▪ Guds lov til Israels nasjon innbefattet denne befalingen i forbindelse med mennesker fra nasjonene omkring dem: «Du skal ikke inngå noen ekteskapsallianse med dem. Din datter skal du ikke gi til hans sønn, og hans datter skal du ikke ta til din sønn.» (5. Mosebok 7:3, 4) Hva var grunnen til at det ble gitt et slikt forbud?

Jehova Gud visste at Satan ønsket å forderve hans folk som et hele ved å få dem til å tilbe falske guder. Han advarte dem om at de avgudsdyrkende nasjonene ville komme til å vende deres sønner bort, så de ikke lenger fulgte ham, men begynte å tjene andre guder. Her var det mye som stod på spill. Hvis israelittene begynte å tjene andre guder, ville de miste Guds gunst og beskyttelse og bli et lett bytte for sine fiender. Hvordan skulle de da kunne frambringe den lovte Messias? Det er tydelig at Satan hadde god grunn til å lokke israelittene til å gifte seg med slike som ikke trodde på Jehova.

Men husk at Gud også hadde omsorg for sitt folk som enkeltpersoner. Han visste at den enkeltes lykke og velferd var avhengig av at han eller hun hadde et nært forhold til ham som sin Gud. Hadde Jehova god grunn til å advare mot den farlige påvirkningen en israelitt kunne bli utsatt for fra en ektefelle som ikke trodde på Ham? Tenk på kong Salomo. Han kjente til Jehovas advarsel når det gjaldt hustruer som ikke trodde på Ham: «De vil med sikkerhet bøye deres hjerte til å følge deres guder.» Det at Salomo var en usedvanlig vis mann, hadde kanskje fått ham til å mene at han var hevet over Guds veiledning, at den ikke gjaldt ham. Han ignorerte den. Hva førte det til? «Hans hustruer bøyde gradvis hans hjerte . . . til å følge andre guder.» Noe så tragisk! Fordi Salomo var troløs, mistet han personlig Jehovas gunst, og det fikk alvorlige følger for hele folket, i og med at riket ble delt. – 1. Kongebok 11:2–4, 9–13.

Noen vil kanskje påpeke at det fantes unntak. Israelitten Mahlon giftet seg for eksempel med moabittinnen Rut, og hun ble en oppriktig troende. Men en som giftet seg med en moabittisk kvinne, tok virkelig en sjanse. Mahlon får ingen rosende omtale for å ha giftet seg med en moabittisk kvinne; han døde ung, sannsynligvis til og med før Rut begynte å tilbe Jehova. Mahlons bror, Kiljon, giftet seg med moabittinnen Orpa, som fortsatte å være knyttet til «sine guder». Boas, derimot, giftet seg med Rut en tid etter at hun hadde begynt å tro på Jehova. I ettertid betraktet jødene henne faktisk som «den perfekte proselytt». Rut og Boas’ ekteskap var en velsignelse for dem begge. – Rut 1:4, 5, 15–17; 4:13–17.

Er det da fornuftig å bruke et slikt eksempel som tilfellet med Mahlon og Rut som et argument imot Jehovas veiledning om bare å gifte seg med en trosfelle? Ville ikke det være nesten som å peke på en gambler som har vunnet en stor gevinst, og så bruke ham som et eksempel på at gambling er en akseptabel måte å tjene til livets opphold på?

Bibelen sier at de kristne bare skal gifte seg «i Herren». Den advarer mot det å bli «spent i ulikt åk med ikke-troende». Denne veiledningen blir gitt til sanne kristne som ønsker å gifte seg. For dem som allerede er gift med en som ikke er en trosfelle, gir Bibelen nyttig veiledning med hensyn til hvordan man kan gjøre det beste ut av en situasjon som byr på utfordringer. (1. Korinter 7:12–16, 39; 2. Korinter 6:14) All slik veiledning viser at Jehova Gud, som har innstiftet ekteskapsordningen, ønsker at vi som hans tilbedere skal være lykkelige – enten vi er gift eller ugift.