I APRIL 2006 brakte aviser verden over den oppsiktsvekkende nyheten at en gruppe forskere offentliggjorde innholdet i en nylig oppdaget oldtidstekst med tittelen «Judasevangeliet». Artiklene viste til forskernes påstander om at denne teksten revolusjonerer oppfatningen av Judas, den disippelen som forrådte Jesus. Ifølge slike påstander var Judas egentlig en helt, den apostelen som forstod Jesus best, og som på Jesu egen anmodning overgav ham til å bli henrettet.

Er denne teksten autentisk? Og åpenbarer den i så fall tidligere skjult kunnskap om de historiske skikkelsene Judas Iskariot og Jesus Kristus eller om de første kristne? Bør den ha innvirkning på vår forståelse av kristendommen?

Det er fortsatt noe usikkert hvordan Judasevangeliet ble oppdaget. Dokumentet ble ikke funnet og dokumentert av arkeologer, men dukket plutselig opp på antikvitetsmarkedet i slutten av 1970-årene eller i begynnelsen av 1980-årene. Det ble sannsynligvis oppdaget i Egypt i 1978, i en forlatt grav, muligens i en hule. Det var én av fire separate tekster i en kodeks (et gammelt håndskrift i bokform) skrevet på koptisk (et språk som har røtter i gammelegyptisk).

Den skinninnbundne kodeksen, som var blitt bevart i århundrer i det tørre egyptiske klimaet, var i svært dårlig forfatning og i ferd med å bli ødelagt. Noen få forskere fikk se kodeksen ganske kort i 1983, men den prisen som ble forlangt, var urimelig høy, og det ble ingen handel. Det gikk enda flere år uten at kodeksen ble tatt hånd om på rette måte, så den ble snart enda mer ødelagt. I år 2000 ble den kjøpt av en sveitsisk antikvitetshandler. Hun overlot den etter hvert til en internasjonal gruppe eksperter som arbeidet med støtte fra stiftelsen Maecenas Foundation for Ancient Art og det vitenskapelige selskapet National Geographic Society, og som fikk den omfattende oppgaven å restaurere og rekonstruere teksten, som nå var så ødelagt at den til dels bestod av små fragmenter. Denne gruppen skulle også fastslå kodeksens alder og oversette og tolke dens innhold.

Ved hjelp av karbon-14-metoden kom man fram til at kodeksen trolig skriver seg fra 200- eller  300-tallet evt. Forskerne antok imidlertid at den koptiske teksten i Judasevangeliet på et langt tidligere tidspunkt var blitt oversatt fra en gresk tekst. Når ble Judasevangeliet til, og hvordan var forholdene da?

Den første omtalen av et verk som ble kalt Judasevangeliet, finner man i skriftene til Irenaeus, som var biskop av Lyon, og som levde i slutten av 100-tallet. I verket Adversus haereses (Mot kjetteriene) skriver Irenaeus om en av de mange gruppene som hadde læresetninger som han var imot: «Forræderen Judas var grundig kjent med disse tingene, sa de; og han alene kjente sannheten og ingen andre, og dermed utførte han svikets mysterium. Ved ham ble alle ting, både jordiske og himmelske, kastet til oppløsning. Og de kommer med et oppdiktet verk for å understreke dette, som de kaller Judasevangeliet.»

Irenaeus var spesielt opptatt av å gjendrive forskjellige læresetninger som ble framholdt av gnostiske kristne, som hevdet at de var i besittelse av indre kunnskap. Gnostisisme er et paraplybegrep som omfatter mange grupper, hver med sin egen forståelse og fortolkning av den kristne «sannhet». Gnostikere kom med fortolkninger basert på sine egne skrifter, som i løpet av 100-tallet evt. raskt fikk stor utbredelse.

I slike gnostiske evangelier ble det ofte hevdet at Jesu fremtredende apostler misforstod budskapet hans, og at det finnes en hemmelig lære som Jesus gav videre, og som ble forstått av bare noen få utvalgte. * Noen av gnostikerne mente at den fysiske verden var et fengsel. De hebraiske skrifters («Det gamle testamentes») «skapergud» var ifølge deres oppfatning en laverestående gud, som stod i et motsetningsforhold til de forskjellige fullkomne gudene som de trodde på. De som hadde sann «kunnskap», forstod denne «hemmeligheten» og søkte å bli frigjort fra den fysiske tilværelse.

Det er denne holdningen som kommer til uttrykk i Judasevangeliet, som begynner slik: «Den hemmelige beretningen om åpenbaringen som Jesus formidler til Judas Iskariot i løpet av en uke tre dager før han feiret den jødiske påskefesten.» – Judasevangeliet, redigert av Rodolphe Kasser, Marvin Meyer og Gregor Wurst.

