For hundre år siden forlot millioner av unge menn sine trygge hjem og drog ut i krig. De drog ivrig av gårde, revet med av en bølge av patriotisme. «Jeg er lykkelig og full av forventning med tanke på de fantastiske dagene som ligger foran oss», skrev en amerikaner som meldte seg som frivillig i 1914.

Begeistringen ble snart vendt til bitterhet. Det var ingen som hadde forutsett at store hærer skulle bli sittende fast i gjørme i Belgia og Frankrike i flere år. Folk på den tiden kalte dette Den store krigen. I dag kjenner vi den som den første verdenskrig.

Den første verdenskrig var avgjort stor når det gjelder tallet på falne. Det er blitt anslått at rundt 10 millioner ble drept og 20 millioner ble såret. Krigen var også et resultat av store feilvurderinger. Europeiske statsmenn klarte ikke å forhindre at internasjonale spenninger utviklet seg til en global konflikt. Den store krigen etterlot seg dessuten store arr. Den forandret verden på måter som fortsatt berører oss i dag.

Den første verdenskrig brøt ut som følge av en rekke feilgrep. Europeiske ledere oppførte seg som «en generasjon av søvngjengere som uforvarende snublet over kanten av dommedagsstupet den idylliske sommeren 1914». – The Fall of the Dynasties–The Collapse of the Old Order 1905-1922.

Mordet på en østerriksk erkehertug førte etter noen uker til at alle Europas stormakter ble styrtet ut i en krig de ikke hadde ønsket. «Hva var det egentlig som skjedde?» Den tyske kansleren fikk dette spørsmålet noen dager etter krigsutbruddet. «Hadde man bare visst det», svarte han bedrøvet.

De lederne som traff de skjebnesvangre avgjørelsene som gav støtet til krigen, hadde overhodet ikke forutsett konsekvensene. Men virkeligheten gikk snart opp for soldatene i skyttergravene. De oppdaget at statslederne hadde sviktet dem, prestene hadde villedet dem og generalene hadde forrådt dem. Hvordan hadde dette skjedd?

Statslederne lovte at krigen skulle bane vei for en ny og bedre verden. Den tyske kansleren erklærte: «Vi kjemper for fruktene av vårt fredelige arbeid, for arven fra en stor fortid og for vår framtid.» Den amerikanske presidenten, Woodrow Wilson, var med på å formulere et beroligende slagord som gikk ut på at krigen ville «trygge demokratiet i verden». Og i Storbritannia trodde folk at dette ville bli «krigen som skulle gjøre slutt på all krig». De tok alle sørgelig feil.

Prestene støttet begeistret opp om krigen. «Vokterne av Guds ord førte an i krigsdansen. Den totale krig kom til å bety det totale hat.» (The Columbia History of the World) Og prestene pustet til hatets ild i stedet for å kvele den. «Prestene var ikke i stand til – og vanligvis ikke villig til – å sette den kristne tro foran nasjonalitet. De fleste valgte den letteste utveien og satte likhetstegn mellom kristendom og patriotisme. Kristne soldater fra alle kirkesamfunn ble oppfordret til å drepe hverandre i Frelserens navn.» – A History of Christianity.

Generalene lovte en rask og enkel seier, men slik skulle det ikke gå. Etter kort tid befant hærene seg i en utmattende, fastlåst situasjon. Millioner av soldater stod deretter overfor det som en historiker har beskrevet som «kanskje den grusomste av alle omfattende ildprøver som menneskets kjød og ånd noen gang har utholdt». Trass i forferdelige tap fortsatte generalene å drive sine menn mot piggtrådsperringene og mot sperreilden fra maskingeværene. Ikke overraskende gjorde mange soldater opprør.

Hvordan ble samfunnet berørt av den første verdenskrig? En historiebok siterer en veteran som sa: «Krigen . . . brennemerket en hel generasjons holdning og atferdsmønster.» Hele riker forsvant i krigens kjølvann. Det skulle vise seg at denne tragiske konflikten ble begynnelsen på det blodigste århundret i menneskenes historie. Revolusjoner og voldsomme streiker ble etter hvert nærmest dagligdagse hendelser.

Hvorfor ble det slik at denne krigen snudde hele verden på hodet? Var den virkelig bare en enorm tilfeldighet? Kan svarene på det fortelle oss noe om framtiden?