DET er en nydelig maidag i republikken Altaj, som ligger i det sørvestlige hjørnet av Sibir. Området er så vakkert at det tar pusten fra en. Fra vinduet vårt ser vi mørke belter av barskog med ruvende, blekblå, snøkledde fjelltopper i bakgrunnen. Dette er det fjerntliggende, kuperte landet til altajerne – et asiatisk folk som har sitt eget språk. De føler seg fullstendig hjemme i fjellområdet Altaj. Navnet Altaj kommer fra et tyrkiskmongolsk ord som betyr «gyllen».

For noen år siden lærte min kone og jeg oss russisk tegnspråk og begynte å besøke tegnspråkmenigheter og små grupper av Jehovas vitner som er døve. Her i Russland, hvor det finnes mer enn 100 etniske grupper og 70 ulike kulturer, har vi ett felles talespråk, russisk. De døve blant oss bruker enda et språk, russisk tegnspråk. De døve har en egen, sammensveiset kultur, og mange vi treffer, er gjestfrie og ivrige etter å fortelle sin egen historie. Dette er så absolutt tilfellet i Altaj.

I byen Gorno-Altajsk får vi høre om noen få døve som bor i en liten landsby 25 mil unna. Vi vet at det er noen Jehovas vitner der, men ingen av dem kan tegnspråk. Vi har lyst til å treffe disse døve altajerne og bestemmer oss for å kjøre dit for å finne dem. Jurij og Tatjana, et døvt ektepar, lar seg smitte av vår begeistring og vil gjerne bli med. Vi skal reise i en liten varebil og tar med tegnspråkpublikasjoner på dvd og en dvd-spiller. Vi tar også med oss en stor termos, rugbrød med røkt pølse og deilige, nystekte russiske piroger fylt med kål og poteter. Til slutt sprayer vi oss selv og klærne og skoene våre omhyggelig med et flåttmiddel siden flåttbåren hjernebetennelse er vanlig i området.

Veien vi kjører på, snor seg gjennom et fantastisk fjellandskap. Den tunge duften av sjasmin og syrin fyller luften. Vi føler oss forfrisket. Underveis er vi så heldige å få se en hel flokk hjortedyr som beiter fredelig i det grønne. Vi legger merke til at altaiske bosetninger består av klynger av trehus med pene metalltak. Ved siden av mange av husene ligger det en trehytte som kalles ajyl, og som vanligvis er sekskantet og har kjegleformet tak. Noen slike hytter ligner på indianertelt og er dekket med bark. Mange altaiske familier bor i sin ajyl fra mai til september og flytter så inn i  huset for å bo der om høsten og vinteren.

Vel framme i den landsbyen vi skulle til, blir vi ønsket velkommen av de vitnene som bor der. De tar oss med til et altaisk ektepar der begge er døve. Paret er glad for å se oss og er nysgjerrig på hvor vi er fra, og hva vi holder på med. Det viser seg at de har en datamaskin, og da vi tar fram en dvd, vil de absolutt se den med én gang. Straks opphører all samtale; det er som om de har glemt at vi er der. De sitter som klistret til skjermen. Av og til etterligner de de tegnene de ser, og nikker samtykkende. Vi klarer til slutt å få deres oppmerksomhet, slik at vi kan stoppe dvd-en og kjøre den tilbake til de innledende scenene, som viser et vakkert paradis på jorden. Ved én slik scene stopper vi filmen igjen og snakker om hva Gud vil gjøre for menneskeheten, og hva slags mennesker som vil få leve evig under de forholdene vi ser på skjermen. Vi blir oppmuntret av at de er så interessert, og ved slutten av besøket forteller de oss om et annet døvt par i en annen landsby, som ligger noen få timers kjøring unna.

Vi drar av gårde igjen, kjører gjennom et enestående vakkert fjellpass og følger en serpentinvei som fører til en mye mindre landsby. Der finner vi den døve familien, som består av mann og kone, konas mor og parets lille sønn. De synes det er veldig hyggelig å få uventet besøk. Vi går inn gjennom den bitte lille døren til familiens ajyl, der det lukter godt av treverk og kjernemelk. I toppen av det kjegleformede taket er det et rundt hull som slipper inn lys. I det ene hjørnet står en hvitkalket mursteinsovn, og veggene er dekket av tepper i friske rødfarger. Paret byr oss på en altaisk spesialitet – smultboller og te, servert i små skåler i asiatisk stil. Vi spør dem om de noen gang har tenkt på at det er mulig å være Guds venn. De tenker over spørsmålet. Moren til kona forteller oss at hun som barn en gang satte ut noe mat et sted i fjellet som et offer til gudene. «Hva det egentlig betydde, vet jeg ikke», sier hun, trekker på skuldrene og smiler. «Det var bare en skikk vi hadde.»

Vi viser en dvd om hvordan man kan være Guds venn, og de lyser opp. De vil veldig gjerne snakke mer med oss en annen gang. Men hvordan skal vi få til det? Det er vanligvis lett å holde kontakt med døve ved hjelp av tekstmeldinger, men i dette området finnes det ikke en eneste mobilantenne. Så vi lover å skrive brev til dem.

Solen er allerede i ferd med å gå ned da vi tar et varmt farvel med hverandre. Trøtte, men fornøyde begynner vi på den lange veien tilbake til Gorno-Altajsk. En tid senere spør vi noen vitner i området om denne familien og får vite at mannen annenhver uke reiser til en større by, der han studerer Bibelen og er med på et møte hvor det er en søster som kan tegnspråk. Så glade vi er for at våre anstrengelser har båret frukt!

Vår leting etter døve som er oppriktig interessert, kan sammenlignes med det å lete etter skatter som ligger skjult dypt inne i fjellene. Den mange timer lange letingen blir belønnet når vi finner en juvel, tilsynelatende nærmest ved en tilfeldighet. For oss vil Altajfjellene alltid være gylne og minne oss om de rettsindige menneskene vi møtte mellom de forrevne toppene.