En titt på farger og stoffer i bibelsk tid

I BIBELEN finner vi mange opplysninger om folks klesdrakt for hundrevis av år siden – detaljer om hvilke fasonger og farger klærne hadde, og hvilke materialer de var laget av.

Nå er jo ikke Bibelen en bok om moter og stiler. Men de detaljene den inneholder om slike ting, kan gjøre de bibelske beretningene mer levende for leseren.

Vi leser for eksempel om de provisoriske klærne som Adam og Eva tok på seg for å skjule sin nakenhet – lendekleder laget av fikenblad som var sydd sammen. Disse ble imidlertid senere erstattet av klær som Gud gav dem – mer varige «lange klær av skinn». – 1. Mosebok 3:7, 21.

Vi har også de detaljerte beskrivelsene i 2. Mosebok, kapitlene 28 og 39, av klærne til Israels øversteprest. Disse bestod av en underkledning av lin, en hvit kjortel, et vevd skjerf, en blå ermeløs overkledning, den broderte efoden og det broderte bryststykket foruten en turban med en skinnende gullplate. Beretningen om hvordan de mange kostbare materialene ble satt sammen for å lage disse klærne, gir oss et visst bilde av hvor imponerende de må ha sett ut. – 2. Mosebok 39:1–5, 22–29.

Profeten Elias klesdrakt var så særegen at folk forstod hvem han var, med én gang de hørte hvordan han var kledd – i «en kledning av hår» og med «et lærbelte spent om hoftene». Noen hundre år senere trodde noen at døperen Johannes var Elia, kanskje blant annet fordi han var kledd omtrent som ham. – 2. Kongebok 1:8; Matteus 3:4; Johannes 1:21.

 Stoffer og farger Bibelen forteller en god del om hva slags stoffer som ble brukt til klær, og om farger og fargestoffer og også om spinning, veving og sying. * De viktigste stoffene som blir nevnt, er ull og lin. Bibelen forteller at Abel var sauegjeter. (1. Mosebok 4:2) Om Abel drev med saueoppdrett for ullens skyld, sies det ikke noe om. Første gang lin blir nevnt i Bibelen, er i beretningen om Josef, som levde på 1700-tallet fvt., og som farao «kledde . . . i klær av fint lin». (1. Mosebok 41:42) Selv om bomull fra gammel tid av ble brukt i land i Midtøsten, nevner ikke Bibelen spesielt at dette stoffet ble brukt som klesmateriale blant jødene.

Både lin og ull gav fine fibrer. Fibrene ble spunnet sammen til tråder av varierende tykkelse. Trådene ble deretter vevd til stoff, eller tøy. Tråder og vevde stoffer ble farget i mange forskjellige farger. Stoff til klesplagg ble så skåret til, slik at plaggene passet den enkelte. Klesplagg ble gjerne pyntet med broderier i ulike  farger, noe som gjorde dem finere og mer kostbare. – Dommerne 5:30.

Blått, purpur og karmosinrødt blir ofte nevnt i Bibelen i forbindelse med farging av stoffer. Israelittene fikk befaling om å «sette en blå snor over frynsekanten» på klærne sine som en påminnelse om det spesielle forholdet de hadde til sin Gud, Jehova. (4. Mosebok 15:38–40) Ordene tekhẹleth og ’argamạn i den hebraiske bibelteksten står for henholdsvis blått og purpur, farger som blir satt i forbindelse med øversteprestens klær og med utsmykningen av tabernaklet og templet.

Utstyr i tabernaklet og i templet Tabernaklet i ødemarken – og senere templet i Jerusalem – var israelittenes senter for tilbedelse. Forståelig nok inneholder Bibelen derfor en rekke detaljer om planleggingen og innredningen av tabernaklet og av Salomos tempel. Når det gjelder teltdukene og forhengene, finner vi detaljerte opplysninger ikke bare om stoffer og farger, men også om veving, farging, søm og broderingsarbeid.

