Apokryfiske evangelier – skjulte sannheter om Jesus?

«DETTE er stort. En hel mengde mennesker vil bli opprørt.» «Dette endrer historien om den tidlige kristendommen.» Med slike dramatiske uttalelser har noen forskere uttrykt begeistring over publiseringen av Judasevangeliet (vist ovenfor), en tekst som man hadde trodd var gått tapt for over 1600 år siden.

I de senere årene har interessen for slike apokryfiske evangelier økt. Noen hevder at disse tekstene avslører viktige hendelser og lærepunkter som har med Jesu liv å gjøre, og som lenge ble holdt skjult. Men hva er egentlig de apokryfiske evangeliene? Kan de virkelig lære oss sannheter om Jesus og kristendommen som vi ikke finner i Bibelen?

Kanoniske og apokryfiske evangelier

Mellom år 41 og år 98 skrev Matteus, Markus, Lukas og Johannes ned «den historiske beretning om Jesus Kristus». (Matteus 1:1) Disse beretningene om Jesus Kristus blir gjerne kalt evangelier. Ordet «evangelium» betyr «godt budskap». – Markus 1:1.

Det har nok eksistert andre skrifter om Jesus, og også muntlige overleveringer om ham, men disse fire evangeliene var de eneste som ble betraktet som inspirert av Gud og verdige til å være en del av Bibelen – de var skrevet for at leserne skulle «bli klar over påliteligheten av de ting» som hadde med Jesu jordiske liv og hans lære å gjøre. (Lukas 1:1–4; Apostlenes gjerninger 1:1, 2; 2. Timoteus 3:16, 17) Disse fire evangeliene står oppført i alle de gamle katalogene over De kristne greske skrifter (Det nye testamente). Det finnes ikke noe grunnlag for å trekke i tvil at de er kanoniske – at de har status som en del av Guds inspirerte Ord.

Med tiden begynte det imidlertid også å dukke opp andre skrifter som ble kalt evangelier. Disse andre evangeliene ble omtalt som apokryfiske. *

I slutten av det andre århundre skrev Irenaeus fra Lyon at de som hadde falt fra kristendommen, hadde «en ubeskrivelig mengde apokryfiske og falske skrifter», deriblant evangelier som «de selv hadde diktet opp for å forvirre de uforstandiges sinn». De apokryfiske evangeliene ble derfor etter hvert betraktet som skrifter det var farlig ikke bare å lese, men også å være i besittelse av.

Munker og avskrivere i middelalderen sørget imidlertid for at disse skriftene ikke gikk i glemmeboken. På 1800-tallet økte interessen for apokryfiske skrifter sterkt, og mange samlinger av tekster foruten tekstkritiske utgaver av apokryfene, deriblant en rekke evangelier, kom fram i lyset. I dag foreligger en del apokryfiske evangelier på mange moderne språk.

 Apokryfiske evangelier – usannsynlige historier om Jesus

De apokryfiske evangeliene fokuserer ofte på personer som er lite omtalt eller ikke er nevnt i det hele tatt i de kanoniske evangeliene. Eller de forteller om påståtte hendelser i Jesu barndom. Her er noen eksempler:

▪ Jakobs protoevangelium, også kalt Marias fødsel, beskriver Marias fødsel og barndom og hennes ekteskap med Josef. Det er med god grunn blitt omtalt som religiøs fiksjon og som en legende. Det fremmer tanken om at Maria var evig jomfru, og er tydeligvis blitt skrevet for å forherlige henne. – Matteus 1:24, 25; 13:55, 56.

▪ Tomas’ barndomsevangelium konsentrerer seg om Jesus som barn – mellom fem og tolv år gammel – og tillegger ham en rekke usannsynlige mirakler. (Se Johannes 2:11.) Jesus blir framstilt som et rampete, hissig og ondskapsfullt barn, som bruker sine mirakuløse evner til å hevne seg på lærere og naboer og på andre barn, og som noen ganger går så langt at han blinder, lemlester eller til og med dreper noen.

▪ Noen apokryfiske evangelier, for eksempel Petersevangeliet, dveler ved hendelser som har tilknytning til rettssaken mot Jesus og til hans død og oppstandelse. Andre, for eksempel Pilatusaktene, også kalt Pilatusgjerningene, som er en del av Nikodemusevangeliet, fokuserer på personer som har med disse hendelsene å gjøre. Men siden disse tekstene inneholder hjemmelagde «fakta» og henviser til oppdiktede personer, mangler de enhver troverdighet. Petersevangeliet forsøker å frikjenne Pontius Pilatus og framstiller Jesu oppstandelse på en fantasifull måte.

Apokryfiske evangelier og frafall fra kristendommen

I nærheten av Nag Hammadi i Øvre Egypt kom noen bønder i desember 1945 over 13 papyrushåndskrifter som inneholdt 52 tekster. Disse dokumentene fra 300-tallet er blitt tilskrevet en religiøs og filosofisk bevegelse som kalles gnostisismen. Denne bevegelsen, som blandet sammen elementer av mystisisme, hedendom, gresk filosofi, jødedom og kristendom, øvde fordervende innflytelse på noen som bekjente seg til kristendommen. – 1. Timoteus 6:20, 21.

Tomasevangeliet, Filipevangeliet og Sannhetens evangelium, som er en del av Nag Hammadi-skriftene, også kalt Nag Hammadi-biblioteket, presenterer forskjellige mystiske gnostiske ideer som om de kommer fra Jesus. Judasevangeliet, som ble oppdaget for noen få år siden, regnes også med til de gnostiske evangeliene. Det framstiller Judas Iskariot i et positivt lys, som den eneste apostelen som virkelig forstod hvem Jesus var. En ekspert på dette evangeliet sier at det beskriver Jesus som «en lærer og den som avdekker visdom og kunnskap, ikke [som] en frelser som dør for verdens synder». (Judasevangeliet, redigert av Rodolphe Kasser, Marvin Meyer og Gregor Wurst) De evangeliene som er inspirert av Gud, lærer imidlertid at Jesus virkelig døde som et offer for verdens synder. (Matteus 20:28; 26:28; 1. Johannes 2:1, 2) Det er tydelig at hensikten med de gnostiske evangeliene er å undergrave troen på Bibelen snarere enn å styrke den. – Apostlenes gjerninger 20:30.

De kanoniske evangeliers overlegenhet

En nærmere undersøkelse av de apokryfiske evangeliene avslører at de ikke er til å stole på. Sammenholdt med de kanoniske evangeliene viser de apokryfiske evangeliene tydelig at de ikke er inspirert av Gud. (2. Timoteus 1:13) Ettersom de er skrevet av mennesker som aldri hadde kjent Jesus eller hans apostler, åpenbarer de ingen skjulte sannheter om Jesus og kristendommen. De inneholder unøyaktige, oppdiktede, fantasifulle beretninger som ikke er til noen hjelp når det gjelder å bli kjent med Jesus og hans lære. – 1. Timoteus 4:1, 2.

Matteus og Johannes, derimot, var to av Jesu tolv apostler, og Markus og Lukas var nære venner av henholdsvis apostelen Peter og apostelen Paulus. De skrev sine evangelier under ledelse av Guds hellige ånd. (2. Timoteus 3:14–17) Disse fire evangeliene inneholder derfor alt som er nødvendig for at en person skal kunne tro at «Jesus er Kristus, Guds Sønn». – Johannes 20:31.

[Fotnote]

[Bilderettigheter på side 18]

Kenneth Garrett/National Geographic Stock