Inneholdt denne kodeksen nettopp den teksten som Irenaeus hadde skrevet om, og som man i århundrer hadde trodd var gått tapt? Marvin Meyer, et medlem av den første gruppen som analyserte og oversatte kodeksen, sier at Irenaeus’ «korte beskrivelse passer ganske godt på den foreliggende koptiske teksten med tittelen ‘Judasevangeliet’».

I Judasevangeliet ler Jesus hånlig når hans disipler røper sin manglende forståelse. Judas er den eneste av de tolv apostlene som viser forståelse av Jesu sanne natur. Jesus innvier ham derfor på tomannshånd i «rikets mysterier».

Den første rekonstruksjonen av teksten, som ble foretatt av en gruppe forskere, var sterkt påvirket av Irenaeus’ beskrivelse av evangeliet. I deres oversettelse blir Judas foretrukket av Jesus som den disippelen som ville forstå mysteriene og ‘komme til riket’. De apostlene som var på villspor, ville komme til å utnevne en erstatter for Judas, men Judas skulle da bli «den trettende ånd», som skulle «overgå dem alle» (de andre disiplene), for som Jesus sier til ham: «Du vil ofre mannen som kler meg.» De siste ordene innebærer at Judas ville hjelpe Jesus til å bli frigjort fra sitt fysiske legeme.

Slike suksessforfattere som Bart Ehrman og Elaine Pagels, som i tillegg er framstående forskere når det gjelder tidlig kristendom og gnostisisme, publiserte raskt sine egne analyser og kommentarer til Judasevangeliet, og disse var i alt vesentlig  i tråd med den rekonstruksjonen av teksten som den opprinnelige forskergruppen hadde laget. Men kort tid senere gav andre forskere, deriblant April DeConick og Birger Pearson, uttrykk for bekymring. De hevdet at National Geographic Society i sitt forsøk på å komme med et eksklusivt medieoppslag hadde forsert publiseringen av denne oldtidsteksten. Og de mente at man hadde hoppet over den vanlige akademiske prosessen med grundige analyser og fagfellevurdering før publisering, ettersom forskergruppen hadde måttet underskrive hemmeligholdsavtaler.

DeConick og Pearson, som arbeidet hver for seg, kom begge fram til at noen av de viktigste delene av kodeksen, som er satt sammen av fragmenter, var blitt feilaktig oversatt av de første forskerne. Ifølge DeConicks rekonstruksjon av teksten kaller Jesus Judas «den trettende demon», ikke «den trettende ånd». * Og Jesus forteller Judas utvetydig at han ikke vil få komme opp til «riket». Jesus sier ikke at Judas skal «overgå» de andre disiplene, men han sier til ham: «Det kommer til å gå verre med deg enn med alle de andre. For den mannen som kler meg – ham kommer du til å ofre.» Etter DeConicks oppfatning er Judasevangeliet en gammel gnostisk parodi som gjør narr av alle apostlene. DeConicks og Pearsons endelige konklusjon er at Judasevangeliet ikke framstiller Judas som noen helt.

Enten de forskerne som analyserte denne teksten, betraktet Judas i dette evangeliet som en helt eller som en demon, er det ingen av dem som hevder at det inneholder nøyaktige historiske opplysninger. Bart Ehrman sier: «Det er ikke et evangelium skrevet av Judas; det hevder ikke engang å være det. . . . Det er ikke et evangelium som er skrevet på Judas’ egen tid av en som faktisk kjente ham . . . Det er derfor ikke en bok som vil gi oss ytterligere opplysninger om det som faktisk skjedde i Jesu levetid.»

Judasevangeliet er en gnostisk tekst, opprinnelig skrevet på gresk, sannsynligvis på 100-tallet evt. Hvorvidt det Judasevangeliet som er blitt funnet i den senere tid, er identisk med den teksten Irenaeus omtalte, er noe forskerne fortsatt diskuterer. Judasevangeliet viser imidlertid tydelig at det er skrevet i en periode da «kristendommen» var blitt splittet i mange sekter med motstridende læresetninger. Når det gjelder akkurat dette, er Judasevangeliet ikke i strid med Bibelen, men bekrefter faktisk at apostlene hadde god grunn til å komme med slike advarsler som den Paulus gav ifølge Apostlenes gjerninger 20:29, 30: «Jeg vet at etter at jeg har gått bort, . . . skal menn [blant dere selv] stå fram og tale forvrengte ting for å trekke disiplene bort, etter seg selv.»