Under Guds ledelse utførte de dyktige kunsthåndverkerne Besalel og Oholiab, og også andre menn og kvinner, trofast et unikt oppdrag da de laget et møtetelt som var tilbedelsen av Jehova verdig. (2. Mosebok 35:30–35) I 2. Mosebok, kapittel 26, blir det gitt en svært detaljert beskrivelse av materialene til alle tabernaklets deler og av hvordan de skulle lages. De kjempestore, fargerike teltdukene ble for eksempel vevd av «fint tvinnet lingarn og blå tråd og purpurrødfarget ull og kermesrødt materiale». Mye av dette var sannsynligvis noe israelittene hadde tatt med seg da de drog ut av Egypt. Det fargerike, tykke forhenget som skilte Det hellige fra Det aller helligste inne i tabernaklet, var særlig forseggjort, med broderte figurer som forestilte kjeruber. (2. Mosebok 26:1, 31–33) Lignende detaljerte instrukser ble gjentatt for dem som arbeidet med de stoffene som skulle brukes i utsmykkingen av kong Salomos tempel i Jerusalem. – 2. Krønikebok 2:1, 7.

De detaljerte opplysningene som er bevart i Bibelen, viser at oldtidens hebreere hadde betydelig initiativ  og oppfinnsomhet når det gjaldt å utnytte de tilgjengelige materialene. Det vi på bakgrunn av dette kan se for oss, er ikke et grått og trist samfunn med mennesker i kjedelige klær laget av grove, lite pene stoffer, men et folk med mange forskjellige fargerike klesdrakter til ulike anledninger, alt etter årstiden og hva den enkelte husstand hadde råd til.

Bibelen forteller at israelittene fikk et godt land å bo i, ’et land som fløt med melk og honning’. (2. Mosebok 3:8; 5. Mosebok 26:9, 15) Når de holdt fast ved den sanne tilbedelse av Jehova, ble de velsignet av ham. Livet var godt, og folk var glade og fornøyde. Bibelen sier: «Juda og Israel fortsatte å bo trygt, enhver under sin vinranke og under sitt fikentre, fra Dan til Be’er-Sjeba, alle [kong] Salomos dager.» – 1. Kongebok 4:25.

[Fotnote]

[Ramme/bilder på sidene 26 og 27]

Ull og lin

I bibelsk tid var saueoppdrett vanligvis noe man drev med for melkens og ullens skyld. En bonde trengte bare noen få sauer for å få nok ull til klær til familien sin. Hvis en bonde hadde mange sauer, kunne han selge den ekstra ullen til folk som drev med veving. Noen byer og landsbyer hadde egne tekstillaug. Fra gammelt av var saueklipping en av folks årlige arbeidsoppgaver. – 1. Mosebok 31:19; 38:13; 1. Samuelsbok 25:4, 11.

Lin, et stoff som ble mye brukt til klær, ble laget av linplantens fibrer. (2. Mosebok 9:31) Plantene ble høstet før de var helt modne. Stenglene fikk tørke i solen og ble deretter lagt i vann for at de vedaktige delene skulle bli myke. Etter tørking ble stenglene banket, og fibrene ble skilt ut og spunnet til tråder, som så kunne veves. Kongelige personer og høyere embetsmenn foretrakk klesplagg av lin.

[Bilde]

Tørket linplante før bløtlegging

[Ramme/bilde på side 27]

Spinning

En enkelt fiber av for eksempel lin, ull eller geitehår er for skjør og for kort til å være til noen nytte. Flere fibrer blir derfor tvunnet, eller spunnet, sammen, slik at man får tråd eller garn av ønsket tykkelse og lengde. Bibelen sier om den ’dyktige hustru’: «Hun har rakt hendene ut mot rokkehodet, og hennes hender griper om teinen.» (Ordspråkene 31:10, 19) Dette er en hentydning til spinneprosessen, som foregikk ved hjelp av rokkehode og tein, i prinsippet to enkle pinner.

