Jeg ble født i den lille byen Texcoco. På den tiden var de fleste gatene ikke annet enn støvete grusveier. Det var vanlig å se folk fra nærliggende landsbyer komme inn til byen med esler lastet med saker de kunne selge. Familien vår var veldig fattig, og jeg var nummer sju av ni søsken. For å forsørge oss reparerte far guaracha-sandaler. Men han døde da jeg var sju år. Fra da av var det mor som strevde med å skaffe familien mat.

Bestefar spilte fiolin og dirigerte et orkester som spesialiserte seg på klassisk religiøs musikk. Nesten alle i familien min spilte et instrument. Mor sang i kirkekoret, og en onkel av meg var operasanger og pianist. Vi var religiøse – jeg var altergutt, og jeg drømte om å bli katolsk misjonær. Samtidig likte jeg karatefilmer. Disse filmene hadde en dårlig virkning på meg. De førte til at jeg utviklet en voldelig natur.

Jeg begynte på en religiøs skole i byen Puebla som fungerte som et seminar. Mitt mål var å bli katolsk prest. Men det siste året jeg studerte, ble jeg skuffet over den katolske kirke. En ung nonne gjorde seksuelle tilnærmelser til meg. Jeg motstod fristelsen, men situasjonen vakte et ønske hos meg om å gifte meg. I tillegg så jeg at flere prester hadde en hyklersk livsførsel. Til slutt gav jeg opp målet om å bli prest.

Jeg bestemte meg for å studere musikk på nasjonalkonservatoriet i Mexico by. Etter å ha tatt eksamen giftet jeg meg, og min kone og jeg fikk snart fire barn. Jeg forsørget  familien ved å synge under messen i kirken.

Vi hadde problemer i ekteskapet fra første stund. Min kone og jeg angrep hverandre, mest fordi vi begge var sjalu. Til å begynne med angrep vi hverandre verbalt, senere fysisk. Etter 13 år bestemte vi oss for å gå fra hverandre, og vi ble senere skilt.

Første gang jeg fikk kontakt med Jehovas vitner, var før min kone og jeg skilte lag. To av vitnene banket på døren vår og tilbød seg å drøfte Bibelen med oss. Jeg mente jeg kunne mye om religion, så jeg satte meg fore å bevise at de tok feil. Jeg stilte dem vanskelige spørsmål som jeg ikke trodde det fantes svar på. Men til min store overraskelse gav de meg alltid gode svar ut fra Bibelen. Jeg begynte å innse hvor lite jeg egentlig visste. Min kone var imidlertid veldig uforskammet mot vitnene, og selv hadde jeg det veldig travelt, så besøkene tok slutt.

Fem år senere, da jeg bodde sammen med en annen kvinne, Elvira, kom jeg igjen i kontakt med Jehovas vitner. Elvira hadde ingenting imot dem, så da ble det lettere for meg å studere Bibelen regelmessig. Likevel tok det meg flere år å forandre livsførsel.

Jeg innså at jeg måtte gjøre store forandringer hvis jeg ønsket å tjene Jehova helhjertet. Først måtte jeg slutte som sanger under messen, noe som betydde at jeg ble nødt til å finne meg et annet levebrød. (Åpenbaringen 18:4) Så måtte jeg legalisere forholdet til Elvira.

Men en av de vanskeligste forandringene var å lære å kontrollere det heftige temperamentet mitt. To bibelvers som spesielt hjalp meg, var Salme 11:5, som viser at Jehova hater vold, og 1. Peter 3:7, som lærte meg at hvis jeg vil at Jehova skal høre bønnene mine, må jeg vise min kone ære. Etter hvert som jeg mediterte over disse versene og bad til Jehova om hjelp, ble jeg gradvis i stand til å kontrollere temperamentet mitt.

Nå har jeg et lykkelig familieliv. Jeg anstrenger meg for å reparere forholdet til de to sønnene mine fra første ekteskap, og jeg prøver også å hjelpe Elvira og barna våre til å bevare en sterk tro.

Da jeg var barn, drømte jeg om å bli prest og hjelpe andre. Nå føler jeg at livet mitt virkelig har en mening. Jeg forsørger familien ved å jobbe som musikklærer. Jeg er så takknemlig for at Jehova var tålmodig med meg og gav meg mulighet til å forandre meg og bli et bedre menneske.