 29]

Jeg er med på å gjøre kjent et bibelsk foredrag i Bombay i 1960

[Bilde på side 29]

Sammen med to medarbeidere på kontoret der vi oversetter