Jødene begravet sine døde kort tid etter at døden hadde inntruffet, vanligvis samme dag. Det var to grunner til dette. For det første går døde kropper fort i forråtnelse i det varme klimaet i Midtøsten. For det andre viste man ifølge datidens måte å tenke på mangel på respekt for den avdøde og hans familie hvis man lot den døde kroppen bli liggende i flere dager uten å begrave den.

I evangeliene og i Apostlenes gjerninger står det om minst fire begravelser som fant sted samme dag som døden hadde inntruffet. (Matteus 27:57–60; Apostlenes gjerninger 5:5–10; 7:60 til 8:2) Mange hundre år før Jesu tid døde Jakobs elskede hustru Rakel mens hun og Jakob og familien var på reise. I stedet for å bringe henne tilbake til familiens gravsted sørget Jakob for at hun fikk en grav «på veien til . . . Betlehem». – 1. Mosebok 35:19, 20, 27–29.

Beretninger i Bibelen om jødiske begravelser viser at familie og venner var nøye med å stelle den avdødes kropp før den ble gravlagt. Den ble vasket, gnidd inn med krydderier og fin olje og ombundet med tøystrimler. (Johannes 19:39, 40; Apostlenes gjerninger 9:36–41) Naboer og andre kunne komme for å uttrykke sin sorg og trøste familien. – Markus 5:38, 39. ▪

Mange jødiske familier begravet sine døde i huler og gravkamre som var hogd ut i den myke steinen som er vanlig i mange deler av Israel. Dermed fulgte de patriarkenes eksempel. Abraham, Sara, Isak, Jakob og andre var blitt begravet i Makpela-hulen i nærheten av Hebron. – 1. Mosebok 23:19; 25:8, 9; 49:29–31; 50:13.

Jesus ble lagt «i et gravsted som var hogd ut i en klippe». (Markus 15:46) Et slikt gravkammer hadde vanligvis en trang åpning. Inne i gravkammeret var det en rekke nisjer, eller hyller, som var blitt hogd inn i klippeveggen, der avdøde familiemedlemmer kunne legges. Senere, når det eneste som var igjen av den avdøde, var tørre knokler, ble disse, slik skikken var på Jesu tid, samlet og lagt i en benkiste av stein. På denne måten kunne familien lage plass til dem som skulle gravlegges i framtiden.

Moseloven krevde at man hvilte på sabbaten, så jødene kunne ikke holde på med ting som gjaldt begravelser, den dagen. Ettersom Jesus døde omkring tre timer før sabbaten begynte, la Josef fra Arimatea og noen andre ham i en grav før de var helt ferdige med å gjøre i stand hans legeme. (Lukas 23:50–56) Noen av Jesu venner gikk derfor til gravstedet hans etter sabbaten, i håp om å kunne fullføre prosessen. – Markus 16:1; Lukas 24:1.