Der landegrenser ikke betyr noe

Jehovas vitner går inn for å overvinne barrierer mellom forskjellige folkegrupper og nasjonaliteter. De merker seg prinsippet bak dette som Jesus sa til disiplene: ’Dere er alle brødre.’ (Matteus 23:8) Dette blir fint illustrert i to av Jehovas vitners forsamlingshus – et i Portugal og et i Spania.

FESTNINGSBYEN Valença do Minho, som ligger i Nord-Portugal, ble bygd i farlige tider. Fra festningsverkene er det utsikt over elven Minho (Miño), som danner grensen mellom Spania og Portugal. På den andre siden av elven ligger den spanske byen Tui, med en katedral som ligner mistenkelig på en festning. Festningsverkene i Tui og Valença skriver seg hovedsakelig fra 1600-tallet, da Spania og Portugal var i krig.

I 1995 ble det slutt på grensestasjoner og tollkontroller mellom disse to EU-landene. Men for at folk i forskjellige land skal forenes, er det mer som må til, enn bare å fjerne grensekontroller. Det må også skje en forandring i folks sinn og hjerte. I Valença står det en liten, pen bygning som viser hvordan man kan bygge bro over barrierer mellom mennesker i to forskjellige land. Det er en religiøs bygning – Jehovas vitners Rikets sal – som brukes av både en spansk og en portugisisk menighet.

Historien om dette begynte i 2001, da Jehovas vitner i Tui fikk behov for en ny Rikets sal. De måtte ut av de lokalene de hadde leid, og hadde ikke nok midler til å bygge seg en ny sal. De hadde heller ikke råd til å leie noe, siden menigheten ikke var stor. Så disse spanske vitnene spurte sine portugisiske brødre i Valença om de hadde noe imot å dele salen sin med dem, for salen lå bare noen få kilometer fra Tui sentrum.

«Vi drøftet saken på et møte med dem i desember 2001», forteller Eduardo Vila, som går i Tui menighet i Spania. «Da jeg gikk fra det møtet, skjønte jeg at Jehovas ånd hadde  virket på våre portugisiske brødres hjerte. De hadde ofret mye for å bygge en pen Rikets sal, og det var trosstyrkende å se at de var villige til å dele det de hadde, med oss.»

«Vi ønsket de spanske brødrene velkommen til vår Rikets sal», sier Américo Almeida, et portugisisk vitne som var på det samme møtet. «Vi hadde tillit til at Jehova ville velsigne denne ordningen, som vi vedtok enstemmig.» Vitnene fra begge sider av grensen kommer godt overens. «Det virker kanskje rart, men vi tenker ikke engang på at vi er fra to forskjellige land. Vi er åndelige brødre og søstre», sier Paolo fra Valença.

Noe av det første besøkende legger merke til inni Rikets sal, er de to identiske klokkene som henger bakerst i salen, og som viser forskjellig tid. Spania er en time foran Portugal, men denne tidsforskjellen er den eneste disharmonien i Rikets sal. Da salen trengte å bli pusset opp, var det et regionalt byggeutvalg i Spania som stod for prosjektet, mens entusiastiske brødre og søstre fra begge menighetene stilte opp for å utføre arbeidet. «Det kom mange faglærte fra Spania for å hjelpe oss. Noen hadde reist over 16 mil», forteller Paolo. «Prosjektet styrket samholdet mellom menighetene.»

Vi vil også fortelle om et annet eksempel på at landegrenser ikke utgjør noen hindring.

 Enhet i en dal som er delt mellom to land

Puigcerdá er en spansk by på grensen til Frankrike. Den ligger i hjertet av en fruktbar dal omgitt av høye topper i Pyreneene. Hele dalen, som heter Cerdaña (Cerdagne), tilhørte en gang Spania. Men i 1659, i fredsavtalen Pyreneertraktaten, avstod Spania halvparten av dalen til Frankrike.