Med den ene hånden holdt kvinnen rokkehodet, som fibrene var viklet løst omkring. Med den andre hånden trakk hun ut noen fibrer og snodde dem sammen til en tråd, som hun festet til en krok i den ene enden av teinen. Lenger nede på teinen var det en skive av et tungt materiale som tjente som svinghjul. Ved å slippe teinen loddrett ned og sette den i rotasjon spant hun fibrene til tråd av en bestemt tykkelse. Den spunne tråden ble viklet opp på teinen, som på en trådsnelle, og prosessen ble gjentatt inntil alle fibrene på rokkehodet var blitt til én lang tråd, som så var klar til å bli farget eller vevd.

[Ramme/bilder på sidene 28 og 29]

Farging

Etter spinning og rensing ble ulltrådene og lintrådene – eller det vevde stoffet – farget i forskjellige farger. Gjentatte fargebad gav en dypere farge. Fordi fargestoffet var temmelig kostbart, ble den overskytende fargen presset ut, slik at den kunne brukes om igjen etter at trådene eller stoffet var blitt tatt opp av karet. Det som var blitt farget, ble så lagt ut til tørk.

Oldtidens mennesker, som ikke hadde syntetiske farger til rådighet, utvant permanente fargestoffer fra dyre- og planteriket som gav overraskende mange forskjellige kulører og nyanser. Gult fargestoff ble laget av blad fra mandeltrær og av malt skall av granatepler, og svart fargestoff kom fra barken av granattreet. Rødt fargestoff ble utvunnet av krapplantens røtter eller av kermesskjoldlus. Blått fargestoff kom fra indigoplanten. Kombinasjonen av pigmenter fra forskjellige havsnegler i slekten Murex kunne gi farger og nyanser i et spekter som spente fra kongelig purpur til blått til høyrødt.

Hvor mange havsnegler måtte det til for å farge et klesplagg? Hver snegl produserer en så liten mengde pigment at man ifølge en studie måtte ha omkring 10 000 snegler for å få nok sekret til å kunne farge én kjortel eller kappe i den dype nyansen som betegnende nok kalles kongelig purpur. I regjeringstiden til babylonerkongen Nabonid skal purpurfarget ull ha vært 40 ganger dyrere enn ull i andre farger. Fordi oldtidens Tyrus var kjent som en fremtredende leverandør av dette kostbare fargestoffet, ble purpurfargen kalt tyrisk purpur.

[Bilder]

Sneglehus

Kar til purpurfarging, fra 100- eller 200-tallet fvt., funnet i Tel Dor, Israel

[Rettigheter]

The Tel Dor Project

[Ramme/bilde på side 29]

Veving

En vevstol, eller vev, brukes til å veve spunnet tråd og garn til stoff av ønsket størrelse. Av stoffet kan man så lage klær og andre ting. Ved veving får man tråder fra to forskjellige trådsystemer til å krysse hverandre. De trådene som går i stoffets lengderetning, kalles renning eller varp, og de som går på tvers av disse, kalles innslag, islett eller veft. Innslagstrådene blir lagt skiftevis over og under renningstrådene.

Den vevstolen som ble brukt i bibelsk tid, var enten en liggende ramme, som var plassert flatt på gulvet, eller en høy, opprettstående ramme. I noen opprettstående rammer var det festet lodd til de nederste endene av renningstrådene. Vevlodd fra oldtiden er blitt funnet en rekke steder i Israel.

Hver husstand drev gjerne med veving til eget bruk, men noen steder var veving et fellesprosjekt for hele landsbyen. I 1. Krønikebok 4:21 står det om «det hus som laget stoff av fin vevning» – tydeligvis en sammenslutning av noen som hadde veving som yrke.

[Bilde på side 26 og 27]

«Blå tråd og purpurrødfarget ull.» – 2. Mosebok 26:1