Jeg ble født i Székesfehérvár, en by i Ungarn med en rik historie som strekker seg over tusen år bakover i tid. Byen ble hardt rammet i den andre verdenskrig, og jeg kan fortsatt huske sporene etter ødeleggelsene.

I mine første leveår bodde jeg hos besteforeldrene mine. Jeg har gode minner om dem, spesielt om min mormor, Elisabeth. Hun bidrog til at jeg fikk en sterk tro på Gud. Fra jeg var tre år gammel, bad vi Fadervår sammen hver kveld. Men det var først da jeg var i slutten av tjueårene, at jeg skjønte hva bønnen betydde.

Grunnen til at besteforeldrene mine tok seg av meg de første årene, var at foreldrene mine jobbet døgnet rundt for å prøve å spare opp nok penger til å kjøpe et bra sted å bo. Men annenhver lørdag møttes hele familien for å spise sammen. Disse stundene betydde mye for meg.

I 1958 fikk foreldrene mine oppfylt drømmen sin – endelig kunne de kjøpe et hus, og vi tre kunne bo sammen. Jeg var helt i ekstase! Men bare seks måneder senere var det slutt på lykken. Faren min døde av kreft.

Jeg var helt knust. Jeg husker at jeg bad: «Gud, jeg tryglet deg om å la pappa få leve. Jeg trenger ham. Hvorfor svarte du ikke på bønnene mine?» Jeg hadde et desperat behov for å få vite hvor far var. Jeg lurte på slike ting som: «Er han i himmelen? Eller er han borte for alltid?» Jeg misunte andre barn som fortsatt hadde en far.

I mange år gikk jeg til kirkegården nesten hver dag. Jeg knelte ved fars grav og bad: «Kjære Gud, jeg vil så gjerne vite hvor pappa er.» Jeg bad også om hjelp til å forstå hva som er meningen med livet.

Da jeg var 13 år gammel, bestemte jeg meg for å lære meg tysk. Jeg tenkte at jeg kanskje kunne finne svarene på spørsmålene mine i det rike mangfoldet i tysk litteratur.  I 1967 begynte jeg å studere i byen Jena, i det som den gang var Øst-Tyskland. Jeg leste ivrig bøker av tyske filosofer, særlig bøker som handlet om meningen med menneskets eksistens. Selv om jeg fant noen interessante tanker, var det ingen jeg var helt fornøyd med. Jeg fortsatte å be Gud om svar.

I 1970 reiste jeg tilbake til Ungarn, der jeg traff Rose, hun som senere skulle bli min kone. På den tiden hadde Ungarn kommunistisk styre. Like etter at Rose og jeg hadde giftet oss, klarte vi å komme oss over til Østerrike. Målet var å emigrere til Sydney i Australia, hvor jeg hadde en onkel.

Jeg fikk meg raskt jobb i Østerrike. En dag var det en kollega som fortalte meg at jeg kunne finne svar på alle spørsmålene mine i Bibelen. Han gav meg noen bøker som handlet om Bibelen. Jeg slukte dem og ville vite mer. Så jeg skrev til Jehovas vitner, utgiverne av bøkene, og bad om mer litteratur.

På den første bryllupsdagen vår fikk Rose og jeg besøk av et ungt Jehovas vitne. Han hadde med seg den litteraturen jeg hadde bestilt, og tilbød meg et bibelstudium, noe jeg takket ja til. Siden jeg var så ivrig, studerte vi to ganger i uken, i rundt fire timer hver gang!

Jeg var henrykt over det vitnene lærte meg ut fra Bibelen. Da de viste meg Guds navn, Jehova, i den ungarske bibelen min, kunne jeg nesten ikke tro mine egne øyne. I de 27 årene jeg hadde gått i kirken, var ikke Guds navn blitt nevnt en eneste gang. Bibelens klare og logiske svar på spørsmålene mine gjorde inntrykk på meg. Jeg lærte for eksempel at de døde er uten bevissthet, som om de befinner seg i en dyp søvn. (Forkynneren 9:5, 10; Johannes 11:11–15) Jeg lærte også om Bibelens løfte om en ny verden hvor ‘døden ikke skal være mer’. (Åpenbaringen 21:3, 4) Jeg håper å få møte faren min igjen, for i den nye verden ‘skal det finne sted en oppstandelse’. – Apostlenes gjerninger 24:15.

Rose deltok ivrig i bibelstudiet sammen med meg. Vi gjorde raske framskritt og gjennomgikk studieboken på bare to måneder! Vi gikk på alle møtene som vitnene hadde i Rikets sal. Det gjorde dypt inntrykk på oss å se kjærligheten, hjelpsomheten og enheten blant Jehovas vitner. – Johannes 13:34, 35.

I 1976 fikk Rose og jeg innreisetillatelse til Australia. Vi fant straks fram til Jehovas vitner der, og de fikk oss til å føle oss hjemme med en gang. I 1978 ble også vi Jehovas vitner.

Jeg har fått svar på de spørsmålene jeg gikk så lenge og grublet på. Ved å nærme meg Jehova Gud har jeg dessuten funnet den beste Far som tenkes kan. (Jakob 4:8) Og håpet om at jeg skal få se min biologiske far igjen i den kommende, nye verden, betyr veldig mye for meg. – Johannes 5:28, 29.

I 1989 bestemte Rose og jeg oss for å dra tilbake til Ungarn, slik at vi kunne gjøre venner, slektninger og andre kjent med vår tro. Vi har hatt det privilegium å lære flere hundre om Bibelen. Over 70 av dem har begynt å tjene Jehova sammen med oss, deriblant min kjære mor.

I 17 år bad jeg om hjelp til å finne svar på spørsmålene mine. Enda 39 år har gått, og jeg ber fortsatt – men nå kan jeg si: «Takk, kjære himmelske Far, for at du besvarte min barndoms bønner.»