Svært mange av dem som var slaver i Romerriket, var enten blitt tatt som krigsfanger eller blitt bortført. De var deretter blitt solgt, og i mange tilfeller så de aldri hjem og familie igjen.

Mange slaver arbeidet seg bokstavelig talt i hjel i gruvene, mens de som var gårdsarbeidere og tjenestefolk, hadde det bedre. En slave kunne bli tvunget til å bære et jernhalsbånd med en inskripsjon eller et merke som utlovte en dusør til den som brakte ham tilbake til eieren hvis han hadde rømt. De som prøvde å rømme flere ganger, kunne bli brennemerket i pannen, ofte med bokstaven F for fugitivus (rømling).

Den bibelske boken Filemon forteller at apostelen Paulus sendte den rømte slaven Onesimus tilbake til eieren, Filemon. Selv om Filemon hadde juridisk rett til å straffe Onesimus strengt, bad Paulus Filemon om å «ta . . . vennlig imot ham», på grunnlag av kristen kjærlighet og personlig vennskap. – Filemon 10, 11, 15–18.

Fønikia, som omtrent svarer til våre dagers Libanon, var kjent for tyrisk purpur, et fargestoff som hadde navn etter byen Tyrus. Kong Salomo i det gamle Israel utstyrte sitt tempel med «purpurrødfarget ull», som ble framstilt av en kunsthåndverker fra Tyrus. – 2. Krønikebok 2:13, 14.

Tyrisk purpur var i sin tid det mest kostbare fargestoffet, hovedsakelig på grunn av alt arbeidet som måtte til for å framstille det. Først samlet fiskere store mengder murex-snegler * fra sjøen. Man trengte så mange som 12 000 for å lage nok fargestoff til et enkelt klesplagg. Deretter ble sneglene tatt ut av skallet, slik at man kunne utvinne det fargestoffet de hadde produsert i en liten kjertel. Fargestoffet ble blandet med salt og utsatt for luft og sollys i tre dager. Så ble blandingen lagt i sjøvann i en tildekket beholder og fikk trekke på svak varme i enda noen dager.

Ved handel og kolonisering opprettholdt fønikerne i hundrevis av år markedet for tyrisk purpur og en stor produksjon av dette fargestoffet. Spor etter deres purpurfargeindustri er funnet rundt Middelhavet og så langt vest som i Cádiz i Spania.