I mine første leveår bodde familien min i nærheten av Leipzig i Øst-Tyskland, ikke langt fra den tsjekkiske og den polske grensen. Da jeg var seks år, flyttet vi til utlandet på grunn av fars arbeid – først til Brasil og siden til Ecuador.

Da jeg var 14, ble jeg sendt til en internatskole i Tyskland. Fordi foreldrene mine var langt borte, i Sør-Amerika, måtte jeg ta vare på meg selv. Jeg ble veldig selvstendig, og jeg brydde meg lite om hvordan det jeg gjorde, virket på andre.

Da jeg var 17, flyttet foreldrene mine tilbake til Tyskland. Til å begynne med bodde jeg hos dem. Men den uavhengige holdningen min gjorde det umulig for meg å tilpasse meg familien igjen. Da jeg ble 18, flyttet jeg hjemmefra.

Jeg ble mer og mer rastløs og lette etter en mening med livet. Etter å ha iakttatt forskjellige livsstiler og organisasjoner var jeg overbevist om at det beste jeg kunne gjøre med livet mitt, var å bruke det på å utforske den vakre planeten vår før menneskene ødelegger den.

Jeg forlot Tyskland og satte kursen mot Afrika på motorsykkel. Men snart måtte jeg reise tilbake til Europa for å få reparert motorsykkelen. Ikke lenge etter befant jeg meg på en strand i Portugal. Jeg bestemte meg for å kvitte meg med motorsykkelen og heller satse på båt.

Jeg slo meg sammen med noen ungdommer som planla å krysse Atlanterhavet. En av dem var Laurie, som senere ble min kone. Først seilte vi til de karibiske øyene. Så, etter et kort opphold i Puerto Rico, reiste vi tilbake til Europa. Laurie og jeg håpet å få tak i en seilbåt som vi kunne innrede slik at vi kunne bo i den. Men prosjektet fikk en brå slutt etter bare tre måneder. Jeg ble innkalt til militæret i Tyskland.

Jeg var 15 måneder i den tyske marinen. I løpet av den tiden giftet Laurie og jeg oss, og vi forberedte oss på å fortsette vår omreisende tilværelse. Like før jeg ble innkalt til militæret, hadde vi kjøpt skroget til en redningsskøyte. Mens jeg var i militæret, bygde vi litt etter litt skroget om til  en seilbåt. Vi planla å bo i den og utforske den vakre planeten vår. Det var da – etter at jeg var ferdig med militærtjenesten, men før vi var ferdige med å sette båten i stand – at vi ble kontaktet av Jehovas vitner og begynte å studere Bibelen.

Til å begynne med syntes jeg ikke at jeg trengte å gjøre så store forandringer i livet mitt. Jeg var gift med den kvinnen jeg levde sammen med, og jeg hadde allerede sluttet å røyke. (Efeserne 5:5) Når det gjaldt planene om å reise verden rundt, tenkte jeg at det å vie livet til å utforske Guds fantastiske skaperverk virkelig måtte være noe fint å gå inn for.

I virkeligheten trengte jeg absolutt å gjøre forandringer – særlig når det gjaldt personligheten min. Fordi jeg var ekstremt stolt og selvsikker, gikk jeg helt opp i mine egne evner og ferdigheter. Livet mitt dreide seg bare om meg selv.

En dag leste jeg den berømte Bergprekenen. (Matteus, kapitlene 5–7) Først forstod jeg ikke det Jesus sa der om å være lykkelig. Han sa for eksempel at de som hungrer og tørster, er lykkelige. (Matteus 5:6) Jeg lurte på hvordan det å hungre og tørste kunne gjøre en person lykkelig. Etter hvert som jeg studerte, forstod jeg at vi alle har et åndelig behov, og at dette er noe vi ydmykt må erkjenne før vi kan få dekket det. Det er som Jesus sa: «Lykkelige er de som er klar over sitt åndelige behov.» – Matteus 5:3.

Etter at Laurie og jeg hadde studert Bibelen en tid i Tyskland, flyttet vi til Frankrike og senere til Italia. Overalt hvor vi kom, traff vi Jehovas vitner. Den oppriktige kjærligheten de hadde til hverandre, og den enheten som preget dem, gjorde dypt inntrykk på meg. Jeg så at vitnene virkelig er et internasjonalt brorskap. (Johannes 13:34, 35) Med tiden ble Laurie og jeg døpt som Jehovas vitner.

Etter dåpen fortsatte jeg å gjøre forandringer når det gjaldt personligheten min. Laurie og jeg hadde bestemt oss for å seile sørover langs kysten av Afrika og videre over Atlanterhavet til USA. Det var der ute på havet – bare vi to i en liten båt omgitt av vann i tusenvis av mil i alle retninger – at jeg skjønte hvor liten og ubetydelig jeg er sammenlignet med vår store Skaper. Jeg hadde mye fritid (det er ikke særlig mye å ta seg til midt ute på havet), så jeg leste mye i Bibelen. Jeg var spesielt fascinert av beretningene om Jesu liv på jorden. Jesus var et fullkomment menneske med evner som langt overgikk det jeg kunne forestille meg, men han framhevet aldri seg selv. Livet hans dreide seg ikke om ham, men om hans himmelske Far.

Ved å meditere over Jesu eksempel forstod jeg at jeg trengte å sette Guds rike på førsteplassen i livet istedenfor å prøve å finne plass til det innimellom alt det andre jeg hadde lyst til å gjøre. (Matteus 6:33) Da Laurie og jeg omsider nådde land i USA, bestemte vi oss for å slå oss ned der og konsentrere oss om å tjene Gud.

Den egoistiske livsstilen jeg hadde før, gjorde at jeg egentlig ofte var usikker på de valgene jeg tok. Men nå har jeg funnet en kilde til pålitelig visdom som kan lede meg. (Jesaja 48:17, 18) Jeg har også funnet en mening med livet som jeg ikke hadde før – nå tjener jeg Gud og hjelper andre til å lære om ham.

Ved å følge Bibelens prinsipper har Laurie og jeg fått et mye bedre ekteskap. Vi har også fått en skjønn datter, som er glad i Jehova og ønsker å tjene ham.

Livet vårt har ikke alltid vært problemfritt. Men med Jehovas hjelp er vi fast bestemt på at vi aldri skal gi opp eller slutte å stole på ham. – Ordspråkene 3:5, 6.