I dag gjør franskmenn sine innkjøp i Puigcerdá, den største byen i dalen. Og siden 1997 har Jehovas vitner i Puigcerdá også åpnet dørene i sin Rikets sal for sine franske trosfeller. Det året måtte de franske vitnene ut av den salen de leide. Den nærmeste Rikets sal i Frankrike lå en times kjøring unna, og i vintermånedene er den høye fjellovergangen som man må krysse for å komme dit, ofte uframkommelig på grunn av snø.

Da de franske vitnene forklarte at de sårt trengte et sted å ha møtene sine, tilbød de spanske vitnene dem straks å bruke deres Rikets sal. «Alle de spanske brødrene ville mer enn gjerne dele salen med dem», forteller Prem, et vitne i den spanske menigheten. «Denne holdningen var selvfølgelig et resultat av den bibelske opplæringen vi har fått i årenes løp. Et par uker senere begynte vi å dele vår Rikets sal med dem, og vi har hatt felles sal de siste 13 årene.»

«Puigcerdá var det ideelle stedet for oss å ha en Rikets sal», forteller Eric, som er tilsynsmann i den franske menigheten. «Og jeg husker fortsatt den hjertelige velkomsten den spanske menigheten gav oss. De hadde pyntet salen med masse blomster og hadde laget et skilt der det stod: ’Velkommen, kjære brødre og søstre.’»

«Folk trodde at det at vi ikke lenger hadde vår Rikets sal i Frankrike, betydde at menigheten var lagt ned», sier Eric videre. «Men fordi vi fortsatte å forkynne i området – og blant annet delte ut trykte invitasjoner til møtene våre i Spania – skjønte de snart at vi fremdeles var der. Interesserte er glad for å komme til salen i Spania. Og nå som vi deler sal med våre spanske brødre, er vi blitt mer knyttet til dem. Før visste vi jo at det var en spansk menighet på den andre siden av grensen, men vi hadde ikke mye kontakt med hverandre. Nå som vi ses regelmessig, føler vi oss ikke så isolert i denne avsidesliggende fjelldalen.»

Skapte kulturelle barrierer noen bekymring? «Da jeg fikk vite at vi skulle ha møtene  våre på den andre siden av grensen, i Spania, ble jeg litt betenkt», innrømmer et fransk vitne i 80-årene. Hun tilføyer: «Men takket være den vennlige måten som brødrene i Puigcerdá tok imot oss på, medførte ikke forandringen noen som helst problemer. Tvert imot – dette har gitt oss anledning til å vise hvilken internasjonal enhet det er blant Jehovas folk.»

Grunnlaget for et nærere fellesskap

Grunnleggerne av det som nå er Den europeiske union, erklærte at medlemslandene var «bestemt på å skape grunnlaget for et stadig nærere fellesskap mellom de europeiske folk». Fjerningen av grensestasjoner i 1980- og 1990-årene skulle sette fart i denne prosessen. Men barrierer i folks sinn må også overvinnes.

Jehovas vitner arbeider hardt for å få bukt med fordommer og mistillit. De er klar over at det at de er forskjellige, er berikende for dem, og at «Gud ikke er partisk». (Apostlenes gjerninger 10:34) På sine internasjonale stevner og i sine Rikets saler har de sett «hvor godt og hvor velbehagelig det er at brødre bor sammen i enhet». (Salme 133:1) Jehovas vitner i Valença og Puigcerdá, som har knyttet bånd til sine brødre i et naboland, er levende beviser for at det går an å oppnå en slik enhet.

[Uthevet tekst på side 13]

«Det virker kanskje rart, men vi tenker ikke engang på at vi er fra to forskjellige land. Vi er åndelige brødre og søstre»

[Uthevet tekst på side 14]

«Prosjektet styrket samholdet mellom menighetene»

[Uthevet tekst på side 15]

«Hvor godt og hvor velbehagelig det er at brødre bor sammen i enhet!» SALME 133:1

[Bilde på sidene 12 og 13]

Utsikt over Tui og elven Minho fra festningsbyen Valença do Minho

[Bilde på side 14]

Rikets sal pusses opp

[Bilde på side 15]

Pyreneene og Cerdaña-dalen

[Bilde på side 15]

To eldste fra de to menighetene – en spansk og en fransk – som har møtene sine i Rikets sal i Puigcerdá