Bør du stole på førsteinntrykket?

EN LEGE satt hjemme i stuen sin og slappet av mens han så et talkshow på tv der en irsk minister var gjest. Da legen studerte ministerens ansikt, la han merke til noe som han trodde kunne være tegn på en svulst. Han tok kontakt med ministeren og rådet ham til å la seg undersøke snarest.

Det viste seg at diagnosen var helt korrekt. Legen hadde det som av og til blir kalt et klinisk blikk, det vil si evnen til å stille riktig diagnose ved bare å se på pasienten. Noen mener imidlertid at de har et «klinisk blikk» når det gjelder å bedømme menneskers karakter, personlighet og troverdighet.

I århundrenes løp er det blitt gjort forsøk på å utvikle en vitenskapelig metode for om mulig å avdekke et menneskes karakter ut fra hans fysiske trekk. Det kalles fysiognomikk, som i Encyclopædia Britannica blir definert som «en pseudovitenskap som beskjeftiger seg med hvordan ansiktstrekk eller kroppsbygning og -fasong angivelig forteller noe om personlighetstrekk». Lignende teorier og metoder ble på 1800-tallet framsatt av antropologer som briten Francis Galton, en fetter av Charles Darwin, og kriminologer som italieneren Cesare Lombroso, men har senere stort sett gått i glemmeboken.

Det er fortsatt mange som tror at det er mulig å foreta en pålitelig bedømmelse av en person bare ved å betrakte utseendet hans. Kan man stole på slike førsteinntrykk?

Å dømme etter utseendet

Et typisk eksempel på det å dømme, eller feilbedømme, en person på grunnlag av førsteinntrykket finner vi i 1. Samuelsbok i Bibelen. Jehova Gud gav profeten Samuel beskjed om å salve et medlem av Isais husstand til å være Israels konge. Vi leser: «Det skjedde da [Isais sønner] kom inn og [Samuel] fikk se Eliab, at han straks sa: ’Sannelig, her står Jehovas salvede framfor ham.’ Men Jehova sa til Samuel: ’Se ikke på hans utseende og på hans høye vekst, for jeg har forkastet ham. For Gud ser ikke som mennesket ser, for mennesket ser det som er synlig for øynene, men Jehova ser hvordan hjertet er.’» Det samme gjentok seg med seks andre av Isais sønner. I motsetning til det profeten og Isai hadde trodd, viste det seg at det var den åttende sønnen – David – en ung gutt som ingen hadde tenkt på å sende bud på engang, som Gud hadde valgt til konge. – 1. Samuelsbok 16:6–12.

Det er ikke stort annerledes i dag. For noen år siden ledet en professor i kriminologi et eksperiment i Tyskland som omfattet 500 jusstudenter. Det var tolv «ukjente gjester» til stede – den lokale politimesteren, den offentlige anklageren, økonomisjefen og også PR-sjefen ved universitetet, noen advokater og rettsbetjenter og tre domfelte kriminelle. Studentene skulle gjette hvilket yrke hver av gjestene hadde, hvem av gjestene som var blitt ilagt fengselsstraff, og hvilken forbrytelse de hadde begått. Alt dette skulle baseres utelukkende på grunnlag av utseendet til gjestene og de hobbyene de sa de hadde.

Hvordan gikk det? Omkring 75 prosent av studentene klarte å plukke ut de tre ekte kriminelle. Men det var gjennomsnittlig 60 prosent som også klassifiserte noen av de ni andre gjestene, som hadde rent rulleblad, som lovbrytere. Én av sju studenter trodde at den offentlige anklageren var narkolanger, og én av tre trodde at politimesteren var tyv! Vurderinger basert på umiddelbare  inntrykk kan være svært feilaktige. Hvorfor?

Utseendet kan bedra

Når vi treffer en person for første gang, har vi en tendens til å gjøre oss opp meninger om ham på bakgrunn av tidligere erfaring. Vi har lett for å generalisere og for å gjøre oss opp en mening om ham på grunnlag av stereotyper. Vi tar nok hans utseende i betraktning, og det kan være at vi også vurderer eller dømmer ham på grunnlag av hans nasjonalitet, etniske bakgrunn, sosiale status eller religion.

Hvis den oppfatningen vi har dannet oss om personen, viser seg å være korrekt, gratulerer vi oss selv med vår gode vurderingsevne, og vår tro på at vi kan stole på førsteinntrykket, blir styrket. Men hvordan reagerer vi hvis det går opp for oss at vi har tatt fullstendig feil? Hvis vi er ærlige, bør vi kvitte oss med våre forutfattede meninger og se etter kjensgjerningene. Ellers kan det være at vi gjør andre stor urett, bare på grunn av stolthet over den overlegne dømmekraft vi innbiller oss at vi har.

Når noen blir dømt etter utseendet, kan dette være skadelig ikke bare for ham, men også for den som dømmer ham. I det første århundre var det for eksempel mange jøder som nektet å vurdere muligheten for at Jesus var den lovte Messias. Hvorfor? Siden de baserte sine oppfatninger på ytre omstendigheter, var alt de så, sønnen til en landsens tømmermann. Selv om Jesu kloke ord og mektige gjerninger gjorde inntrykk på dem, nektet de å tro at han kunne være noe mer enn det de allerede hadde bestemt seg for at han var. Den holdningen de hadde, fikk Jesus til å dra til andre steder for å forkynne. Han sa: «Det er bare i sin hjemtrakt og i sitt eget hus en profet ikke blir æret.» – Matteus 13:54–58.

Disse jødene tilhørte en nasjon som hadde ventet på Messias i mange hundre år. Det at de lot førsteinntrykket hindre dem i å anerkjenne Messias da han endelig kom, førte til at de mistet Guds gunst. (Matteus 23:37–39) Også Jesu etterfølgere ble møtt med fordommer. Mange mennesker kunne rett og slett ikke tro at en liten gruppe fiskere, som ble sett ned på av den dannede klasse og av lederne for det største religionssamfunnet, kunne ha noe viktig å si. De som fortsatte å stole på det inntrykket de først hadde dannet seg, mistet den enestående muligheten til å bli etterfølgere av Guds Sønn. – Johannes 1:10–12.

 Noen forandret oppfatning

Noen av Jesu samtidige var ydmyke nok til å forandre oppfatning da de med egne øyne så hva Jesus gjorde. (Johannes 7:45–52) Det var for eksempel noen i familien hans som til å begynne med ikke anså det som sannsynlig at en av slektningene deres kunne være Messias. (Johannes 7:5) Rosverdig nok forandret de med tiden oppfatning og viste tro på ham. (Apostlenes gjerninger 1:14; 1. Korinter 9:5; Galaterne 1:19) Og i Roma var det noen år senere enkelte representanter for det jødiske samfunn som var villige til å høre på apostelen Paulus selv framfor å stole på rykter som ble spredt av fiender av kristendommen. Etter at de hadde hørt på ham, ble noen av dem troende. – Apostlenes gjerninger 28:22–24.

I vår tid er det mange som har negative oppfatninger om Jehovas vitner. Hvorfor det? I de fleste tilfeller er det ikke fordi de har undersøkt kjensgjerningene, eller fordi de har kommet fram til at Jehovas vitners trosoppfatninger og måter å gjøre ting på er ubibelske. Det er heller slik at de rett og slett finner det vanskelig å tro at det kan være Jehovas vitner som har sannheten på det religiøse område. Dette er akkurat den samme holdningen som mange i det første århundre hadde til datidens kristne.

Det at folk kommer med ufordelaktige eller nedsettende bemerkninger om dem som forsøker å følge Jesu eksempel, er egentlig ikke noe å undre seg over. Hvorfor ikke? Fordi Jesus advarte sine sanne etterfølgere om dette: «Dere skal bli gjenstand for alles hat for mitt navns skyld.» Men han oppmuntret dem med ordene: «Den som har holdt ut til enden, han skal bli frelst.» – Matteus 10:22.

I lydighet mot Jesu befaling gjør Jehovas vitner i vår tid seg store anstrengelser for å bringe det gode budskap om Guds rike ut til mennesker i hele verden. (Matteus 28:19, 20) De som absolutt ikke vil lytte, risikerer å gå glipp av muligheten til å komme inn på den vei som fører til evig liv. (Johannes 17:3) Hva med deg? Vil du la deg lede ene og alene av førsteinntrykket og av forutfattede meninger, eller er du villig til å undersøke kjensgjerningene med et åpent sinn? Husk: Utseendet kan bedra, og inntrykk man har dannet seg, kan være feilaktige, men hvis man undersøker kjensgjerningene på en objektiv måte, kan man bli positivt overrasket. – Apostlenes gjerninger 17:10–12.

[Bilde på side 11]

Det førsteinntrykket mange jøder hadde dannet seg av Jesus, fikk dem til å forkaste ham som Messias

[Bilde på side 12]

Er din oppfatning av Jehovas vitner basert på inntrykk eller på fakta?